Foreldrenes egne svangerskapshistorier

Det er vel ikke andre enn noen ganske få kvinner som kan fortelle hvordan det VIRKELIG er å være gravid med tre eller flere. Felles for de fleste er «den store overraskelsen» på den første ultralyden, kvalmen, sengeleie enten hjemme eller på sykehus, den etter hvert omfangsrike magen, den lange ventetiden og bekymringene. Her har vi samlet noen av historiene.

Foto: iStock

Tid for bøker

Jeg ble sykmeldt i uke 15, da trillinggraviditeten ble oppdaget hos fastlegen under ultralyden. Deretter ble jeg oversendt til Ullevål sykehus for videre kontroll. Vi har fått helt fantastisk oppfølging fra alle involverte (både primærlege, jordmødre og leger på Ullevål).

Jeg hadde et greit svangerskap uten de store plagene ut over det å bli svært stor, halsbrann og litt bekkenløsning. Men bekymringene var der hele tiden; vil dette går bra. Hvordan vil livet bli fremover.

I uke 24 ble jeg innlagt på OBS-posten på Ullevål. Her lå jeg fram til fødselen. Først en uke før planlagt keisersnitt fikk jeg komme opp og gå.

Da vi fikk vite om trillinggraviditeten, bestemte jeg meg for å følge alle legenes råd, og se på denne perioden som en investering i fremtiden. Tiden på Ullevål gikk greit, jeg var selv overbevist om at dette var viktig, og valgte derfor å fokusere på det som var positivt; nemlig å ha mye besøk (her oppdaget jeg at man fikk en del besøk av personer man ikke hadde hatt mye kontakt med tidligere, og det var en fin mulighet til å snakke mye og bli bedre kjent…).

Jeg fikk også lest over 30 bøker, noe jeg ikke har klart å følge opp i ettertid. Jeg fokuserte også på at dette er en kort periode i livet. Det eneste jeg opplevde som svært frustrerende, var den begrensede kontakten jeg hadde med min eldste datter som da var to år. Hun var for liten til å forstå hva som skjedde, og gråt mye.

 

Sykehusoppholdet tøft for far og søster

Vi er strålende fornøyde med oppfølgingen fra sykehuset i svangerskapet. Når det ble oppdaget på ultralyd at jeg ventet trillinger i uke 15, tok sykehuset over oppfølgingen. Jeg ble sykmeldt umiddelbart etter denne ultralyden.

Jeg var fryktelig kvalm og ekstremt trøtt de første 14 ukene. Jeg var kvalm og trøtt med førstemann også, men denne gangen var det nesten ikke til å holde ut. Jeg orket veldig lite, og var sykmeldt i store perioder før oppdagelsen av trillingene. Det var nesten godt å få vite at det faktisk var noe spesielt med svangerskapet, siden jeg følte at jeg fungerte unormalt dårlig. Når jeg fikk beskjed om på ta det med ro, så var det bare godt – jeg jeg orket ikke noe særlig likevel. Jeg ble innlagt i uke 21, og var stort sett sengeliggende etter det. Fikk lov å dusje og gå på toalettet, ellers så måtte jeg ligge. Jeg taklet sykehusoppholdet godt. Jeg bestemte meg for å være positiv, fokuserte på det som var bra og holdt motet opp. For første gang i mitt liv kunne jeg virkelig slappe av.

Samtidig var det selvsagt en tålmodighetsprøve, og det var en veldig stor utfordring i forhold til vår datter som var to år. Men sykehuset ga meg enerom, hvor min mann og datter kunne overnatte så mye de ville (mot å betale 100kr natta). Jeg fikk lov til å ha så mye besøk jeg ville. Jeg hadde tv på rommet og koste meg med forskjellige store sportsarrangementer. Dessuten trillet de meg ut i frisk luft når jeg ville det. Jeg hadde massevis av romaner og hadde lange telefonsamtaler med venner og familie. Hvis jeg skulle treffe mange venner på samme tid, lot sykehusprestene meg låne kapellet på sykehuset hvor det var bedre plass enn på rommet mitt. I ettertid så ser jeg på sykehusoppholdet som noe positivt, men jeg husker også at det var mange lange og tøffe dager.

