På reise med barn

Første gang jeg skulle reise med barn, kom jeg beredt til flyet.

I snippsekken var kjeks, tegnesaker, spill, duplo, aktivitetshefter. Vi skulle tross alt sitte to og en halv time innestengt i et fly! Alt kunne jo skje!

Poden var et og et halvt og jeg var alenemor. Han kunne kjede seg, slå seg vrang, få propper i ørene, hyle, skrike, bælje. Men flyturen gikk helt fint den. Tror ikke vi brukte særlig av stæsjet i sekken, heller. Det meste har jeg sikkert enda, for her kastes intet.

Så kom barn nummer to, og fortsatt pakket vi snippsekken møysommelig når vi skulle på reiser.

Men etter hvert som barna ble flere og reisene mange, (jeg er gift med en italiener, og oppdaget min ukjente bestemor i Canada for noen år siden, det skal du få høre mer om etterpå) så ble stæsjet mindre og mindre.

Etter at nummer fire kom til verden, fikk ikke barna en sekk en gang, men vi greide å grabbe med oss et par duplo i forbifarta, mens vi hastet ut til bilen, og skulle ta et eller annet fly klokken 05 om morgenen. Det fikk bare holde med de duploene, tenkte vi, der vi satt og ergret oss i en fulllstappa bil klokka 03 om natta, for det er dyrt å reise med mange barn, og de aller billigste billettene har selvfølgelig avgang kl 05. Hvem bryr seg om søvntrengende foreldre liksom?

Da tvillingene kom, hadde vi nok med å få med oss sjøl og unga, for å si det sånn. Hadde ikke sjans til å få grabba med oss en eneste liten duplobit. At vi kom oss på tur er utrolig nok i seg selv, og forteller nok mer om mitt savn etter en bestemor, enn om hvor lett det er å reise med unger. Syv ganger reiste vi til Canada på to år, jeg, mannen min og seks barn, derav tvillinger som var tre måneder den første turen ned, og fem måneder den andre turen, ja du forstår tegninga.

Hjemme kom jeg meg ikke ut av døra en gang, med twinsa, en tur ut, det var for mye. Hvordan skulle jeg få ammet liksom, måtte jo ha ammepute, bare det gjorde en tur uttafor til et umulig prosjekt, men til Canada kom vi!

Foto: privat Hele gjengen på flyplassen

 
Det var helt greit liksom. Det er vel ikke noe problem, sa jeg, og fy forby om mannen min eller noen andre sa noe annet. Jeg skulle til bestemoren min. Hun var jo 92 år da jeg fant henne, så jeg hadde ikke akkurat all verdens tid om vi skulle bli kjent. Det verste var, eller det beste, at i hennes siste leveår, levde hun bare for våre besøk, tror jeg. Det var det eneste hun snakket om. Når kommer de fra Norge? Det begynte hun å spørre om nærmest før vi var dratt. Når kommer dere igjen, akkurat som Norge var en svipptur unna, og ikke halve kloden rundt. Og jeg hadde ikke hjerte til annet enn å dra tilbake. Og vi dro. Og vi dro. Neida.

Jo da.

Vi dro.

Foto: Privat.
Siri sin bestemor fikk møte tvillingene flere ganger etter at de fant hverandre

 
Første gangen dro vi og feiret 17.mai der. Den tror jeg ikke hun hadde feiret på 50 år. Det var stort, og verdt hele flyturen hjem med to skrikende tvillinger som nektet å ta smokk, alle de andre barna hadde tatt smokk liksom. Men tvillingene. Æsj smokk, sa de med blikket. Blæ, de brakk seg bare de fikk den i munnen, men altså ja, å se min farmor på 93 år synge 17.mai er vi så glad i, sammen med barna, og ikke kunne avgjøre hvilke øyne som tindret mest, hennes eller barnas, var altså verdt selv den marerittflyturen hjem. Et stappfult fly, og voksne som okkuperte babybasinet plassene, de to eneste, i hele flyet. De skulle jo reise 14 timer og hadde behov for å strekke beina. Og passasjerer som selvfølgelig ikke gjorde annet enn å stirre irritert på de to hylende krapylene på tre måneder. Ikke noe medlidenhet å spore for mor eller far som feide opp og ned mellomgangen i flyet, med forte bevegelser, for kanskje de slutta å skrike da, bare vi gikk fort nok.

