04. mars 2010 09:21 av Børge Opdan

Så var pappabloggeren tilbake. Styrket i troen på at det faktisk ikke er så ille å være trebarnsfar. Ingenting er ille, bare man har energi til å verdsette de små ting.

Det gikk dager, det gikk uker og det gikk måneder. Så var han tilbake. Var det mørketiden? Var det 150% stillingen i skoleverket? Eller ble det rett og slett for mye med tre barn? Mye tyder på at det hele ble en blanding, nesten som en posjon velling som kastes i sirkler rundt middagsbordet. Eller som en usikret søppelpose som spres rundt i stua, omtrent som brødstien til Hans og Grete.

Tiden da barna lå stille og vi løp rundt med flasker og klesvask fortoner seg som en fjern fortid. Nå er det bare så mye mer. Mat og klesvask blir noe man får ta innimellom alle krisetilfellene som selv et enkelt hjem ikke kan sikres mot. Det er skap, stoler, trapper, åpne dører, kniver, stekeovn, støpsler, ledninger og egentlig alt som er innenfor rekkevidde. Barna er overalt og har funnet ut at det finnes morsommere ting en leker som egentlig ikke har en funksjon. Leker gir ikke oppmerksomhet fra mor og far og da er det heller ikke noe morsomt. Når en matboks i plastikk står å bobler på stekeovnen, mens blomsterpotta daler i sakte film mot stuegulvet, får man liv i hjemmet og det er det som gjør livet verdt å leve for et par ettåringer som har flere Duracellbatterier trødd inn i alle tenkelige avkroker i kroppen.

Den dagen vi visste at vi skulle få toeggede tvillinger visste vi også at vi kom til å få to forskjellige barn. Vi fikk natt og dag. Ikke bare er de ulike av utseende, men de er totalt forskjellig i personlighet også.

Johannes er turboen. Han klatrer i stoler, går på bord, og balanserer på sofakanten. Han har en innnebygd radar på alle skap og dører som ikke er sikret og finner alle gjenstander han ikke bør finne. Hver morgen må vi skynde oss å sikre huset fra alle farer, men gutten når stadig nye høyder. Det siste er at han flytter stoler til der han ikke når og så klatrer han opp og en ny verden åpner seg.

Julia prøver av og til og følge sin bror, for der bror er skjer det alltid mye spennende. Men hun blir lei dette kjøret og er en roligere person som trenger litt tid for refleksjon og studier. Hun trenger et fang når hun nettopp har våknet og koser seg der, mens hun studerer en skjei lenge og møysommelig. Hun gir gode bamseklemmer og smiler lurt til oss når vi sier hun er fin. Der broren sprer maten rundt seg som en møkkspreder på våren, kan Julia sitte å kose seg med maten. Tygger sakte og tømmer tallerkenen. Alt går ned, hver en skorpe og ofte sitter hun alene ved frokostbordet lenge etter at vi andre har stresset videre. Dersom broren er ute med besteforeldrene senker harmonien seg over huset og lydnivået går drastisk ned.

Tenk om vi hadde fått to turboer. Da ville vi ikke vært i live i dag. Ihvertfall ikke mer enn puls med stirrblikk i taket etter leggetid.

Livet går seg til på Sortland. Vi fikk leie et fint hus, alle barna fikk plass i samme barnehage, vi begge er nå i fast jobb og nå nylig fikk vi også solgt leiligheten i Tromsø. Da ligger det an til huskjøp til våren også om ting går seg til. Og det er nettopp det som ting har en tendens til. Nemlig å gå seg til. Vi har egentlig sluttet å bekymre oss om saker og ting, for alt ordner seg, før eller siden.

Et kinesisk ordtak lyder som følger: "Kunsten å være lykkelig består i å gjøre sine gleder enkle". Dersom man hele tiden higer etter å være sånn Hollywood-lykkelig, vil man aldri kjenne denne gleden. Men lykke har fått et annet perspektiv. Det å kunne sette seg ned med en kopp kaffe å lese avisen i ro og fred, når man en skjelden gang har muligheten til det, så kjenner jeg en underlig form for lykke. Når man ser barna leke sammen og er glade så blir jeg lykkelig. Når man plutselig får en uventet suss på kinnet fra eldstejenta og et fint ord i øret, det er da man vet at lykke ikke trenger å være mer enn det. Da får heller turen til Macchu Picchu eller Kilimanjaro være en drøm som kanskje kan oppfylles litt lenger frem i tid. For drømmer skal man fortsatt ha. Dog med mange innslag av lykke på veien dit.

26. oktober 2009 20:20 av Børge Opdan

Det har vært et aktivt år hjemme det siste året, men nå er tiden inne for å komme litt mer ut. Første stopp: barnehagen!

Svisj! Tida har gått så fort og før vi visste ordet av det var det klart for å putte de to små i barnehagen. Allerede 1. september fikk vi tilbud om plass til begge barna. Takket vi ikke ja da ville plassen gå til noen andre. Noen andre tvillingforeldre vi kjenner her har ikke fått plass til noen av sine så da har v nok vært heldige selv om vi har måtte betale for et par måneder uten å bruke plassen.

Jeg fikk hjelp til å kle av dem og da gikk det fort opp for meg at det første Julia gjorde da hun kom i barnehagen var å bæsje ryggbæsj. Du vet sånn bæsj som kryper oppover ryggen. Heldigvis var pappa godt forberedt og hadde med skifte. 

Vi satte dem ned på gulvet blandt de andre barna og lot det stå til. De holdt den største ro og lekte med sine ting, mens de i små øyeblikk innimellom lot blikket dra over lokalet for å se hva de andre gjorde og får å sjekke om pappa var der. Og det var han, godt plantet i et hjørne med kaffekoppen i hånden og med et oppserverende blikk.

Under ser vi Julia som ser ned på den gamle barnehagen. Hun selv står i et bygg som en gang på 80-tallet var en butikk. Her trødde en gang pappa rundt med en handlelapp fra mor og en gul tier til godteri. Etterhvert ble det bygget om og er nå en egen barnehage med avdelingene Mini, som våre går på, og Maxi. Inngangsdøren til høyre på bygget i bakgrunnen er inngangen til avdelingen som kalles Sør, og er der Vilma går inn. Der gikk også papp for cirka 30 år siden.

Omtrent en time inn i barnehagelivet kom den til nå største traumatiske opplevelsen. Frida på halvannet år kommer å dytter Johannes. Han gråter litt forsiktig, men holder seg. Litt etterpå dyttes han igjen av samme Frida og velter bakover. Da skriker han ut det han er god for og Frida får høre at sånn gjør man ikke. Men Frida gir seg ikke og går etterhvert løs på Julia, men her møter hun overmakten. Julia bare ler og prøver å ta nesen til Frida. Da synes ikke Frida det er morsomt lengre og oppsøker andre hun kan dytte istedet. 

Det blir etterhvert mattid. Jeg merker på barna at rutinene i barnehagen ikke er de samme som hjemme. Begge begynner å bli surkete og Johannes dipper med hodet innimellom og gråter med en lyd som jeg tolker slik: "Pappa jeg vil sove og spise og sove nååå". Normalt sover de nå, men jeg bestemmer meg for at vi skal inn i rutinene til barnehagen. De spiser hver sin skive og øver videre på å drikke av suttekoppen. Det er nok litt stas å få sitte sammen med masse andre barn når man spiser, men strengt tatt gjør vi det hver dag, bare i mindre skala.

Vi kler på ungene og legger dem i vogna. Først skal de sjarmere seg ut av sin første barnehagedag og så skal de legge seg og sove. Dette var vellykket og vi prøver igjen i morgen. Da skal jeg trekke meg helt bort et par timer så får vi se hvordan det går.

Ellers er det mye som skjer med to små kropper. Her om dagen gikk Julia et par steg da hun skulle gå fra bordet til en stol. De er begge raske krypere og skal undersøke alt mulig der de til enhver tid befinner seg. Det er klart at da blir barnehagen et morsomt prosjekt. Johannes er veldig rask i trappa og må passes hele tiden, mens Julia sitter på nederste trinnet og ser på sin bror med stor øyne.

