19. februar 2012 22:01 av Elin Andreassen

Dette kan vel snaut kalles en blogg, siden den oppdateres annen hvert år. Skal prøve å skjerpe meg, men føler jeg gjentar meg selv her. Dagene flyr av gårde, og livet er hektisk med tre som skal følges opp. Men av og til, oppstår små lommer i hverdagen. ..

Øyeblikk fylt av solskinn der vi finner roen med ungene, og de med hverandre. Det kan være en dynevarm unge som lister seg inn på vårt soverom om morgenen og kryper inn til oss under dyna før vi sovner sammen igjen. Når Kristoffer kommer løpende mot meg på skoleveien mens han roper: ”Mamma!” og har et stort smil rundt munnen. Tvillingene sin glede over at vi kommer for å hente dem. At de leker sammen en halv time uten å krangle. At de ler så de rister når jeg synger kua sover istedenfor bjørnen sover. At Ingeborg setter seg på fanget nydusja i pysjen og ber meg om å flette håret sånn at det blir krøllete dagen etter. Eller som Erlend viser en rørende omsorg for tvillingsøstera. At de kryper opp på fanget for å få trøst eller for å føle trygghet når barne-tv er skummelt.  To tvillingsøsken som leier hverandre. Erlends lure smil med smilehull når vi spør om hva han driver med. Gleden ved å se at de lærer og får til nye ting. Barna som gleder seg over å være sammen med besteforeldre. Når de har venner på besøk, og glad barnelatter fyller huset.  Når vi får tegninger eller andre kunstuttrykk. Glimtet i Kristoffers øyne når han får brus på fredagskvelden, og får være oppe etter at de små har lagt seg for å se på Idol. Barn som sover, ingenting er mer fredfullt og søtt enn det.

I disse små gyldne lommene av tid glemmes alt stress som hverdagen er fylt av, og vi er til stede for hverandre. Disse øyeblikkene gjelder det å ta vare på og huske.

Her er noen gyldne øyeblikk fra fjoråret:

Ingeborg og Erlends fireårsdag i sommer

Erlend og mamma koser

Kristoffer første skoledag

06. mai 2010 20:01 av Elin Andreassen

Trodde ikke det jeg hørte, men det viste seg å stemme.

Jeg var alene med alle ungene og holdt på å legge de to små da Kristoffer plutselig ropte dette. Panikken begynte å bre seg, og særlig bedre ble det ikke da jeg ikke kunne finne telefonen min. Heldigvis hadde jeg registrert meg på facebook, og en vennine i Oslo var pålogget. Jeg sendte en melding til henne og ba henne ringe til Nils Magne og be han komme hjem, fordi vi måtte til legen. Jeg fikk han inn i dusjen og skylte øyet med kaldt vann. Heldigvis var det bare øyevippene som var limt fast, og ingenting var kommet inn  på øyet. Far kom hjem og de reiste til legen, men alt var bra heldigvis.

Kristoffer fikk verktøyskrin til jul som han synes det er veldig stas å leke med. Så klarte han å ødelegge tommestokken, og kom på at pappa fikser ting med superlim. Vi hadde satt det på en hylle som vi ikke trodde at ungene nådde, men han klatret på en stol også opp på kjøkkenbenken. Nå har vi lært det, og skal være mer forsiktig med hvor vi setter ting. Heldigvis fikk han ingen skader.

I dag har Erlend igjen tømt ut en kilo med havregryn i stua igjen. Kan noen si meg når det blir sånn at man kan gå ut av rommet uten at det skjer noen katastrofer? Har andre det sånn også, eller er det bare våre unger (særlig Erlend) som er litt i overkant utforskende og aktive? .

25. april 2010 08:54 av Elin Andreassen

Påsken ble tilbrakt litt hjemme og litt på hytta til svigermor og svigerfar.

Været var så som så, men vi hadde det fint for det. Ungene koser seg veldig på hytta. De store turene ble det ikke, for det har de ikke helt tålmodighet til. Vi prøvde oss litt, men så måtte vi bære en unge hver. Så da fant vi ut at det best var å være rundt hytta. Der lekte de og koste seg. Vi hadde også bål og grillet pølser. Det er jo alltid populært. Her følger noen bilder fra påskeferien.

Lek i påskesola

Ingeborg og pappa er på tur.

Pappa, Erlend og bestefar "jobber".

Høydepunktet i påsken var leting etter påskeegg som påskeharen hadde lagt igjen.

Påskeharen hadde gjemt Kristoffer sitt påskeegg i takrenna, så han måtte klatre på stige for å finne det. Det var veldig stas.

Erlend har funnet sitt egg.

Her koser alle tre seg med hvert sitt påskeegg.

Etter en lang dag med lek ute uten formiddagssøvne, går det sånn. Erlend la seg midt på gulvet og sovnet. Han sov også mens vi skiftet bleie.