Et tips er at det kan være lurt å være litt bevisst på hvilket inntrykk man selv gir som pasient ovenfor personalet. Mange trillinggravide er en del uker på samme avdeling, og det kan være lurt (hvis man klarer)å være strategisk i forhold til hvilket førsteinntrykk en vil gi. Jeg var veldig bevisst på at jeg ønsket å bli oppfattet som en hyggelig og takknemlig pasient. Jeg opplevde veldig mye positiv respons, og jeg opplevde at de fleste av personalet forsøkte alt de kunne for å legge ting til rette for meg.

Mine største plager var angst for hvordan det skulle gå både med trillingene og med oss som familie. Jeg var veldig redd for at noe skulle gå galt, og for ikke å klare å være en god mor for alle fire osv. Jeg taklet bekymringene gjennom å prate med mannen min, og faktisk gjennom å søke trygghet hos Vår Herre (det er kanskje ikke så greit å si i disse tider, men for meg var det veldig viktig og er det fortsatt).

Far synes det var en tøff situasjon. Det var vanskelig for ham å kombinere aleneansvaret for datteren vår med en jobb med mye kveldsarbeid. Datteren vår taklet ikke å ha mange ulike barnevakter osv. samtidig som mamma lå på sykehus. Han ble derfor delvis sykmeldt. Det bedret situasjonen betraktelig. Datteren vår har gode minner fra sykehusoppholdet. Det var stor stas å spise pizza i senga, løpe i gangene og tøyse med de ansatte.

Svangerskapet, en uendelig vandring mellom sengen, sofaen og toalettet

De sier at jo flere foster, desto flere hormoner og dermed flere plager. Heldigvis var jeg i fysisk meget god form før jeg ble gravid. Ryggproblemer og vår lille terrier hadde bidratt til at jeg hadde løpt som en gal på Bergens syv fjell. Det ble en stor overgang å bli en sofagris med fjernkontrollen som beste venninne.

Kvalmen og hodepinen kom tidlig. Jeg fikk en nese som en blodhund og kunne kjenne røyk- og kroppslukter på mils avstand. Alle som har vært plaget av kvalme, vet at det er en fulltidsjobb å få i seg mat og drikke.

Som sykepleier hadde jeg aldri klart å jobbe. Og jeg var veldig bevisst på at dette var et høyrisikosvangerskap, og min eneste sjanse til å bli mamma biologisk sett. Jeg stod standhaftig på! Heldigvis hadde jeg en forståelsesfull gynekolog og fastlege. Jeg ble sykmeldt hele svangerskapet.

Kvalmen ble langsom bedre, men da kom isteden bekkenløsningen. Jeg hadde fått beskjed om å ta det med ro, så det ble ingen fjellturer eller lange shoppinger uansett. Jeg bygde meg et hi i sofaen med puter og dyner. Der ble jeg liggende. I ro kunne jeg i alle fall finne smertefrie stillinger. Det var verre i sengen, men etter mange telefonsamtaler fikk jeg kontakt med en hjelpsom mann på hjelpemiddelsentralen som selv var tvillingpappa. Jeg fikk kostnadsfritt låne en «Easy-slide» (en slags glidemadrass til å ha under lakenet) som gjorde at jeg lettere kunne snu meg rundt i sengen. Jeg har selv brukt dette hjelpemiddel i jobben, så det var på eget initiativ og kunnskap at jeg fikk det til.

Hjemme ble det stillstand. Ingenting skjedde. Hunden ble tvangskost. Dagene gikk med til å ringe og spørre min mann om når han skulle komme hjem.