09. august 2009 23:04 av Børge Opdan

Vi tenkte på det allerede den dagen vi fikk tvillingbeskjeden. Nå har vi gjort alvor av snakket og flyttet til plassen jeg vokste opp. Uten jobb og uten bolig.

Vi satt i stua i Tromsø og gjorde et enkelt regnestykke og summen som kom ut nederst fortalte oss en ting: Vi flytter! Sortland ble desitnasjonen og grunnen er enkel. Der bor mine foreldre og der har vi mange kjente som kan stille opp for oss om vi trenger hjelp i hverdagen. Der er det også billigere og bo og man har det meste man ellers har i Tromsø. Vesterålen er vakrere og mulighetene blir større med støttende besteforeldre.

Avgjørelsen ble tatt en gang i løpet av vinteren og så har man sett på jobbmarkedet om det finnes noe. Finanskrise og ellers tamt jobbmarked har ført til at det er lite å søke på og da flyttedagen kom sto vi begge uten jobb. Dette snappet Sortlandsavisa opp og plasserte oss på forsiden som de som tok sjangsen og kom hjem:

Å selge hus med visninger og videre pakking har vært tøft med tre barn i huset. Når kvelden kommer vil vi helst slappe av og ikke vaske huset fra topp til tå eller pakke 30 esker med ting og tang. Når man la seg om kvelden gikk det ofte rundt oppi hodet og med tusen tanker om hvordan fremtiden skulle bli.

Vi flyttet hele lasset selv med to kjøreturer i en stor varebil. Det tar ca fem timer å kjøre én vei så det ble noen timer bak rattet, men snart var alt plassert i garasjen hjemme på Sortland. Den første tiden skulle vi bo hos mine foreldre og når ting hadde ordnet seg litt med jobb så skulle vi finne et eget sted å bo. Problemet var bare at vi kom midt i ferien og da var det ingen jobber ute og ingen beslutningstakere på jobb.

Å flytte tilbake til det stedet man vokste opp er ikke bare en enkel avgjørelse. Inni mitt hode har jeg gått igjennom noen kvaler. Jeg har liksom sakte men sikkert gjort meg ferdig med Sortland uten helt å slippe taket. At vi plutselig ser på det å flytte dit som den beste løsningen for vår familie snur alt litt opp og ned i hodet.

Etter å ha bodd her nå halvannen måned begynner det å kjennes ganske så bra. Dette var nok det rette valget, selv om det har vært tøft her også pga at vi ikke hadde barnehageplass til eldstejenta før i slutten av august og da har vi gått hjemme med tre barn som alle har krevd full oppmerksomhet. Da er det ikke lett å stikke avgårde for å prøve å finne seg arbeid.

Det har hjulpet veldig på at sommeren her i nord har glimret til med en innertier av de sjeldne. Sol nesten hver eneste dag og temperaturer som vi lang fra er bortskjemte med. Det betyr antakeligvis at vi kan gå mot mørketiden uten at man føler at vi burde hatt mer sol. Vi har levd Vesterålslivet til fulle. Vi har fisket båten full, gått på fjellturer og sett midnattsola, plukket mange liter blåbær og jordbær og badet ved kanskje verdens fineste strender.

Når høsten kommer og vi har hjelp av barnehage på dagtid og besteforeldre på ettermiddager og helger så kommer vi til å føle at vi er ovenpå igjen. Vi kan begynneå leve igjen og å føle at vi har tid til hvert enkelt barn. Vi kan konsentrere oss om å elske dem istedenfor å bare få unna alt som skal gjøres til enhver tid. Kanskje vi til og med får oss jobb og da vil lykken være komplett.

Tromsø føles plutselig veldig fjernt, men vi har fortsatt linken dit med ei leilighet som vi aldri fikk solgt, men som nå leies ut. Men Tromsø blir aldri vår hjemby igjen. Den byen er vi ferdige med og vi kommer ikke til å savne noe. Det er godt og vi ser fremover med store forventninger og forhåpninger.

15. juni 2009 11:23 av Børge Opdan

Vi pakket ned besteforeldre, barnevogner, litt for mye klær og kanskje en badebukse til oss selv og dro til Kroatia...

Vi visste at det kom til å bli en tøff tid i starten med tvillingene og vi ønsket å ha noe å se frem til som kunne holde oss oppe når våkenettene var som værst og energien fraværende. Allerede før fødselen booket vi turen til Kroatia, da med navn på de ufødte som vi måtte endre nå før avreise. Vi er glade i å reise og har hele tiden hatt som motto at vi ikke skal holde oss hjemme selv om vi har barn.

12. mai sto vi på Gardermoen med to barnevogner, to kofferter, tre barn og to besteforeldre. Apropos besteforeldre så var de absolutt en nødvendighet for at vi i det hele tatt skulle få dette til. Med hjelp av dem kunne denne faktisk bli en ferie der vi innimellom kunne koble ut alt som har med barn og gjøre og bare nyte sol og smaken av et annet land, om så bare noen øyeblikk.

Flyreisene fra Tromsø til Oslo og videre til Split gikk aldeles utmerket og det så ut som om dette var noe de hadde gjort ofte. Folk på flyet kommenterte hvor bemerkelsesverdig snille barn vi hadde.

Vi endte opp i en liten by som heter Vodice. Den ligger en times kjøring nord for Split og er en sjarmerende liten by som nå på forsommeren lå litt i dvale og ventet på storinnrykket av turister. Det var først i Juni det hele skulle til å brake løs så på denne tiden av året var det mest bygging og oppussing.

Vi hadde en flott leilighet med stor plass slik at alle sju reisende kunne få boltre seg som de ville. En stor terrasse ble brukt flittig av eldstejenta, mens tvillingene brukte en hel del tid foran airconditionen. De ble nemlig noe sutrete av å være for mye ute på dagtid. Inne i tvillingtrilla kunne det fort bli som en liten stekovn om lufta rundt sto stille. Etter noen dager i Kroatia så det ut til at babyene hadde funnet seg vel til rette og trivdes godt i dette landet.

Vi feiret 17. mai med medbrakte sløyfer og flagg og spiste kaker og is, men alt på balkongen. Kroater kan jo tro det er ekstremister fra Norge på tur om man hadde tatt den helt ut med tuba og sekkeløp.

Mange kvelder kunne jeg og min kjære gå ut å spise og roe helt ned. Det var utrolig deilig og man kunne tenke på andre ting. Det endte som oftest opp med at man satt og pratet om barna og morsomme ting de finner på. I tillegg prøvde vi å være hjemme til klokken ti for å klare å stå opp klokken seks neste dag. Så uansett om man får fri innimellom så kan man ikke bare ha et annet liv. Man kan ta små pauser, men helt fri får man ikke.

Vi tok med alle barna på utflukter og lange gåturer og det var ikke alltid det slo positivt ut. På de varmeste dagene kunne alle miste luven helt og ikke ville fortsette en meter til før de hadde fått påfyll med veske eller annet.

Å gå et par kilometer kunne noen ganger ta over en time og ofte måtte man stoppe å mate der man befant seg. Det førte til at man av og til satt i et blomsterbed og andre ganger under store krusifiks eller annet rart.

Ofte hjalp det godt med et bad på alle sammen. Med 35 grader i lufta var det avkjølende med 20 grader i vannet. Vi lånte et basseng på et firestjerners hotell og der fikk alle tre utfolde seg og kjøle seg ned. Uten det hadde vi nok holdt oss mer inne.

Vi dro etterhvert videre til øya Hvar og den lille byen Jelsa. Dette var en svært sjarmerende liten havneby med lavpuls og kirkeklokkeklang dagen lang. Vi gjorde som i Vodice og delte oss opp, noen dager tok besteforeldrene babyene og andre dager gjorde vi det, mens de andre dagene tok man Vilma. Slik fikk alle babyene nok oppmerksomhet og alle fikk være litt med alle. En god ordning og en ordning man fort kan bli litt for godt vandt med.

