Fars erfaringer

Kampen om en gang å bli far ble med ett snudd til glede. Men snart viste det seg at det som skulle bli en utenlandstur i pappapermisjon, ble ekstremsport i hjemmet.

Unni Tveit Foto: Unni Tveit

 

Den formiddagen på Volvat da legen etter en lang pause og etter å ha undersøkt mors mage flere ganger fortalte meg at det ikke bare var ett foster, men tre – da ble det stille. Mor hadde vært ganske dårlig noen uker i forveien, og hun mente selv at det kanskje var to smårollinger, men at det var tre små nurk, var godt over forventningene. Som realist var det først mange spørsmål: Hva kunne gå galt? Jeg forsto det kunne innebære komplikasjoner. Mor fikk meg på bedre tanker og ville bare at vi skulle se alt fra den positive siden – dette som nå skulle skje, var jo noe vi begge hadde sett frem til – vi skulle få barn og dog ikke ett, men en hel familie. Det neste jeg tenkte på, var den 18 år gamle bilen vår – den ville ikke takle oppstandelsen av en ny storfamilie.

Mor var kvalm i store deler av svangerskapet, hun var innom sykehuset, men som lege var hun ikke helt glad for å være pasient – hun ville hjem. For å dempe kvalmen måtte hun ha kvalmestillende, og det var allergimedisin som ble satt intravenøst, og her fikk jeg en ny oppgave. Jeg måtte lære meg å sette kanyler. Selv om mor var dårlig, prøvde vi å opprettholde sosial omgang, og selv i festlige lag måtte jeg sette kanyler og anrette intravenøs væske i lampett festet på veggen.

Slik gikk livet videre, mor ble rundere og rundere, og min oppgave ble mer som en serviceinstitusjon. Så etter 22 uker fikk jeg avlastning – mor ble lagt inn på Rikshospitalet. Og mens mor fikk Internett på rommet og middag på sengen, måtte jeg gå på jobb, bygge barnerom, besøke en verpesyk høne og spise Grandiosa. Det eneste avbrekket fra dette var det ukentlige ultralydbesøket hvor man kunne beskue utviklingen av mine vordende barn.

Fødselen var planlagt i uke 35, og alt skulle være klappet og klart. Så en natt klokken 03.00 i uke 33 kom telefonen: «vannet har gått – du må komme». Jeg trodde da at dette var noe som ville skje hurtig, så jeg hoppet i klærne som en brannmann og gav full gass til sykehuset, men konstaterte at jeg måtte vente 9 timer på en madrass. Ikke siden militæret, 15 år tidligere, hadde jeg følt meg mer klar til action. Nå kom det som virkelig fasinerte meg – siden jeg i årevis har jobbet med seismisk avbilding, men bare sett bilder uten å fått sjekket at de bildene vi lager, stemmer med virkeligheten. Uker med ultralyd skulle nå materialisere seg i form av det at skalpellen avdekket lag for lag ned igjennom mors mage. Litt spent og mer nervøs ble jeg da de nærmet seg «reservoaret»: Er det liv, og hvordan går det? Plutselig åpnet Vøringsfossen seg – vannet fosser over gulvet, og én etter én ble barna tatt ut med få sekunders mellomrom – to jenter og én gutt!

Barna var nesten 4 uker på sykehus før vi kom hjem. Bare timer etter fødselen skulle de flyttes fra Rikshospitalet til Ullevål. Oslo kommune ville ikke betale for det videre oppholdet, selv om mor allerede hadde opptatt et enerom i 11 uker. Etter noen forhandlinger ble det enighet om at overføringen skulle vente til mor ble utskrevet, det tok 5 dager. De neste ukene på sykehuset her ble vi vant med å se at barna fikk mat gjennom sonder og hadde kontinuerlig puste- og hjerteovervåkning.

Vi gledet oss til å komme hjem for å nyte den freden hjemmet kan bringe – lykkelig uvitende om at det neste året skal dreie seg om tre ting: Mating, bleieskift og koking av tåteflasker, eller stue, kjøkken og bad. Livet gikk fra å være hektisk på sykehuset til å bli 24-timers ekstremsport.

Allerede mens mor lå på RH, hadde sosionomen der kontaktet bydelen om å få hjelp, på tross av flere purringer hadde verken vi eller de hørt noe. Vi hadde heller ikke familie i nærheten. Kommunen kom ikke på banen før etter at helsesøsteren sa at det er farlig å leve i kontinuerlig ekstremsport og ba om «time-out» (bekymringsmelding), men hjelpen satt langt inne, og når vi endelig fikk den, var det bare noen timer noen dager i uken.

De to jentene er eneggede og svært like. For at vi skulle skille dem fra hverandre etter hjemkomsten, merket mor den ene med rød neglelakk på venstre stortå. Med behov for mat 24 timer i døgnet og med mange muligheter for at det kunne bli surr med hvem som hadde fått hva når, valgte vi å føre matlogg prinsippet fra sykehuset videre, noe vi for kuriositeten videreførte helt til barna begynte i barnehagen.