Mot slutten gikk jeg omkring i min hjemme-hjemme- uniform, en stor morgenkåpe og matchende støttestrømper. Det var et tips jeg fikk fra min beste venninne da vi hadde informert om den store nyheten om gjengen i magen. Hun sa: «Gå og kjøp deg en flott morgenkåpe». Det gjorde jeg ikke, jeg stjal min manns.

Langsomt vokste magen. Hiet i sofaen ble til en grop, og jeg hadde full kontroll på alle TV-kanalene. Etterhvert som barna ble større, ble det mindre og mindre plass i magen. Den eneste trimmen jeg fikk, var de uendelige toalettbesøkene. Jens, som hele tiden lå lengst ned, brukte min urinblære som trampoline, og det var ikke lang tid mellom øktene som varte døgnet rundt. Til slutt hadde jeg kontroll på de nattlige TV-sendingene også.

Måltidene ble mindre etterhvert, siste tiden fans det ikke plass til noen ting. Metthetsfølelsen etter en skive og en kopp te, var som om jeg hadde kommet direkte fra et julebord. Barna var overalt og mine indre organer ble mer og mer skvist.

Jeg anbefaler alle blivende trillingmammaer en stor romslig morgenkåpe, støttestrømper, en trådløs telefon og kabel-TV.

Ikke engstelig en eneste dag

Var åtte uker på vel da jeg fikk vite at jeg skulle ha trillinger. På Rikshospitalet fikk jeg vite at det er stor risiko for å miste én eller to av trillingene. De anbefalte at man var sykmeldt fra 16. uke, og innlagt fra rundt 22. uke. Jeg fortalte dette til legen jeg var hos på sykehuset Østfold Fredrikstad, og da sykmeldte han meg uten videre.

Den neste legen jeg kom til, og som jeg gikk til resten av svangerskapet, skjønte ikke helt hvorfor man skulle være sykmeldt så tidlig, men for meg føltes det riktig å ta 100 % hensyn til de tre små i magen.

Første trimester var jeg kvalm nesten hele døgnet. Gikk ned 2 kilo. Da jeg var 12 uker på vei, hadde jeg allerede fått en liten mage, men hadde bare gått ned. Det ble vurdert om jeg trengte å legges inn for å få næring, men heldigvis begynte vekta å stige.

Bekkenløsningen meldte sin ankomst rundt 20. uke, og det ble fort ganske smertefullt å bevege seg. Hadde lest og hørt litt om trillingsvangerskap, og hadde forventet å bli sengeliggende fra i uke 22. så jeg synes jeg hadde det veldig bra til tross for vann i kroppen og smerter.

Da jeg snakket med legen og sa jeg at det gikk bra. Var stort sette blid og fornøyd, og lykkelig over å skulle få tre barn. Etter 12 års barnløshet var dette et stort mirakel! Derfor slapp jeg innleggelse, og jeg fikk være hjemme til jeg ble rutinemessig lagt inn tre dager før planlagt keisersnitt.

Jeg gjorde stort sett alt husarbeidet helt til uka før keisersnittet. Gikk opp ca. 22 kilo, økte fra 67 cm til 121 cm rundt livet! Helt fra dag én av svangerskapet hadde jeg en følelse av at alt skulle gå bra – var ikke engstelig en eneste dag. Derfor fortsatte jeg å gjøre det meste, men jeg tok hyppige pauser, og passet på å ikke bli for sliten. Jeg hadde kynnere veldig ofte, noen ganger opptil fire per time fra uke 24.

Da jeg gikk gravid med én, skjønte jeg ar trillingsvangerskapet hadde vært veldig tungt, men på grunn av at vi gledet oss og var optimistiske, så gikk alt greit likevel.

Ting er ofte hva man gjør det til. Dessuten elsket jeg den struttende magen. Har aldri følt meg mer kvinnelig.