Noen dager før vi skulle hjem dro nemlig besteforeldrene tilbake som planlagt. Da var vi igjen alene med alle tre barna og fritid var det slutt på. Det var et lite sjokk å plutselig være så bundet igjen. Vi visste vi hadde hatt det godt i to og en halv uke, men nå fikk vi kjenne på hvordan hverdagen vår egentlig er.

Det tok ofte lang tid før man kom seg ut på dagene for man måtte sørge for at alle fikk mat og alt tok mye lengre tid. Eldstejenta kjedet seg mye mer nå og løp rundt og gjorde ting hun selv syntes var veldig morsomt for at dagene ikke skulle bli så lange. Det førte til at solkrem og sinksalve ble smurt på de merkeligste steder, vinduene ble "pusset" med utekosten, klær ble vasket i do, tåteflasker og bordduker ble lagt i "ovnen" dvs nattbordsskuffen for å bli klart til spising senere og en masse andre ulogiske greier som er helt naturlig for en 2-åring.

Vi delte også opp her ved at en tok tvillingene en formiddag, mens den andre dro rundt med storesøster på utflukter. Vi leide sykkel og dro rundt i området på spennende turer, mens den som var igjen bare gikk små turer i nabolaget. Det er nemlig ikke så gøy å være alene ute på tur med to små om begge skulle være kjempesultne samtidig.

Matsituasjonen var jo også et element. Når man er på ferie vil man jo være mye ute og det skapte utfordringer på å kunne gi barna frisk og god melk uten at den ble ødelagt i sola. Vi løste det med termos og kjøpevann og det gikk som regel bra, bare man fikk avkjølt dette før sultenfølelsen gikk over i total krise.

Hjemreisen gikk fint frem til Oslo og vi var da sikre på at siste flighten til Tromsø også kom til å gå som en drøm. Vi spøkte med at det var vel nå det kom til å gli totalt ut og så lo vi, men latteren stilnet snart. Da vi kom i lufta klikket det for Vilma og så etter en liten stund fulgte de andre to etter. Beundrende blikk var snudd til brydde og skeptiske blikk. Flyturen var et totalt kaos og samme regla fortsatte ved bagasjebåndet og en hel time etterpå.

Det var tøffe tak, men i ettertid har vi tenkt at det egentlig var godt at vi fikk denne nedturen. Vi var blitt litt vel ovenpå og selvsikre med å reise med alle sammen. Nå vet vi at det er slett ikke sikkert det går like bra neste gang man skal ut på tur, men jeg er stygt redd for at det kommer ikke til å stoppe oss.

Vi har hatt en fantastisk tur til Kroatia med tvillinger på seks måneder, men man må jo stille seg sprøsmålet om det har vært like fantastisk for dem. Temperaturer opp mot 35 grader, miljøskifte i form av ny leilighet/hotellrom fem ganger på turen og pakking opp og ned er nok ikke helt heldige og tvillingenes uttbytte av den delen er nok minimal og kanskje bare mer stressende enn bra. Man kan godt si at å reise på en slik tur er veldig egoistisk av oss. Vi reiser fordi vi liker det og fordi vi behøver det, men så er det også der poenget ligger. Vi kan ikke bare glemme oss som foreldre oppi det hele. Ved å reise blir vi glade og vi får hentet oss etter tøffe måneder. Det kommer tvillingene til gode i form av at vi har mer energi og har mer og gi når man kommer tilbake. Det er i hvertfall det vi liker å tro, men det spørs hvor mye energi man får av øsende regn nysnø på toppene og fem grader på målestokken i Tromsø i begynnelsen av juni. Men sånt blir man sur av uavhengig om man har en Kroatiatur i bånn eller ikke.

24. april 2009 14:23 av Børge Opdan

Det har vært ei tøff tid frem til nå. Vi går mot vår og tvillingene har begynt å få litt mat i magen og med det litt rytme i livet.

Utslettet fra forrige blogg ga seg med kraftig medisinering og energien
kommer sakte krypende tilbake. Jeg har bestemt meg for å være mer
forsiktig med trening og lytte til kroppen fremfor å se på kalenderen.
Jeg vil ikke gå rundt som en halvblind zoombie i disse dager.

For å hjelpe på situasjonen hjemme har jeg gått ned i 50% stilling i
fire uker ved at jeg bruker to pappapermuker. Det hjalp veldig på fruen
som begynte å merke kjøret hjemme i form av lite humør og motløshet.
Etter disse ukene med denne ordningen er alle i bedre humør, ikke minst barna
som får litt mer oppmerksomhet enn tidligere. Det er ofte det som er
værst. Jeg kan ryke på et utsletthelvete eller dama kan gå inn i en
dyp depresjon, men det værste er at man føler at barna ikke får den
nærhet og omsorg de fortjener.

Vi føler at bunnen på håpløsheten er nådd og vi er på vei opp igjen.
Kanskje er det små hint om vår, eller at jeg er halvveis hjemme på
dagtid som bidrar til dette, men barna er også lettere å ha med å gjøre.
Nå legger vi dem samtidig som eldstedatteren, kl 19, og fem minutter
senere er det ro i hele huset. Vi var strenge med leggerutiner på
førstebarnet og det skal vi være videre for det tror jeg ganger hele
familien veldig. Barna blir uthvilte, foreldrene får egentid og kan
hvile ut og ingen sure miner. Kanskje leggerutiner rett og slett er
nøkkelen til en lykkelig familie? Jeg tror i hvertfall det er en
betydelig faktor.

Med barna så tidlig i seng så har man tid til både å få gjort unna
klesvask og andre huslige forfall, men viktigst er at man har tid til å
ikke gjøre noen ting. Før når man ikke gjorde noen ting så var det
kjedelig og man prøvde å finne noe å gjøre slik at man kom seg ut av
kjedsommeligheten. Nå tar vi vare på disse minuttene. Enten å bare
slenge seg nedpå sofaen og la tv’n gjøre jobben, eller å lukke øynene
og la verden passere.

Tvillingene vokser og kommuniserer mer med oss enn tidligere. De er snart mer enn bare to behovsklumper som aldri er fornøyde. De begynner å gi noe tilbake og da blir man mye mer motivert til å ta i et tak ekstra for at de skal ha det bra. Vi har tjuvstartet litt med å gi dem grøt etter å ha konultert med helsesøster. Det har ført til at de nå også klarer å falle til ro på dagen og da kan jeg med god samvittighet gå tilbake til 100% stilling igjen. Vi føler oss etterhvert som en stor familie og en fin gjeng. Vi ser frem til fortsettelsen, bare vi er opplagt til
det som kommer.

02. mars 2009 21:32 av Børge Opdan

Man er innstilt på at dette går bra og forer hjernen med positivitet til akkurat det. Dessverre hjelper det lite når ikke kroppen henger med i samme tempo.

Jeg har lenge vært på en bølge av rutiner hvor alt har fått sin plass i døgnet. Morgenen fordeles greit mellom meg og fruen; jeg tar vår eldste datter til barnehagen med alt det innebærer og hun tar oppvåkningen med tvillingene. Så drar jeg på jobb og hun er hjemme med barna. Jeg henter i barnehagen og så er det bare å løpe som gale for å få tiden frem til leggetid for den store til å gå uten at det blir noen krise. Så har vi bare tvillingene å ta oss av og da må den ene vaske klær, vaske flasker, koke melk og ellers gjøre nødvendigheter. Da sitter den andre og mater og ellers pleier barna. Inni alt dette her får vi i oss litt mat og til og med trening to til tre ganger i uka. Tøft? Ja, absolutt, men dette klarer vi.

