Det å ha to babyer på en gang har gjort at vi legger mye mer merke til forskjellene på dem. Rart at de allerede har en personlighet.

En typisk situasjon: Han smiler og hun gråter

Erlend er den lille filosofen vår som kan ligge lenge å titte på verden rundt seg. Han har et skikkelig lurt smil og store smilehull. Han er veldig tålmodig og hans gråt er ikke så skjærende som søsteren sin. Han roper nærmest på oss hvis han er misfornøyd med noe. Jeg har ofte dårlig samvittighet fordi han nesten alltid må vente. (Den som skriker høyest blir tatt først) Hvis han er urolig, blir han fornøyd bare han får komme opp på fanget.

Ingeborg er derimot av den mer krevende sorten, og hun er også litt ”lat”. Mens broren kan ligge lenge på magen og løfter hodet som bare det, begynner frøkna å sutre nesten med en gang. Faren påstår at dette er typiske trekk for kjønnet (kravstor og bedagelig). De siste kveldene har hun holdt mamma og pappa i ånde ved å skrike så høyt hun bare kan hvis vi ikke går rundt med henne. Da smiler hun fra øret til øre. Så fort vi setter oss ned eller slutter å gå, begynner konserten igjen. Dette har naturlig nok vært litt slitsomt og ikke mange vettuge ord som har blitt vekslet mellom oss voksne. Det har derfor vært godt å ha mine foreldre på besøk noen dager. (Tussete besteforeldre bærer så gjerne, og ungene blir kost med og tatt opp ved minste lille klynk.) Ingeborg er heldigvis lettere å få til å sove en Erlend, og hun vil også ha smokken av og til (noe Erlend nekter helt).

Begge to har nå begynt å le, og jeg kan ikke tenke meg noe mer fantastisk lyd enn barnelatter. Det er tydelig at de liker det når storebror snakker til dem selv om han av og til blir litt voldsom.

Det er rart hvor lite jeg husker fra førstemann, selv om det ikke er lenge siden. Når man har to på en gang legger man mer merke til forskjellene mellom dem og det har nok lett for å bli sånn at de hele tiden blir sammenlignet. Det skal bli spennende å følge utviklingen framover og se om disse forskjellene varer.  

Til slutt vil jeg si at jeg nok ikke klarer å blogge hver uke, men at jeg skriver så ofte jeg har tid og overskudd. Har bestemt meg for at bloggingen ikke skal bli noe stress og at perfeksjonisten i meg skal få hvile her. (Dere må bare leve med trykkleifer og rare formuleringer).