Kastet opp døgnet rundt

Det var mange som skuffet måtte konstatere at størrelsen min som høygravid med tre, var mindre enn det de hadde vært med en. Årsaken lå helt klart i et ikke akkurat misunnelsesverdig svangerskap.

Det startet veldig bra en januardag i 2004. Vi oppdaget at vi ventet barn! De to neste ukene var som en drøm. Jeg fantaserte om babyutstyr og kaféturer med struttende mage.

Jeg bestemte meg raskt for å kose meg maksimalt og bare nyte svangerskapet. Det falt meg overhode ikke inn at det ikke var opp til meg å bestemme.

En dag på jobb følte jeg meg dårlig, og slet skikkelig for å komme meg gjennom arbeidsdagen. Formen ble raskt verre. Fra da av skulle jeg bli sengeliggende i syv måneder.

Diagnosen var ekstrem svangerskapskvalme. Her snakker vi om oppkast 24 timer i døgnet. Kiloene raste av. 7. april ble jeg lagt inn ved Universitetssykehuset i Stavanger for å få intravenøs næring.

Jeg var tre måneder på vei. Denne dagen kommer for alltid til å stå spikret i minnene våre. For å sjekke at alt sto bra til med barnet, ville legen ta ultralyd av meg.

Hun så på oss og gratulerte med at vi skulle ha tvillinger, men fortsatte å glo med mistenksomt blikk på skjermen. Hun ville at en overlege skulle ta en ekstra kikk. Hun hadde mistanke om at hun så noe mer enn de to første. Overlegen tok et kjapt blikk over skjermen, klappet meg på skulderen og sa med et lurt smil: «Det er ikke rart at du er dårlig. Dere skal ha trillinger!» (Nå er det ikke dermed sagt at alle som venter trillinger, blir så dårlige, men i mitt tilfelle var det dessverre slik).

I fem måneder lå jeg og kastet opp. Det fantes få synlige tegn på at jeg var gravid, heller tvert imot. Så begynte formen å bli bedre. Følelsen av å kjenne kvalmen slippe taket etter så mange måneder, kan ikke beskrives med ord.

Kanskje kunne jeg endelig få et glimt av omverdenen, treffe folk, gå på kafé?

Jeg var sulteforet på sosial omgang og opplevelse. Men nei. Da formen var blitt bedre, fikk jeg klar beskjed av legen om å bli liggende til ungene kom.

Nå gjaldt det å holde dem inne så lenge som mulig. Siden jeg er full av sykehusskrekk, ble jeg liggende på sofaen hjemme i stuen for å unngå sykehusinnleggelse.

Musklene mine hadde forsvunnet for lengst, og jeg måtte ha hjelp til å reise meg opp og gå på do. Dessuten var psyken min under store påkjenninger.

Jeg fikk full oversikt over tv-programmene i alle kanaler, og jeg visste akkurat når naboene dro på jobb og når de kom hjem.

Bare de som har opplevd å være like dårlige og sengeliggende et helt svangerskap, vet hvor seint minuttene går. Det eneste som holdt motet oppe, var underet som snart skulle skje.

Vi er begge fulle av takknemlighet for den fantastiske støtten og oppfølgingen vi fikk av jordmor og lege (forøvrig samme lege som leverte budskapet om trillinger). God oppfølging fra helsepersonell betyr alt i en slik situasjon.

Minibusslappen med stor mage

Det var helt klart et sjokk å få vite at vi skulle få trillinger, men det var godt å vite det så tidlig som rundt 13 uker av svangerskapet. Tanken på hva som skulle skje, fikk dermed tid til å modnes.

I begynnelsen så vi vel for oss en god del praktiske problemer rundt det å få tre barn til inn i hjemmet, mens leger og jordmødre var mer opptatt av at svangerskapet var et høyrisikosvangerskap. Vi kastet oss rundt, tok opp nytt lån for å bygge om huset, kjøpte minibuss og tok førerkort for dette. Oppkjøring med diger mage med andre ord…

Mor var i fin form hele tida, men for barnas skyld fikk hun tidlig beskjed om at hun ville bli tidlig innlagt, rundt 25. uke. Før dette arbeidet mor med aktiv sykemelding en stund, men som lærer ved en barneskole var det en vanskelig kombinasjon. Mor ble helt sykmeldt noen uker før hun ble innlagt på sykehuset.