Men nå er jeg sliten. De siste treningene har jeg vært sliten før jeg har begynt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne stå opp på natten å mate uten å sovne halvveis til kjøleskapet. Vel fremme der ser jeg masse mat som burde kastes fordi man aldri fikk tid til å lage maten. Den maten vi spiser lages og spises med en hand mens de andre hendene gjør alt mulig annet. Ja for det føles av og til som man har flere hender fordi man gjør strengt tatt mer enn man noen gang har gjort. Men alt dette syns jeg at vi har taklet fint. Vi tenker at dette klarer vi og alle sier det er tøffest i starten. Da hjelper det lite at kroppen ikke er enig. Denne morgenen våknet jeg til utslett fra halsgropen og opp, opphovnede øyne og vanvittig kløe i bittesmå flammende sår over hele ansiktet.

07. februar 2009 20:08 av Børge Opdan

Jeg kjøper gjerne et par timer til i døgnet. Noen som ikke bruker alle sine?

Så sitter jeg her igjen, nå med Johannes på brystkassa. Vima har nettopp lagt seg og Annelie dro til buikken for at vi skulle få mat i huset. Julia ligger å puster tungt på siden her og jeg må trolig bytte baby snart for å bevare en viss ro i hjemmet.

Det har vært litt av en kveld, som vanlig. Vilma hadde ikke sovet i barnehagen og var ganske trøtt da hun kom hjem. I tillegg var hun litt småsyk etter at vi var ute på en litt for lang tur i akebrettet i går. Det hadde seg nemlig slik at pappa var på personalfest på jobb så vi måtte gå helt til Scandic for å hente bilen. Det tok veldig lang tid fordi Vilma ville dra pappa og ikke omvendt. "Pappa er altfor tung", sier pappa. Men budskapet kom aldri frem.

Søndag var forøvrig en søndag fra helvete. Dagen derpå med spebarnstvillinger og en sprellende toåring, samt en kjæreste som har sovet altfor lite er ikke å anbefale. Det skjer ikke igjen før man har dobbel dekning på alle barnevaktpostene. Det positive får være at vi endelig fikk se sola i stuevinduet og Vilma syntes den var fin for hun husker den bare fra tv.

Men hvor var vi, jo, det er mandags ettermiddag og Vilma er trøtt og sliten. Vi kommer hjem og da er det matingstid for J&J. Vilma har stort behov for å bare ligge med hodet i halsgropen til mor, men hun må lage middag, og koke flasker, mens pappa mater med siste rest av forrige melkebeholdning. Vilma skriker nesten konstant til langt over middagen. Ingen fikk matro i dag og det hele handlet mest om å få i seg føde slik at man ikke besvimer før barne-tv.

Så skulle det rapes og gnues litt fra både Julia og Johannes. Da fr ikke Vilma nok oppmerksomhet og begynner å gjøre ting hun ikke får lov til for da får hun kjeft og masse oppmerksomhet. Hun klatrer opp på bordet som hun vet hun ikke får lov til. Hun spiser hvitfargen fra malerskrinet slik at hun blir helt hvit i munnen og kler av seg alle klærne og løper rundt å roper så høyt hun kan.

Når J&J er roet ned kan pappa vie sin tid til Vilma etter at melken er kokt, satt på flasker og satt i kjøleskapet. Mens pappa forbereder baking har Vilma revet ned halve huset og grått en gang. Vi begynner med å bake grove rundstykker og Vilma får røre i det tørre. Halvparten havner på benken, mens pappa prøver å få liv i gjæren. Vilma finner ut at det er ikke så mye man kan gjøre annet enn å grise for pappa gjør ting uansett om det skal bli noe. Da roter hun med noe annet i mellomtiden. Når hevingen endelig er ferdig er det ti minutter til leggetid så det blir en rask bakesekvens før man må i seng. Her får man ikke smake på resultatet engang.

Det er i det hele tatt stor fokus på barn for tiden. Det var kanskje ikke noen bombe, men innimellom så føler vi faktisk at det blir litt mye. Annelie sliter med å få nok søvn gjennom døgnet, mens jeg sliter med å få gjort alt som skal gjøres på 24 timer. Vi har faktisk ikke fem minutter til å gjøre andre ting, som f.eks å skrive her. Nå er jeg snart ferdig å skrive og har brukt en god time. Jeg har gått noen runder på gulvet med Johannes for å roe han ned for han er fryktelig lite komfortabel med å bare stirre i taket. Han er mett og tørr i bleien, så det må være det. Hva jeg har skrevet så langt vet jeg heller ikke for jeg har ikke tid å lese over det og jeg husker ikke hvordan det hele begynte. Når vi i tillegg putter trening inn i hverdagen så er det faktisk ikke tid til mer. Dagen er full og det renner gjerne litt over i den neste.

Kort helt til slutt bare fortelle om da vi på søndag lagde ovnsbakte poteter og Vilma skulle hjelpe mamma. Etter å ha skåret båter av potetene og hatt på olje så krydret Annelie med rosmarin over potetene. Vilma blir fryktelig irritert og sier strengt til mamma: "Ta bort juletre". Poteter med juletre er herved en spesialtet i Residence Hasselgren Opdan.

"You know, its not only only", som Petter Solberg så fint sa det engang.

09. januar 2009 14:55 av Børge Opdan

Av og til sier bilder mer enn ord.

06. januar 2009 23:12 av Børge Opdan

Jula er unnagjort, januar er godt i gang og vi er overlatt til oss selv. Man må selv ta tak i alle problemer som måtte dukke opp. Blir hverdagen som denne første mandagen blir det om ikke annet en spennende hverdag.

Det var mandag og vi hadde første dag uten både barnevakt og besteforeldre. Vi hadde tenkt at etter at Vilma var levert i barnehagen skulle vi ha en rolig dag der vi på et tidspunkt skulle sette oss ned og drikke en god kopp kaffe latte. Alt dette mens barna sov sin harmoniske søvn og lykken ruset oss med sin tilstedeværelse. Slik ble det ikke.

Pappa står opp tidlig for å prøve å få Vilma i barnehagen før klokken 8. Alt går knirkefritt og ti på 8 er bilen måkket frem, matpakken klar og Vilma påkledt og spendt fast baki bilen. Pappa rygger ut som han har gjort i over et år nå, men så skjer det. Høyre fremhjul ramler nedfor kanten og bilen bekker lett fremover. Jeg tenkte at en firhjulstrekker kommer seg vel opp her, men der sto vi bom fast. Lettere småforbannet plukketjeg ut Vilma med snø til livet og sendte henne inn slik at hun kunne få frokost. Jeg ringte Viking Redningstjeneste for at de skulle komme og hjelpe meg, men angret rett etterpå og ringte for å avbestille. Istedet ringte jeg en kar på jobben som sporenstreks sendte to mann og sterk bil til åstedet. Fortere enn forventet var jeg nå oppe av hullet og klart til å fortsette dagen. Det hadde gått enda fortere om min kollega hadde tatt av håndbrekket før han dro meg opp.

Vilma var i barnehagen litt over ni og vel hjemme var planen å hente igjen litt søvn før kaffen, men da var det tid for mating. En etter en og de blir jo aldri mette disse barna. Kaffen kom aldri så langt som i til traktestadiet.

Litt utpå dagen ble Johannes urolig og det var tydelig at her var det mye rart i bleien. Mens jeg tørket bort bæsj syntes jeg at pungn hans så unaturlig stor ut. Annelie kom til og bidro i vurderingen av dette lille vesenets helsetilstand. Den var nesten blåaktig også så vi tenkte at dette var best å få sjekket grundigere ut. Jeg ringte helsesøsteren, men vi var fem minutter over kontortid så ingen svarte. Jeg ringte fastlegen, men der svarte ingen, uansett kontortid. Til slutt ringte jeg nyfødt intensiv på UNN og de be meg dra på legevakta der.