I dag, én uke før barna starter i første klasse, er det de morsomme historiene og gleden av å være foreldre man husker best. Den første tiden var intens, men mest fordi det var en stor overgang fra å være uten til å få tre barn på én gang. Utfordringene nå er blitt både mer spennende og intellektuelle – når vi ser bort fra tre barn som sloss med nebb og klør for å bli servert pølse i brød – først.

 

Bandittenes inntogsmarsj

Tanken på å bli pappa for første gang er overveldende. Tanken på at du plutselig skal bli pappa til tre, skaper i tillegg en rekke praktiske utfordringer.

Idet legen overbringer beskjeden om at det er tre – og ikke ett – barn i magen, oppstår en rekke kortslutninger i hodet.

I mitt tilfelle slapp latteren til før tankene. Bildet av tre småtasser som var i ferd med å okkupere livene våre, ble ganske enkelt overveldende.

Jeg hadde sett for meg et helt ordinært liv: Huset var tilpasset en liten kjernefamilie, bilen hadde plass til både baby, barnevogn og hund – og vi hadde allerede planlagt at vi skulle bruke pappapermisjonen min til å ta noen uker i utlandet alle tre. Da én baby ble til tre, ble bildet av det ordinære livet uskarpt. Ingenting vil noensinne bli som planlagt.

At livet av og til bestemmer seg for å endre retning, er noe man ikke kan gjøre særlig mye med. Vi kom oss begge relativt raskt over det første sjokket. Mens min kone var sengeliggende med ekstrem svangerskapskvalme, begynte vi å finne praktiske løsninger på det nye livet vårt. Boligannonser ble endevendt, bilmerker saumfart og sponsorbrev skrevet. Etter en stund hadde vi det meste av det praktiske på plass.

Så kom sjokk nummer to: Gutten fikk ikke i seg like mye næring som sine to søstre. Legene var usikre på om han i det hele tatt ville overleve. Som mann blir man uansett stående på sidelinjen i forhold til hun som bærer barna. Hun kjenner at de beveger seg – og at de ikke beveger seg. Hun ser for seg en morsrolle og en spedbarnstid ufattelig langt fra det hun alltid har drømt om. Vi blir fortalt hvordan det oppleves, vi ser at det skjer endringer. Samtidig som vi har et sterkt ønske om å framstå som annet enn statister, klarer vi likevel ikke fullt ut å forstå hva som egentlig foregår.

For min del forsvant mange av timene på jobb i tanker på hvordan det ville gå med minsten, hva som ville skje med oss om vi mistet én av de tre. Selv om vi bare hadde sett dem på ultralyd, fikk vi raskt et forhold til hver enkelt av de små trollene. Å miste én av dem, ville vært grusomt.

Månedene gikk, spenningen økte for hver dag. Tankene svirret. En mandag bestemte legene at vi skulle bli foreldre dagen etter. Ni uker før tiden. Da dagen opprant, ikledde jeg meg de grønne operasjonsklærne for å få være med på keisersnittet. Jeg har sjelden følt meg kulere i grønne klær. Sittende bak et forheng, hørte vi legene fortelle at de gjorde det første snittet. Tre minutter senere var vi foreldre til de tre fineste barn i verden. Tuva 1320 gram, Thea 1592 gram og Thomas 787 gram.

Like etter fødselen fikk jeg komme opp på nyfødtavdelingen for å se hele gjengen for første gang. Jentene klarte seg helt bra selv, men Thomas var koblet til massevis av slanger og ledninger. Uansett var følelsen av å se tre nyfødte babyer og vite at de var mine, fullstendig ubeskrivelig. Men det var stort.

Fordelen med å være trillingpappa, er at du må ta en større del av ansvaret når ungene er helt små, enn det fedre til ett barn trenger. Å oppleve å komme tett på de tre småtassene fra første stund, har gitt meg mye. Både i glede og i arbeid.

Selv om jeg visste at de tre bandittene hadde det fint på nyfødtavdelingen, var det likevel en utfordring å oppleve at vi ikke fikk ta dem hjem fra starten. I ni uker bestod livet av sykehusbesøk. I ni uker måtte vi vente før barna våre var våre.

Den første tiden hjemme var preget av mating og soving – både for oss foreldre og for ungene. Tre babyer, som skal ha mat hver fjerde time døgnet rundt, er mer enn en fulltidsjobb for to mennesker. Jeg begynte å jobbe en måned etter at vi fikk ungene hjem. Å ha en fleksibel arbeidsgiver har betydd utrolig mye denne tiden. Selv om jobben til tider har vært et fristed, har det vært helt nødvendig å kunne bidra på hjemmebane på dagtid innimellom.

I dag, et drøyt år etter at de tre bandittene kom hjem fra sykehuset, oppdager jeg at de intense første månedene er glemt. Tidvis lengter jeg tilbake til tiden de lå rolig på teppet sitt på stuegulvet.

Bandittene har utviklet seg til tre små virvelvinder. Verden er spennende. Verden må utforskes. At foreldre forsøker å kjefte, får dem bare til å sette litt ekstra styrke på sjarmen. Lydighet er for pyser. Som pappa kan jeg ikke annet enn å være med på verdens beste berg- og dalbane.