Når vi har vært i Lyngdal, reiser vi etter barnetv. Ungene sovner i bilen, og blir båret rett inn i seng. Er de ikke skjønne?

 

25. april 2010 08:35 av Elin Andreassen

For en vinter det har vært. Så mye snø har det ikke vært her mens jeg har bodd her. Gøy for ungene, men det ble nok. Nå setter vi veldig pris på våren. Veldig deilig å slippe alt tøyet. Her følger noen bilder fra vinteren.

11. april 2010 09:56 av Elin Andreassen

Det skjer stadig en utvikling på ungene, og de er utrolig morsomme for tiden. Blir bare tydeligere og tydeligere å se forskjellene mellom dem. En del rampestreker har de også rukket å gjøre siden siste rapport.

Gener eller påvirkning?

Hiver meg med dette inn i debatten etter Harald Eia programmet Hjernevask, for det å ha tvillinger av hvert sitt kjønn har gjort meg mer og mer overbevist om at det er store forskjeller mellom gutter og jenter som ikke skyldes at de har blitt oppdratt ulikt.

Hun er mye roligere enn han og han er ekstremt nysgjerrig. Fra han slår opp øynene om morgenen er han i gang med å utforske verden. Hun trenger en halv time på å våkne og vil gjerne sitte på fanget og roe seg før hun våkner. Hun elsker å se på TV, han har ikke ro i rumpa til å se mer enn fem minutter.  Ingeborg viser tydelig omsorg for dem rundt seg, hun trøster og er alltid opptatt av å få med alle hvis vi skal ut. Hun viste tidlig en interesse for å kle seg selv, og finner til seg selv og brødrene. Erlend har begynt å kle seg selv nå, men har ikke vist samme iver som søstra. Begge to er veldig bestemte og har temperament. De vet akkurat hva de vil ha på seg, og av og til finner Erlend et par rosa sokker til seg selv til farens store bekymring. Ingeborg er en liten "diva” som kan bli veldig fornærmet om hun ikke får det som hun vil. Da legger hun seg ned på gulver og hyler og sparker. Erlend er av og til søsterens ridder. Han kan bli skikkelig sint på oss hvis Ingeborg blir lei seg, også sier han: ”Nei, mamma du kan ikke si sånn, Ingebong (han sier det) blir lei seg. ” Mens Ingeborg blir fornærmet, blir Erlend mer sint. Han kan hoppe opp og ned, mens tårene spretter. Selvfølgelig er det ikke sånn at alle disse forskjellene nødvendigvis skyldes bare kjønn. Det er sikkert også sånnat vi stimulerer de tingene de er flinke til, og dermed forsterker de trekkene som er der. Men noen forskjeller er det i genene, det er jeg helt overbevist om.

Tvillingforholdet og søskenforholdet
Selv om de er veldig forskjellig, har det blitt mer og mer tydelig at de har et spesielt forhold seg i mellom. De begynner å leke mer sammen, og de finner på mye tull sammen. En helg jeg var i Oslo alene, var Ingeborg sammen med pappa, og Kristoffer og Erlend i Lyngdal hos besteforeldre og tante og onkel. Selv om de koste seg alene med full oppmerksomhet fra en voksen, var det en voldsom gjensynsglede da de så hverandre igjen. De løp mot hverandre og gav hverandre en klem. De er veldig kule for tiden og snakker som to fosser (særlig Erlend), og de sier og gjør utrolig mye rart.  

Storebror har blitt så stor. Bare ett år til i barnehagen. Han passer på småsøsknene sine og er en veldig grei storebror. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at han noen ganger blir fryktelig sint på dem. Da kan han dytte eller slå, men det er heldigvis ikke så ofte.

Rampestreker
Det skjer stadig de rareste ting i dette huset. Tvillingene girer hverandre opp og samarbeider om å finne på rampestreker. Likevel har nok Erlend en klar ledelse her. En morgen Nils Magne kom ned etter å ha skiftet på Ingeborg, satt han i stua med kaffesøl over bordet og seg selv. Da hadde han skrudd opp kaffekanna fra dagen før og helt opp i en kopp som han drakk av. Så brukte han fjernkontrollen som rørepinne, sånn at den tok kvelden. Han sier bare helt rolig til pappa: ”Æ drikker taffi, pappa” (alle k`er byttes ut med t) " For en stund siden kastet han babycallen i doen, sånn at den sluttet å fungere. Det siste Erlend fant ut, var at det var morsomt å helle ut en hel pakke med mel i stua. Det var mel på gulvet, over hele gutten, i sofaen og på teppet. Nils Magne var på butikken, og mens jeg holdt på å rydde i stua, fikk de tak i en pakke med havregryn som de tømte ut over hele kjøkkenet. . Da kom det noen stygge gloser fra mor. Vi må visst se og få fikset skapsikringen. Fuktighetskrem og solkrem er også morsomt å smøre utover tøy, seng, vegg nattbord osv. Diverse hendelser med vannsøl har det også vært. En gang var det nesten så det ble en skikkelig lekkasje. Til tross for alle disse hendelsene, blir det færre og færre katastrofer i løpet av en dag, og det begynner å bli sånn at vi kan la de være litt alene på rommet uten at det skjer de helt store tingene. (Vel å merke om vi låser døra inn til badet og vårt soverom. )

Og her er synderen

Pottetrening
Tvillingene har gått på potta av og til, noen ganger sier de fra om de må, men ofte er det vi som spør eller at storebror går på do, også skal de også. Ingeborg tisser nesten alltid om vi tar henne på potta. Tror vi får gjør en innsats til sommeren, så kanskje hun blir tørr da. Litt enklere når det ikke er så mye tøy som skal av og som må vaskes om det går galt.