Nei ikke medlidenhet, isteden snudde en og annen seg, og pekte på smokken! Som om ikke det var prøvd liksom!

De andre barna stakkars, måtte bare klare seg selv på flyturen. Det var jo bare 14 timer. Det går fint. Nummer fire var da 3 år. Da hun våknet og måtte på do, midt på natta, og jeg og mannen min satt stive av skrekk, fordi tvillingene endelig hadde SOVNET. Sovnet! Og vi selvfølgelig var livredde for at den minste bevegelsen skulle vekke dem, så måtte hun komme seg på do alene. Eller det vil si, hun gikk ikke alene, vi vekket femåringen, når jeg tenker på det må jeg nesten spørre, var det barnemishandling? Men altså jo, vi vekket femåringen, med en intens hvisken, for vi kunne jo ikke bevege oss. Agnes, Agnes hvisket vi så høyt vi kunne, og pusten dirret i halsen, til vi fikk vekket henne så hun kunne følge 3 åringen på do. I mørket, på flyet, på vei hjem fra Canada.

Foto: Privat

Siri satt med tvillingene og to av barna på en seterad ombord på flyet. Mannen satt med de andre barna på en annen seterad.

Ingenting var med av leker, ingenting var med av godsaker, ikke så mye som en liten kjeks en gang. Men de store barna, altså når jeg sier store mener jeg 3, 5 og 9 år, de klarte seg helt fint.

For dem har i grunnen alle reiser vi har vært på gått helt fint. Vi har kjørt til Italia også vi, flere enn en gang. En av gangene var tvillingen rundt 1 år, og ja dere kan jo regne ut hvor gamle resten var. Også denne gangen skulle vi besøke besteforeldre, og flybilletter var så dyre at det hadde vi ikke sjanse til.

Da ble det bilen. En eldgammel Peugeot, åtte seter, tre foran, tre bak og to bakerst. Tvillingene satt i midten med den nest eldste broren sin, jentene bakerst, og vi starta bilturen med høy moral. Kjørte ut av Kielfergen (hadde fått gratisbilletter gjennom kjente!) med allsang og glede. Den gleden stoppet brått da vi etter få minutter sto stille i kø på autobanen!

Det var ikke mange: Er vi fremme nå, som skulle til før vi skjønte at skulle vi kjøre, måtte vi gjøre det om natta.

Vi slo i hjel dagen, og klokka 18, stappet vi unga i bilen og børna gjennom Tyskland.

Foto: Privat

Alle er med i bilen.

Gassen i bånn og hjertet i halsen, for jeg var i hvert fall ikke sikker på om bilen ville holde. Det gjorde den ikke heller. Det vil si, den holdt til Italia, men vel fremme og ca. midtveis i ferien begynte det å ryke noe voldsomt fra motoren, hvorpå vi faktisk fikk flybilletter hjem av veihjelpsforsikringen for bilen ble jo aldri ferdig. Den kjørte svogern min til Norge igjen noen måneder senere.

Moralen i dette, hva er den?

Jo, kanskje at skal du planlegge ferien med små tvillinger, husk at det meste går, om vilja er stor nok.

At å grue seg til turen egentlig ikke er vits, for stort sett så går det meste bra. Og når man er fremme er den tunge reisen glemt på et sekund, og ja, så kan man jo være heldige også, sånn vi var på vår første flytur ned til Canada, da var flyet nesten tomt og vi lå alene på hver vår rad og sov oss gjennom både natta og den lange reisa.

Men da skal en jo ha en god porsjon flaks også. Slik det er med det meste i livet.

Tekst: Siri Sjøgen Selmer, forfatter av Nora og Korona