Vi visste at det kom til å bli en tøff tid i starten med tvillingene og vi ønsket å ha noe å se frem til som kunne holde oss oppe når våkenettene var som værst og energien fraværende. Allerede før fødselen booket vi turen til Kroatia, da med navn på de ufødte som vi måtte endre nå før avreise. Vi er glade i å reise og har hele tiden hatt som motto at vi ikke skal holde oss hjemme selv om vi har barn.

12. mai sto vi på Gardermoen med to barnevogner, to kofferter, tre barn og to besteforeldre. Apropos besteforeldre så var de absolutt en nødvendighet for at vi i det hele tatt skulle få dette til. Med hjelp av dem kunne denne faktisk bli en ferie der vi innimellom kunne koble ut alt som har med barn og gjøre og bare nyte sol og smaken av et annet land, om så bare noen øyeblikk.

Flyreisene fra Tromsø til Oslo og videre til Split gikk aldeles utmerket og det så ut som om dette var noe de hadde gjort ofte. Folk på flyet kommenterte hvor bemerkelsesverdig snille barn vi hadde.

Vi endte opp i en liten by som heter Vodice. Den ligger en times kjøring nord for Split og er en sjarmerende liten by som nå på forsommeren lå litt i dvale og ventet på storinnrykket av turister. Det var først i Juni det hele skulle til å brake løs så på denne tiden av året var det mest bygging og oppussing.

Vi hadde en flott leilighet med stor plass slik at alle sju reisende kunne få boltre seg som de ville. En stor terrasse ble brukt flittig av eldstejenta, mens tvillingene brukte en hel del tid foran airconditionen. De ble nemlig noe sutrete av å være for mye ute på dagtid. Inne i tvillingtrilla kunne det fort bli som en liten stekovn om lufta rundt sto stille. Etter noen dager i Kroatia så det ut til at babyene hadde funnet seg vel til rette og trivdes godt i dette landet.

Vi feiret 17. mai med medbrakte sløyfer og flagg og spiste kaker og is, men alt på balkongen. Kroater kan jo tro det er ekstremister fra Norge på tur om man hadde tatt den helt ut med tuba og sekkeløp.

Mange kvelder kunne jeg og min kjære gå ut å spise og roe helt ned. Det var utrolig deilig og man kunne tenke på andre ting. Det endte som oftest opp med at man satt og pratet om barna og morsomme ting de finner på. I tillegg prøvde vi å være hjemme til klokken ti for å klare å stå opp klokken seks neste dag. Så uansett om man får fri innimellom så kan man ikke bare ha et annet liv. Man kan ta små pauser, men helt fri får man ikke.

Vi tok med alle barna på utflukter og lange gåturer og det var ikke alltid det slo positivt ut. På de varmeste dagene kunne alle miste luven helt og ikke ville fortsette en meter til før de hadde fått påfyll med veske eller annet.

Å gå et par kilometer kunne noen ganger ta over en time og ofte måtte man stoppe å mate der man befant seg. Det førte til at man av og til satt i et blomsterbed og andre ganger under store krusifiks eller annet rart.

Ofte hjalp det godt med et bad på alle sammen. Med 35 grader i lufta var det avkjølende med 20 grader i vannet. Vi lånte et basseng på et firestjerners hotell og der fikk alle tre utfolde seg og kjøle seg ned. Uten det hadde vi nok holdt oss mer inne.

Vi dro etterhvert videre til øya Hvar og den lille byen Jelsa. Dette var en svært sjarmerende liten havneby med lavpuls og kirkeklokkeklang dagen lang. Vi gjorde som i Vodice og delte oss opp, noen dager tok besteforeldrene babyene og andre dager gjorde vi det, mens de andre dagene tok man Vilma. Slik fikk alle babyene nok oppmerksomhet og alle fikk være litt med alle. En god ordning og en ordning man fort kan bli litt for godt vandt med.

Noen dager før vi skulle hjem dro nemlig besteforeldrene tilbake som planlagt. Da var vi igjen alene med alle tre barna og fritid var det slutt på. Det var et lite sjokk å plutselig være så bundet igjen. Vi visste vi hadde hatt det godt i to og en halv uke, men nå fikk vi kjenne på hvordan hverdagen vår egentlig er.

Det tok ofte lang tid før man kom seg ut på dagene for man måtte sørge for at alle fikk mat og alt tok mye lengre tid. Eldstejenta kjedet seg mye mer nå og løp rundt og gjorde ting hun selv syntes var veldig morsomt for at dagene ikke skulle bli så lange. Det førte til at solkrem og sinksalve ble smurt på de merkeligste steder, vinduene ble "pusset" med utekosten, klær ble vasket i do, tåteflasker og bordduker ble lagt i "ovnen" dvs nattbordsskuffen for å bli klart til spising senere og en masse andre ulogiske greier som er helt naturlig for en 2-åring.

Vi delte også opp her ved at en tok tvillingene en formiddag, mens den andre dro rundt med storesøster på utflukter. Vi leide sykkel og dro rundt i området på spennende turer, mens den som var igjen bare gikk små turer i nabolaget. Det er nemlig ikke så gøy å være alene ute på tur med to små om begge skulle være kjempesultne samtidig.

Matsituasjonen var jo også et element. Når man er på ferie vil man jo være mye ute og det skapte utfordringer på å kunne gi barna frisk og god melk uten at den ble ødelagt i sola. Vi løste det med termos og kjøpevann og det gikk som regel bra, bare man fikk avkjølt dette før sultenfølelsen gikk over i total krise.

Hjemreisen gikk fint frem til Oslo og vi var da sikre på at siste flighten til Tromsø også kom til å gå som en drøm. Vi spøkte med at det var vel nå det kom til å gli totalt ut og så lo vi, men latteren stilnet snart. Da vi kom i lufta klikket det for Vilma og så etter en liten stund fulgte de andre to etter. Beundrende blikk var snudd til brydde og skeptiske blikk. Flyturen var et totalt kaos og samme regla fortsatte ved bagasjebåndet og en hel time etterpå.

Det var tøffe tak, men i ettertid har vi tenkt at det egentlig var godt at vi fikk denne nedturen. Vi var blitt litt vel ovenpå og selvsikre med å reise med alle sammen. Nå vet vi at det er slett ikke sikkert det går like bra neste gang man skal ut på tur, men jeg er stygt redd for at det kommer ikke til å stoppe oss.

Vi har hatt en fantastisk tur til Kroatia med tvillinger på seks måneder, men man må jo stille seg sprøsmålet om det har vært like fantastisk for dem. Temperaturer opp mot 35 grader, miljøskifte i form av ny leilighet/hotellrom fem ganger på turen og pakking opp og ned er nok ikke helt heldige og tvillingenes uttbytte av den delen er nok minimal og kanskje bare mer stressende enn bra. Man kan godt si at å reise på en slik tur er veldig egoistisk av oss. Vi reiser fordi vi liker det og fordi vi behøver det, men så er det også der poenget ligger. Vi kan ikke bare glemme oss som foreldre oppi det hele. Ved å reise blir vi glade og vi får hentet oss etter tøffe måneder. Det kommer tvillingene til gode i form av at vi har mer energi og har mer og gi når man kommer tilbake. Det er i hvertfall det vi liker å tro, men det spørs hvor mye energi man får av øsende regn nysnø på toppene og fem grader på målestokken i Tromsø i begynnelsen av juni. Men sånt blir man sur av uavhengig om man har en Kroatiatur i bånn eller ikke.