Om en drøy time skulle Vilma hentes i barnehagen og jeg tenkte ut løsninger på hvordan vi skulle få dette til. Vi kom frem til at vi måtte inn med forsterkninger så barnevakt Ida ble kontaktet og hentet inn før vi dro bort på sykehuset med Johannes. Der fikk vi høre at de ikke åpnet før kl 16 pga at de fastlegen hadde kontortid frem til da. Det hjelper lite når fastlegen ikke tar telefonen. Vi ble fint nødt til å vente.

Før ventingen var over måtte jeg kjøre å hente Vilma i barnehagen før de stengte der. Vel fremme løper Vilma i mot meg med en svær blåveis i ansiktet. Hun hadde falt på en stol og det kunne selv Vilma bekrefte. Hun pekte på stolen og sa "den". Jeg måtte nesten le litt for dette begynte å bli vel mye. På vei hjem med Vilma ringer Annelie fra sykehuset og sier at hun er videresendt til akutten og ringer når hun et noe mer. "Jeg kommer", sier Børge. Først koker jeg opp spagetti og fiskekaker og hopper i bilen og lar Ida styre skipet videre.

Når jeg kommer frem til sykehuset er Annelie og Johannes ferdig og legen har sett på han. Han kunne si at det var veskeansamling i pungen pga en tilførsel fra buken som ikke var stengt. Normalt opereres dette, men ikke når de er så små som Johannes. Det skulle ikke være noe i veien med pungen og det kan se ut som om etterslekta på den greina er reddet. Det er jo nesten som å bli bestefar!

Kvelden videre forløp seg normalt ut fra forholdene og etterhvert dro Ida hjem når hun var sikker på at skipet ikke ville forlise. Det begynte å bli for sent for den kaffen så vi tok oss litt te istedet. Midt i teen og den halvspiste brøskiva med restene av juleskinka på kommer et hyl fra blåveispiken på loftet. Hun har den siste tiden funnet ut tmamma og pappa kommer løpende når hun bare skriker sårt og lenge nok og dette skal vi nå motarbeide slik at hun ikke får viljen sin. Dette førte til to timer sammenhengende gnuing med alle verdens behov. Til slutt ble det endelig stille og da var klokken over 23. En travel dag var over og vi kunne ta kveld.

Nei vent litt. Vi må vaske og koke 10 flasker, koke melk, helle opp i flaksene og sette i kjøleskapet samt å fylle i tran og vitaminer i kveldsmaten. Tvillingene var enige om å holde seg våkne til klokken 0430. Da var det bare to og en halv time til klokka ringte. To og en halv time som i søvne føles som fem minutter. Nuvel, ny dag, nye muligheter...

20. desember 2008 07:18 av Børge Opdan

Etter en drøy måned på sykehuset ble vi i denne uken utskrevet. Tvillingene var store nok nå til å innta all mat uten hjelp av pleierne. De samme pleierne måtte vi også klare oss uten. Det ble en tøff overgang...

 "God natt, Annelie", sier Børge.
"God natt, Børge", sier Annelie.

Børge har første vakt i natta. De siste nettene har vi delt natten mellom oss. Ca kl 0330 bytter vi slik at vi får minst sove halve natten hver. Det er ihvertfall planen og det hadde fungert greit de første nettene. Det er nemlig ikke noen spøk å ha to spebarn og spesielt ikke når de ikke er synkroniserte. Når den ene er ferdig skiftet på og matet, så begynner den andre. Slikt tar tid.

Problemet er at det er slett ikke enkelt om de er synkroniserte heller. Det er faktisk helt umulig. Dette skjedde denne natta. Johannes roper på mat og jeg løper ned å henter en flaske i kjøleskapet, varmer opp og setter meg klar. Midt i måltidet begynner sulten til Julia og melde seg og blir overraskende fort påtrengende og til slutt akutt. Jeg legger ifra meg Johannes på sengen, løper ned og henter en ny flaske og begynner å mate Julia. Midt i dette måltidet må Johannes løftes opp for å rape. Det tar en stund å få opp denne rapen og når jeg endelig lykkes er julia kjempeklar for resten av sitt måltid.

Jeg bytter mellom dem noen ganger før matinga er over. Så er det klart for å skifte bleie og der er det bæsj så det monner. Når man har skiftet bleie på Johannes gulper han opp melk og får spylukt på både teppet og bodyen. Alt skiftes og så er det jammen Julias tur til samme greia.

På dette tidspunktet har jeg allerede hentet inn Annelie fra det andre rommet for assistanse. Da hadde Vilma våknet opp og hørt lyder. Hun lå der å tenkte sine tanker og har nok mye som hun vil fortelle verden. Det endte med at hun sa: "Mamma og pappa bæsja". Det blir helt stille og Annelie smiler på vei inn i søvnen. Johannes gråter litt i det andre rommet og så sier hun: "Bror har tisselur". Sånn, endelig har hun fått ut det som har gnaget henne disse dagene. Da kan vi gå videre.

Vilma kom tuslende inn til oss mens vi løftet det ene barne opp etter det andre. Begge hadde fått vondt i magen og måtte bæres og trøstes. Vi skiftet igjen bleie på Julia og Vilma setter seg ned for å hjelpe. Hun finner et par små sokker og sier "Sokka! Iskald fotan". Og så prøver hun å sette dem på. Når bleien kommer av brekker hun seg og svelger tungt. "Ekkelt", sier Vilma. Vi sitter igjen med latterkrampe overtrøtte som vi er. Jeg fører Vilma tilbake til rommet der hun skal sove og sier at hun må sove. Det klarer hun selvfølgelig ikke og sitter å prater og synger julesanger med innslag av Bæ Bæ Lille Lam og Fader Jacob, mens hun roper og ler.

Begge tvillingene har fortsatt mye luft i magen og skriker begge to. Det er galehus og vi nærmer oss kl 2 på natten. Med så mye utklemming av luft, godsnakking med en opprørt Vilma og løping ned på kjøkkenet etter rene klær og varmt vann har vi allerede beveget oss over i neste måltid. Så det er frem med vannflasker igjen og ny materunde med raping.

Annelie kan gå å legge seg igjen og nyte siste del av sin sovehalvdel av natten. Hun skal til og si god natt, men smiler og sier bare:

"Sees snart, Børge"
"Sees snart, Annelie", sier Børge.

10. desember 2008 18:17 av Børge Opdan

Vi brukte lang tid på å komme opp med navn vi mente vi kunne stå inne for. Til slutt ble vi faktisk veldig fornøyd.

Puh... Vi puster lettet ut. Det har vært en navneseilas dette her. Lenge før fødselen hadde vi ingen aning om hva vi skulle kalle barna. jeg utrykte min frustrasjon over dette da jeg skrev om navnevalg tidligere. Vi hadde gått igjennom liste på liste og skrevet ned de få navnene vi syntes var fine. Det ene etter det andre ble forkastet etter som man smakte på dem og det ble nesten en umulig oppgave.

Da tvillingene ble født var det litt dumt å kalle dem for tvilling 1 og tvilling 2, så vi gav dem foreløpige navn; Elvis og Madonna. Dette ble ganske populært på avdelingen og noen av mine kompiser mente jeg burde beholde disse.

Lista vi skrev tidligere hadde en god del jentenavn, men nesten ingen guttenavn. Det er vanskelig med guttenavn. Vi syns det er langt mellom godbitene. Jentene derimot har flere gode navn. Vi hadde Vera, Elna, Viktoria, Krusmynte, Rullegardina og noen flere. Etter en god del vingling kom vi frem til at jenta skulle hete Julia. Etter å ha fått opp navnet på sengen og sett på det noen dager så er vi fornøyd med det.

Så var det gutten. Her var vi på bærtur. Ikke hadde vi mange på lista over de vi likte og de få vi hadde datt bort etterhvert som de ble smakt på. Vi var innom Aleksander, Christoffer, men Annelie mente at de kom til å bli fortkortet til Chris og Alex og de navnene likte hun ikke. Like langt. Så dukket Linus opp fra intet. Linus er veldig populært i Sverige og det hørtes så søtt ut på vår lille gutt. Så tenkte vi at vår søte lille gutt skal en gang bli en tøff liten mann og da kan han ikke hete Linus. Da får han trolig bank av de som heter Harald, Bård og Ståle.

