Det har vært et aktivt år hjemme det siste året, men nå er tiden inne for å komme litt mer ut. Første stopp: barnehagen!

Svisj! Tida har gått så fort og før vi visste ordet av det var det klart for å putte de to små i barnehagen. Allerede 1. september fikk vi tilbud om plass til begge barna. Takket vi ikke ja da ville plassen gå til noen andre. Noen andre tvillingforeldre vi kjenner her har ikke fått plass til noen av sine så da har v nok vært heldige selv om vi har måtte betale for et par måneder uten å bruke plassen.

Jeg fikk hjelp til å kle av dem og da gikk det fort opp for meg at det første Julia gjorde da hun kom i barnehagen var å bæsje ryggbæsj. Du vet sånn bæsj som kryper oppover ryggen. Heldigvis var pappa godt forberedt og hadde med skifte. 

Vi satte dem ned på gulvet blandt de andre barna og lot det stå til. De holdt den største ro og lekte med sine ting, mens de i små øyeblikk innimellom lot blikket dra over lokalet for å se hva de andre gjorde og får å sjekke om pappa var der. Og det var han, godt plantet i et hjørne med kaffekoppen i hånden og med et oppserverende blikk.

Under ser vi Julia som ser ned på den gamle barnehagen. Hun selv står i et bygg som en gang på 80-tallet var en butikk. Her trødde en gang pappa rundt med en handlelapp fra mor og en gul tier til godteri. Etterhvert ble det bygget om og er nå en egen barnehage med avdelingene Mini, som våre går på, og Maxi. Inngangsdøren til høyre på bygget i bakgrunnen er inngangen til avdelingen som kalles Sør, og er der Vilma går inn. Der gikk også papp for cirka 30 år siden.

Omtrent en time inn i barnehagelivet kom den til nå største traumatiske opplevelsen. Frida på halvannet år kommer å dytter Johannes. Han gråter litt forsiktig, men holder seg. Litt etterpå dyttes han igjen av samme Frida og velter bakover. Da skriker han ut det han er god for og Frida får høre at sånn gjør man ikke. Men Frida gir seg ikke og går etterhvert løs på Julia, men her møter hun overmakten. Julia bare ler og prøver å ta nesen til Frida. Da synes ikke Frida det er morsomt lengre og oppsøker andre hun kan dytte istedet. 

Det blir etterhvert mattid. Jeg merker på barna at rutinene i barnehagen ikke er de samme som hjemme. Begge begynner å bli surkete og Johannes dipper med hodet innimellom og gråter med en lyd som jeg tolker slik: "Pappa jeg vil sove og spise og sove nååå". Normalt sover de nå, men jeg bestemmer meg for at vi skal inn i rutinene til barnehagen. De spiser hver sin skive og øver videre på å drikke av suttekoppen. Det er nok litt stas å få sitte sammen med masse andre barn når man spiser, men strengt tatt gjør vi det hver dag, bare i mindre skala.

Vi kler på ungene og legger dem i vogna. Først skal de sjarmere seg ut av sin første barnehagedag og så skal de legge seg og sove. Dette var vellykket og vi prøver igjen i morgen. Da skal jeg trekke meg helt bort et par timer så får vi se hvordan det går.

Ellers er det mye som skjer med to små kropper. Her om dagen gikk Julia et par steg da hun skulle gå fra bordet til en stol. De er begge raske krypere og skal undersøke alt mulig der de til enhver tid befinner seg. Det er klart at da blir barnehagen et morsomt prosjekt. Johannes er veldig rask i trappa og må passes hele tiden, mens Julia sitter på nederste trinnet og ser på sin bror med stor øyne.