Dagen før innleggelse var tøff for alle parter. Med to barn på to og fire år, var nok det at mor skal reise hjemmefra og være borte i to-tre måneder, det verste ved hele svangerskapet. Far var igjen med barna, men omtrent annenhver helg ble det pendling inn til Oslo for å treffe mor. Der var personalet ved Ullevål fabelaktig hjelpsomme og la til rette for at vår familie kunne fungere bra når de kom på besøk. Alle fire bodde sammen på et rom på sykehuset, og det var ganske sosialt. I hvert fall var det noe småjentene våre satte pris på, og som de husker godt og snakker om titt og ofte. Grunnen til at det ikke ble oftere besøk, var egentlig fordi at avskjedene var en påkjenning, så da var det bedre å holde seg borte. Tøft, men sant. Da gikk livet sin vante gang hjemme, mens mor kunne konsentrere seg om svangerskapet.

Da mor ble innlagt, ble hun oppfordret til å ligge mest mulig i senga, slik at barna ikke skulle bli født for tidlig. Mor var i fin form, og helt fram til jul var hun oppe og spiste mat sammen med de andre i kantina. Det var også trygt og godt å ha kontrollene hver uke, med ultralyd og det hele.

Mor syntes tida på sykehuset gikk greit. Hun forsøkte å tenke positivt og på viktigheten av å ligge mest mulig i ro – for trillingene sin skyld. Tanken var at det var bedre å ha dem inne i magen lengst mulig, slik at de kunne utvikle seg normalt. Premature barn vil også måtte ligge på sykehuset en lengre periode.

Mor hadde ingen plager under svangerskapet. Hele tiden var det likevel en hyppig måling av livmorhalsen, for å sjekke at denne var slik som den skulle være. En artig episode i så måte, var da far og de eldste jentene kom på besøk og tok med mor på trilletur i rullestol. Kanskje ikke så sunt likevel, for det ristet bra i brosteinene gjennom Vigelandsparken…

Hjemme ble det avisoverskrifter pga. trillingfødsel, som vi syntes var greit. Det medførte en del sponsing, som barnevogn fra kommunen og mye mer. Det er vi takknemlige for.

De to eldste jentene våre var mest opptatt av de tre små i magen til mor. Den eldste skulle ha en, og den yngste den andre, men de lurte veldig på hvem som skulle «få» den siste trillingen…

Gikk opp 3 kilo med 4 i magen

Vi fikk vite at det var firlinger i uke 7, og jeg ble sykmeldt med det samme. Lo vantro, gråt med tanke på storebror, hus, bil... Vi ble straks overlatt til spesialist for oppfølging som fulgte oss opp godt og jevnlig. Vi fikk hele veien bra informasjon (i den grad vi klarte å ta det innover oss!). Fordi Rikshospitalet skulle flytte, ble jeg ikke lagt inn i uke 20 som planlagt, men skulle vente til uke 26. Da denne dagen kom, ble barna i stedet født, etter at veene startet søndagen 2 dager før.

Jeg var i god form hele tiden, og la bare på meg 3 – TRE – kilo…(men hadde noen å ta av, og ble nokså tynn rundt omkring for øvrig!). Var ikke sengeliggende i det hele tatt.

Far og storebror hadde det fint, familien var jo samlet til fødselen! Etter fødselen var barna 3 måneder på sykehus, og begge foreldre ble da sykmeldt. Denne tiden var veldig «rotete» og uvirkelig for storebror, som bare var 2,5 år. Barna kom hjem rundt opprinnelig termin.