Vi gav ikke opp. Hårmanken til vår venn gutten fikk endel oppmerksomhet på intensiven. De mente det var svært skjeldent at barn var så lys i håret ved fødselen. De fleste hadde mørkere hår. Både Julia og Vilma var mørk ved fødselen. Flere av pleierne kommenterte at det var en liten Emil som lå her og det var vi litt enige i. Kanskje han er en Emil? Så ringte det en telefon fra Sverige som fortalte at Mormors søsters datter, som heter Annelie, har en datter som heter Vilma. Dette oppdaget vi etter at vi hadde kalt vår datter Vilma. I tillegg har hun norsk samboer og ikke nok med det; de har en sønn som heter Emil. Her kan vi bli beskyldt for plagiat av en hel familie og det må vi unngå. Vi prøvde i tillegg å introdusere Emil på engelsk og det var litt rart. Da hørtes det ukrainsk ut. Så vi droppa Emil.

Annelie hadde i lengre tid gått rundt å tenkt på Johannes, men det smakte ikke hos far. Vi begynte å snakke om Johannes igjen og så smakte det plutselig av det. Kanskje fordi jeg er litt forkjølet at smakene blir litt annerledes, men det var slett ikke værst. "Skal vi bare si at det blir Johannes da?", sier Annelie. Og Johannes ble det.

Julia og Johannes. Bokstavrim og hele hopprennet. Joda, vi er fornøyde med det.

28. november 2008 20:32 av Børge Opdan

Jeg er blitt pappa til tvillingene, men de er ikke i livet mitt... enda.

Tiden etter at tvillingene ble født har vært mest av alt bra, men det er liksom noe som mangler. Hverdagen kom plutselig tilbake og vi gjør de samme tingene vi bruker å gjøre. Annelie er utskrevet fra sykehuset, men er der på dagtid. Kveldene er litt som før og magen er borte.

Dette er rart. Spesielt for meg som farter mellom jobb, barnehage, butikk og sykehus. Det blir ikke hver dag at jeg har mulighet eller overskudd til å dra til sykehuset for å se dem, så noen dager er man bare hjemme med familien. Livet er noen dager så utrolig lik slik de var da vi bare hadde Vilma og vi begge jobbet at jeg tar meg selv i å måtte minne meg på at vi faktisk har to barn til. Det blir nesten som med julepynten. Jeg vet vi har den, men den ligger langt inne på loftet og tenker bare på den når jeg blir påminnet den. Jeg kjenner jo ikke disse to små og har liksom ikke mulighet til det slik det er nå. Skulle gjerne hatt dem her hjemme slik at vi kunne bygd familiebobla og levd lykkelig i alle våre dager.

I går fikk Annelie beskjed om å flytte inn på sykehuset igjen. Hun har fått eget rom på intensiven og har tvillingene hos seg der inne. Dette er bra for tvillingene og Annelie. De får et nært forhold og de lærer å kjenne hverandre, og ikke minst får hun ammet dem på natten. For meg blir det trolig ennå mindre tid å besøke tvillingene fordi nå er jeg avhengig av barnevakt om jeg skal på kveldsbesøk dit. Jeg blir alenepappa i kanskje én måned fremover og har evig nok med Vilma. Annelie blir borte fra hverdagen vår, men det positive er at vi merker at noe er annerledes. Ting er ikke som før og da er det ingen vits å late som heller.

De besøkene jeg tar til sykehuset blir i all hovedsak sammen med Vilma og det er jo også viktig å involvere henne mest mulig i dette. I dag dro vi dit for å levere bagen og forskjellige greier til Annelie, men fikk nesten beskjed om å forlate etter en kort stund. Grunnen til dette var at Vilma hadde spysjuka natt til i dag så da har de nulltoleranse på at hun kommer i nærheten av dem. Annelie fikk nesten beskjed om å dusje etterpå så streng er de på det. Dersom tvillingene blir smittet kan det være meget alvorlig. det ble derfor en kort tur og stakkars Vilma blir enda mer forvirret rundt alt som skjer.

Trøsten i denne situasjonen er at vi vet at den ikke er langvarig. Forhåpentligvis har vi tvillingene hjemme til jul for etter rapportene legger de på seg bra for tiden. Ellers er de i kjempeform og er frakoblet alle puste- og hjertemåleapparater.

15. november 2008 22:43 av Børge Opdan

To roser blomstret denne fredagen og danner nå med Vilma en fin liten bukett. Slik gikk det for seg:

Redo eller ei, vi dro til sykehuset torsdags formiddag og var meget spente. Litt nervøse også. Etter litt venting kom vi inn for å ta hjertelydtest. Dette var en rutineundersøkelse og vi fikk høre at neste uke skulle man ta avgjørelsen om de skulle ut eller ei. Vi ble koblet på hjertemaskinen som registrerte hjerteslagene til tvillingene. Dette skulle ta ti minutter og så kunne vi dra hjem. En time senere hadde ikke maskinen gitt seg på hjertet til den lille jenta så da måtte vi vente, mens legene så på resultatet. Vi kom etterhvert inn på ultralyd, men legen fikk ikke frem det han ville så vi gikk videre til en ekspert på noe som heter Doppler som er en annen form for ultralyd. Etter å ha testet puls og mye rart var legene enig om å ta barna ut nå. Det betydde at Annelie ble skrevet inn på sykehuset samme kveld, kun en snartur hjem for å hente litt nødvendige greier, og så natta på sykehuset.

Jeg dro å hentet Vilma i barnehagen etter å ha levert Annelie på sykehuset og så gikk kvelden som normalt, bare uten mamma. Vilma spurte etter henne og det var tydelig at hun ikke helt forsto hvorfor hun ikke var hjemme, men jeg tror vi ble enige om at hun var reist for å ta bort magen.

Samme kveld ringer mormor fra Sverige til Annelie for å høre hvordan hun har det. Hun kan fortelle en litt artig historie om Morfar som etter sommeren satte ned roseblomsten i kjelleren i et mørkt rom. Der visnet blomsten naturlig nok. Torsdag var mormor der nede og da hadde blomsten plutselig to nye roser som hadde sprunget ut. Nå står blomsten på stubordet igjen med sine to nye roser og stråler med nytt liv. 

Så kom fredagen og de to rosene i magen skulle få sjangsen til å blomstre. Endel tester ble gjort på og rundt Annelie. Vi snakket med jordmødre, anestesileger, desomikkeharnoeåsileger, kirurger og sykepleiere. Det ble vår tur og inn på operasjonsrommet bar det. Her er Annelie før operasjonen og jeg klar som tilskuer, fotograf, støtte og reservekirurg:

Teamet sto nå klart. Jeg talte minst 10 personer inne på operasjonsrommet, og det var sikkert et par jeg ikke så bakom forhenget. På bakrommet sto kuvøser klar og det var tre personer per kuvøse. På anestesiavdelingen sto to stykker klar til å ta imot oss etter inngrepet, på intensivavdelingen for nyfødte sto ca fem stykker klar og på barselavdelingen var jordmødrene klare. I det hele tatt en to-tre fotballag som brukte en del av sin arbeidsdag på oss. Nesten et årsverk.

Operasjonen var igang og hun hadde valgt å være våken under hele seansen. Etterpå var hun ikke sikker på om det var riktig valg fordi det var meget ubehagelig. Kort tid etter at de startet kom første baby ut. Vi hørte barnegråt og så ropte noen "Det er en gutt". I neste sekund ble han fraktet inn til teamet som sto på bakrommet og da begynte de å jobbe som maur for å sjekke om alt var i orden. Bare minuttet etterpå, rundt kl 1145 kom siste baby ut og samme person ropte "Det er en jente".

