To roser blomstret denne fredagen og danner nå med Vilma en fin liten bukett. Slik gikk det for seg:

Redo eller ei, vi dro til sykehuset torsdags formiddag og var meget spente. Litt nervøse også. Etter litt venting kom vi inn for å ta hjertelydtest. Dette var en rutineundersøkelse og vi fikk høre at neste uke skulle man ta avgjørelsen om de skulle ut eller ei. Vi ble koblet på hjertemaskinen som registrerte hjerteslagene til tvillingene. Dette skulle ta ti minutter og så kunne vi dra hjem. En time senere hadde ikke maskinen gitt seg på hjertet til den lille jenta så da måtte vi vente, mens legene så på resultatet. Vi kom etterhvert inn på ultralyd, men legen fikk ikke frem det han ville så vi gikk videre til en ekspert på noe som heter Doppler som er en annen form for ultralyd. Etter å ha testet puls og mye rart var legene enig om å ta barna ut nå. Det betydde at Annelie ble skrevet inn på sykehuset samme kveld, kun en snartur hjem for å hente litt nødvendige greier, og så natta på sykehuset.

Jeg dro å hentet Vilma i barnehagen etter å ha levert Annelie på sykehuset og så gikk kvelden som normalt, bare uten mamma. Vilma spurte etter henne og det var tydelig at hun ikke helt forsto hvorfor hun ikke var hjemme, men jeg tror vi ble enige om at hun var reist for å ta bort magen.

Samme kveld ringer mormor fra Sverige til Annelie for å høre hvordan hun har det. Hun kan fortelle en litt artig historie om Morfar som etter sommeren satte ned roseblomsten i kjelleren i et mørkt rom. Der visnet blomsten naturlig nok. Torsdag var mormor der nede og da hadde blomsten plutselig to nye roser som hadde sprunget ut. Nå står blomsten på stubordet igjen med sine to nye roser og stråler med nytt liv. 

Så kom fredagen og de to rosene i magen skulle få sjangsen til å blomstre. Endel tester ble gjort på og rundt Annelie. Vi snakket med jordmødre, anestesileger, desomikkeharnoeåsileger, kirurger og sykepleiere. Det ble vår tur og inn på operasjonsrommet bar det. Her er Annelie før operasjonen og jeg klar som tilskuer, fotograf, støtte og reservekirurg:

Teamet sto nå klart. Jeg talte minst 10 personer inne på operasjonsrommet, og det var sikkert et par jeg ikke så bakom forhenget. På bakrommet sto kuvøser klar og det var tre personer per kuvøse. På anestesiavdelingen sto to stykker klar til å ta imot oss etter inngrepet, på intensivavdelingen for nyfødte sto ca fem stykker klar og på barselavdelingen var jordmødrene klare. I det hele tatt en to-tre fotballag som brukte en del av sin arbeidsdag på oss. Nesten et årsverk.

Operasjonen var igang og hun hadde valgt å være våken under hele seansen. Etterpå var hun ikke sikker på om det var riktig valg fordi det var meget ubehagelig. Kort tid etter at de startet kom første baby ut. Vi hørte barnegråt og så ropte noen "Det er en gutt". I neste sekund ble han fraktet inn til teamet som sto på bakrommet og da begynte de å jobbe som maur for å sjekke om alt var i orden. Bare minuttet etterpå, rundt kl 1145 kom siste baby ut og samme person ropte "Det er en jente".

Mens legene lappet sammen dama mi dro jeg med tvillingene til intensivavdelingen for videre undersøkelser. Jeg fikk bære den ene og den var så lett at jeg var livredd for å miste den. Jeg ble rørt av å plutselig holde barnet mitt i hendene og ble livredd for å falle. Vi gikk ned tre trapper og jeg har aldri konsentrert meg så sterkt for noen trappetrinn. På veien ned fikk jeg vite at det var jenta jeg gikk å bar på:

 Nå skal barna sove seg gjennom sitt livs største sjokk, Annelie skal sove seg gjennom noen smertestillende og Pappa-Børge skal legge seg å lure på om han har drømt. Tenk det, jeg er blitt pappa til tvillinger og har nå tre barn. Det er fantastisk og jeg gleder meg til fortsettelsen. Den starter allerede i morgen...

Sølvsmurfene har kommet for å ta over jorden...