Mens legene lappet sammen dama mi dro jeg med tvillingene til intensivavdelingen for videre undersøkelser. Jeg fikk bære den ene og den var så lett at jeg var livredd for å miste den. Jeg ble rørt av å plutselig holde barnet mitt i hendene og ble livredd for å falle. Vi gikk ned tre trapper og jeg har aldri konsentrert meg så sterkt for noen trappetrinn. På veien ned fikk jeg vite at det var jenta jeg gikk å bar på:

 Nå skal barna sove seg gjennom sitt livs største sjokk, Annelie skal sove seg gjennom noen smertestillende og Pappa-Børge skal legge seg å lure på om han har drømt. Tenk det, jeg er blitt pappa til tvillinger og har nå tre barn. Det er fantastisk og jeg gleder meg til fortsettelsen. Den starter allerede i morgen...

Sølvsmurfene har kommet for å ta over jorden...

11. november 2008 19:21 av Børge Opdan

Forventer verden at jeg skal bekke over av stress i disse spennende dagene før en eventuell fødsel? Eller er det greit om jeg setter meg ned å smaker på min indre fred?

Annelie ligger på sofaen og sover. Hun er dødssliten etter å ha vært våken i to-tre timer med middag og full fart med Vilma. Hun har sovet hele dagen kun avbrutt av spisepauser. Hun er forvandlet til en fabrikk som snart har produsert sine siste eksemplarer før bygningen skal restaureres og bli enebolig med opsjon på fremtidig eldrebolig.

I morgen går vi inn i uke 34 av svangerskapet og torsdag er det ny ultralyd. Vi føler oss ganske sikre på at vi får beskjed om at de nå skal ut. Når lille fjompa ikke klarer å spise maten sin, så må man si ifra. Jeg tipper at allerede fredag står jordmor Matja klar med keisersnittmannen lettere tilbaketrukket ved sin side. Plupp - Vilma i barnehage - Børge og Annelie til sykehuset og plupp-plupp så kommer Olle og Bolle. Vi satser på å bli ferdige før lunsj slik at minste bukkene bruse kan komme til seters for å gjøre seg fet.

"Du er inte redo!", sier Annelie og barnevakt Ida ser forventningsfullt på meg. Jeg sender et forvirret blikk ut i rommet og det tar de begge som en bekreftelse på at jeg slett ikke er klar for det som kommer. Begrunnelsen skal visstnok være at jeg ikke er spesielt stresset og ser ut til å ta situasjonen med den største ro. Det får meg til å analysere mitt indre en stund. Har jeg skjønt hva som er i ferd med å skje? Går det i det hele tatt ann å skjønne? Når jeg tenker godt etter så er jeg sannelig ikke sikker på om det har gått helt opp for meg at Vilma er satt til denne verden. "Vent litt, jeg må klargjøre mitt indre sinn til Vilma. Jeg har ikke rukket å bli stresset der ennå!" Livet passerer opptil flere ganger og Børge står igjen på perrongen.

Nei, nå må jeg slutte! Jeg har da full kontroll jeg. Jeg har stålkontroll på barnet Vilma og er så godt inne i papparollen at et par tvillinger skal jeg da ta på strak arm. Kom med dem, så skal jeg vise dere. Livet passerer nok en perrong og jeg står i lokomotivet og fyrer med kull så svetten siler. Kjøre på, kjøre på!

Forvirret.

Må man være stresset for å vise verden at man har skjønt hva man går til? Er det ikke lov til å være avslappet i forhold til dette? Er ikke det egentlig en trygghet? Skulle jeg stresset ville det trolig ikke hjupet på annet enn at vi hadde hatt alt i hus og litt til, noe vi per i dag ikke har. Men det ordner seg. Det gjør det alltid, før eller siden.

Stresset kommer den dagen vi må bytte tre bleier samtidig, lage mat til Vilma, til oss selv, gi pupp til Olle, gi pupp til Bolle, kle på Vilma, kle seg selv, kle på Olle, så Bolle, kle av Vilma, kle av Olle og Bolle, måkke trappa, handle mat, vaske gryter, støvsuge, legge Vilma, legge Olle, legge Bolle, glemme å legge seg selv fordi man forlengst har sovnet på sofaen... Nei, tror jeg sparer stressinga til da. Tror jeg har mer bruk for den der.

"Men det er først på fredag
Og alt kan ennå skje
Så jeg kan bare slappe av
Det vil jo alltid helst gå bra
Men det er først på fredag
På fredag får vi se
Selv om jeg mister all kontroll
Så har jeg selvrespekten og æren i behold"       På Fredag, Trang Fødsel

04. november 2008 20:22 av Børge Opdan

Signaler blir tolket feil og man skal ikke forvente respons om man tuller med viktige ting.

For en drøy uke siden fikk mitt søskenbarn også tvillinger. Da trodde alle automatisk at vi har tjukt med tvillinger i slekta siden vi også skal ha, men det stemmer ikke uten videre. Jeg har lest en plass at mannen ikke er den som avgjør om det blir tvillinger, men kun dama og hva hun styrer med i kroppen sin. Vi kunne like godt tatt oss en tur på byen for vi trenger knapt nok å delta. Men tilbake til søskenbarnet. Jeg fikk tilsendt bilde av de nyfødte tvillingene og sendte de videre ut til venner og bekjente med teksten: "Nå er de kommet".  Responsen lot ikke vente på seg. Det haglet inn med gratulasjoner og hipp hurraer fra land og strand. Alle trodde at vi hadde fått tvillingene og ingen hadde orket å lese fortsettelsen hvor det sto "Gratulerer så mye til mitt søskenbarn og hans fru". Jeg måtte skrive en kontrabeskjed til samme gjengen at det ikke var vi som hadde fått, men mitt søskenbarn. Da ble det merkelig stille. Tvillinger kommer jo ikke så ofte så det var jo merkelig hvor samtidig disse tvillingene innen familien skulle komme. Neste gang jeg annonserer fødsel er det vel ingen som tror på det.

Dama til kollegaen min på jobb venter sitt første barn i disse dager og for et par uker siden sa han: "I hælga kjæm den, det e æ breinnsekker på". Helgen kom og helgen gikk, men ingen barn. Kona kjente murringer og dro på alerten inn til sykehuset. Et par undersøkelser senere og hun ble sendt jem igjen. "Ja, kjæm han ikkje tel helga så kjæm han aldri", sa han etter det. Det var forrige helg og mannen sitter fortsatt å venter. Nå sier han bare "De får nu kom når de har tænkt, æ gidd ikkje gå rundt å stress længer". Men til helga, da kommer de, eller?

Annelie, min forlovede, har født en datter før så hun stresser ikke av små murringer. Så var det dette med tvillinger da. Snittfødselen har jeg hørt skal være i uke 36, men at det er vanlig at de kommer fra uke 31. Vi er i uke 33 nå og det kan i prinsippet komme nårtid som helst. Vi er bare tre uker unna snittet og er utrolig spente. Noen dager kjenner hun sammentrekninger som om det er lettere rier, mens andre dager går hun lange turer og styrer på i huset. Neste gang de er antydninger til smårier så skjer det kanskje, eller kanskje det bare er tvillingene som lurer oss, akkurat som jeg lurte venner og bekjente med mitt søskenbarns tvillingfødsel. Ulv, ulv!

04. november 2008 18:25 av Børge Opdan

Hva skal barne hete? Noen har bestemt dette før de selv går ut av barneskolen, mens andre sliter såpass at det ikke er sikkert barna får navn før de får kallenavn. Vi er faretruende nært siste gruppa...

Går du i butikken så ser du masse produkter og alle disse har et navn. La oss nevne f.eks Omo Color eller Stratos. Når noen nevner slike produkter så vet du med én gang hva man snakker om og du ser også for deg både klesvask og god smak i munnen. Slik er det med mennesker også. Vi har fått navn og således merkelapper på samme måte som produkter. Forskjellen mellom navn på mennesker og produkter er at om jeg skulle kalle mitt produkt for Omo Color så ville jeg blitt tvunget til å skifte navn pga at navnet er beskyttet av de som produserer produktet. Tenk om det var slik med navn på mennesker også. Dersom det kom en kar som plutselig het Børge så kunne jeg si at, a-a jeg het det først så du får heller finne på noe annet å hete. Da hadde det vært ganske vanskelig å finne navn på barna sine. Man hadde sikkert fått mange morsomme navn. Bakevja, kunne man kalt ungen, eller Forskaling. Fjongt, hæ?

Vilma fikk nesten navnet før vi visste at det var en jente. Etter ultralyden var det klart hele veien og vi følte at det var riktig. Vi synes Vilma er et fint navn og jeg tror ikke hun kommer til å bli nevneverdig plaget av dette i årene fremover.

Det er værre med de to barna som kommer nå. Vi har liksom ikke noe vi brenner for sånn helt fra starten. Det haster ikke så veldig for de er langt fra født ennå, men vi begynner å tenke på det. Vi kommer opp med et forslag, men så forkastes det når man har smakt lenge nok på det.

Det å gi et menneske et navn er egentlig en utrolig stor oppgave. Dette skal personen bære med seg resten av livet og skal være det som gjør at andre vet hvem du snakker om når man vil si noe om deg. Det betyr at her kan man ikke trå feil, eller man må kanskje prøve å trå så lite feil som mulig.

Har du bestemt deg for hva dine fremtidige barn skal hete? Hvordan kom du frem til det? Man kan ta et hvert navn og smake på det, se på relasjoner og så gi det grønt eller rødt lys. De aller fleste får rødt lys fordi sjansen til at man har en eller annen relasjon til navnet er ganske stort. Det trenger ikke være en negativ relasjon, men man kan liksom ikke kalle ungen sin for det bestekompisen min heter. Det er ikke som med produktene der man kun har ett navn av typen og da vet nøyaktig hvem man prater om. Om man velger Olav så er det en rekke relasjoner til dette navnet. Gammelkongen het det. Det er greit, det kan man leve med. Han rare fyren i paralellklassen til søstra mi på barneskolen. Greit, det ødelegger ikke navnet, men det svekkes. Navnet ble mest brukt på 60-70-tallet og gjerne før og er passer liksom ikke til en unge i dag. Dessuten går navnet i moll og ikke i dur. Se der, der utelukket vi Olav også og sånn går det hele veien.

En annen sak er topp ti-lista i Norge:
TOPP TI Jentenavn 2007.
1 Sara
2 Thea
3 Emma
4 Julie
5 Nora
6 Ida
7 Emilie
8 Ingrid
9 Anna
10 Sofie

TOPP TI guttenavn 2007:
1 Mathias
2 Jonas
3 Markus
4 Alexander
5 Lukas
6 Kristian
7 Magnus
8 Elias
9 Emil
10 Henrik

Her snakker vi en god blanding av Astrid Lindgren, Henrik Ibsen, Verdenshistorien og Bibelen. Skal vi kalle barne våre for noen av disse navnene vil vi trolig møte flere i barnehagen som har samme navn og dette er jo utrolig lite oppfinnsomt og ganske kjedelig. Dessuten så endrer jo denne lista hele tiden så navnet er fort ute. Skal ikke utelukke at vi ender opp på noen av disse, for flere av dem er fine navn. Jeg husker da jeg gikk på skolen var det sikkert 4 stykker som het Thomas, flere som het Espen, Stian og Elisabeth. Heter man det samme som halve klassen får man ofte et tilleggsnavn som Lille-Kristian, Thomas S eller bare etternavnet. Ja til orginalitet!

Eller det må ikke være for orginalt. Da blir det for sært igjen. Maximillian Centurion eller Felicia Angelica. Vi kan ikke la ungen bli en vandrende navnklovn heller.

Så har du problemet med norsk og svensk. Det er vel ikke noe problem sånn sett, men det er utfordringer her også. Topp 10-lista ser annerledes ut i Sverige der faktisk Vilma troner helt på topp:

Topp 10 jenter Sverige 2007:
1. Wilma
2. Maja
3. Ella
4. Emma
5. Julia
6. Alice
7. Alva
8. Linnea
9. Ida
10. Ebba

Topp 10 gutter Sverige 2007
1. William
2. Lucas
3. Elias
4. Oscar
5. Hugo
6. Viktor
7. Filip
8. Erik
9. Emil
10. Isak

 

Det er liksom greit for nesten ingen i Norge kaller barnet for Vilma så foreløpig er hun ganske så alene. Kanskje vi må gå på den lista for å finne flere navn. Annelie syns mange norske navn er rare. Man blander inn mannsnavn i kvinnenavnene og så blir det litt rart. Oddlaug, Ragnfrid, Kjellrun, Bjørgunn (Nå har jeg nevnt halve slekta mi, men vi fortsetter) Gunnlaug, Sigrunn, Ragnhild, Oddveig og alle jeg ikke kommer på . De finnes nok også på svensk, men de fleste er på gamlehjem for lenge siden.

Navnet må være internasjonalt. Dette er litt viktig siden verden blir mindre og mindre og man sitter ikke i fjorden sin hele livet. Dette tenkte nok ikke mine foreldre på da Børge ble valgt. Da jeg studerte i England gikk jeg bare under navnet Burger og med mine to etternavn ble det Burger Oh Fly Up and down. Slike tilstander vil vi helst unngå selv om jeg opplevde det som en icebreaker mer enn et problem.

Nei, dette var ikke lett. Kanskje man bare skal beholde navnene som ble brukt under ultralyden; tvilling 1 og tvilling 2. Så slipper man mer mas. Eller kanskje rett og slett Omo Color og Stratos, men da får vi vel fort sinte telefoner fra diverse produsenter.

02. november 2008 19:25 av Børge Opdan

Vi skal bli tvillingforeldre og her forteller jeg om hvordan vi oppdaget det og sjokket som fulgte med.

Mitt navn er Børge og jeg bor i Tromsø med min forlovede og vår datter på to år. 26. desember har vi termin for tvillinger, en gutt og én jente. Vi skal gå fra å være en liten familie til å bli en stor og det er masse utfordringer på veien. Hvor skal jeg begynne?

 Jeg kan vel egentllig heller begynne med å si at vi gleder oss. Dette skal ikke bli bare stress og slit, men utrolig artig.

 Jeg er blogger fra før på min egen blogg og vil her kopiere inn blogginnlegget fra den gangen vi oppdaget at vi skulle få tvillinger:

 "Det skjer ting og det er ikke så rent lite heller. I April ble Annelie gravid. Det ble oppdaget i Stockholm en solskinnsdag. En dag fikk Annelie en blødning og da tenkte vi at nå mistet vi barnet. Derfor dro vi og fikk ultralyd for å sjekke hva som var skjedd. Jeg var med dit og satt på andre siden av forhenget. Gynekologen brukte uvanlig lang tid og det føltes som et langt år. Nå er det kjørt, tenkte jeg. Plutselig ba han meg komme på andre siden av forhenget og se på skjermen. "Her ser du pulsen på barnet", sa han. Litt forvirret kom smilet tilbake på oss begge. "og hvis du ser over her så er det puls her og...". Forvirrelsen var total. To puls?!? Snakker vi hvilepuls og makspuls, er det to forskjellige?! Tusen teite spørsmål fløy igjennom hodet før vi spurte forsiktig: "Er det to?". "Det er to", svarte gynekologen, "...og det ser fint ut".

Grunnen til at han hadde brukt litt tid var for å finne ut av hvorfor hun hadde blødd. Han viste oss et tredje hulrom hvor det muligens hadde vært et tredje foster på et tidlig tidspunkt. Tre stykker!! Lettere sjokkert og uten å si så mye til hverandre gikk vi til nærmeste kafé og tok oss en kopp kaffe. Fremtiden svirret som en gammel filmavis i litt for høy fart. Tvillinger. Vi smakte på ordet. Klarer vi dette? Har vi noe valg? Herregud så kult! Så gøy! Så utrolig ...utrolig skremmende. Hjelp!!"