Søvn
Fortsatt våkner de to små ofte en eller to ganger i løpet av natta, men de har begynt å sove litt lenger om morgenen. Det vil si til rundt 6.30-7. Når Ingeborg våkner på natta er det som regel bare å putte inn smokken. Erlend kan bruke litt lengre tid på å sovne igjen, men som regel ikke mer enn 10-15 minutter. De har vært litt vanskelige å få til å sove på kvelden, og vi har derfor prøvd å kutte ut sovinga på dagen. Det har vi funnet ut er alt for tidlig, for de er veldig trøtte i fire-fem tiden, og da sliter vi med å holde de våkne. Vi har kuttet ut søvnen i helgene, men i ukene når de går i barnehagen, trenger de den timen pause de får ved å sove.

Hvorfor det?...
Kristoffer er inne i en skikkelig "spørreperiode" nå. Han spør om alt. Hvem er det mamma? Hva heter den mannen der? Hvem er det sitt hus? Hva er det for noe? Hvorfor heter det det mamma? Hvorfor er eplene røde? Også videre også videre.  Samtalen ender da med at jeg sier sånn er det bare, og da svarer han: Hvorfor er det bare sånn mamma? Morsomt og flott at han er nysgjerrig og ønsker svar på ting, men det blir litt mye noen ganger.

Mamma og pappadalter
Kristoffer og pappa har alltid hatt et spesielt forhold, og når noe skjer, skal han alltid til pappa. Erlend har lenge vært veldig mammadalt, men det går litt i perioder. En stund fikk ikke pappa lov til å gjøre noe. Akkurat nå er det Ingeborg som er mest masete på mamma. Likevel er det sånn at egentlig alle tre vil til pappa hvis det virkelig skjer noe alvorlig. For eksempel da Erlend brant seg. Tror det er fordi pappa klarer å holde seg mer rolig enn mamma. Hvis de små er syke er det mamma de vil til, særlig på natta, og det er litt slitsomt for mor.

Kristoffer har i perioder vært skikkelig trassig, og da gjelder det å telle til 100. Av og til blir mamma eller pappa litt sinte, og lunta er særlig kort når man har sovet lite eller er sliten.  Kristoffer spurte meg en dag vi kjørte hjem fra barnehagen:  "Mamma, sprekker du som et troll snart nå?" Jeg skjønte ikke hva han mente, men det kom etter hvert fram at jeg dagen før hadde sagt at nå sprekker jeg snart. Unger tolker jo alt bokstavelig.

Alle barna (særlig de to små) blir utrolig glade når vi henter dem i barnehagen, de slipper alt de har i hendene og kommer løpende mot oss. De varmer mammahjertet.. Her forleden dag løp Ingeborg rundt til alle og sa: ”Det er mammaen min.” En av de ansatte sa at en må sette pris på det så lenge de er stolte av oss, og det er jo i grunnen sant.

Ellers er det fantastisk med vår. Er så deilig å slippe alt tøyet. Joggesko er innkjøpt, og vi ser fram til at sandaler og shorts kommer fram fra skapet.

01. mars 2010 12:11 av Elin Andreassen

Endelig kommer bilder og litt om bryllupet som jeg lovet for omtrent et halvt år siden. 10. oktober ble vi mann og kone etter åtte års samboerskap. Vi hadde en flott vielse og en hyggelig fest etterpå, og vi var veldig fornøyd med dagen.

Vi var som vi pleier ellers litt sent ute med planlegginga, og flere ting falt ikke på plass før et par dager i forveien. Noen uventa ting skjer jo også; Et par dager før bryllupet fikk min forlover dobbeltside lungebetennelse. Hun måtte derfor melde pass, og en annen venninne måtte steppe inn klokka 9 på morgenen samme dag. Men vielsen en flott og rørende opplevelse og vi følte at den var helt sånn som vi hadde tenkt, den var veldig ”oss”

Som inngangsmarsj spilte vi ”Bruremarsj fra Jämtland” med Gåte på CD. Som utgangsmarsj hadde vi fått en av mine kolleger til å synge en norsk tradisjonell bruremarsj.  Hun sang også Ave Maria og Somewhere ower the Rainbow. Det var utrolig vakkert. Vi lyttet til sangen ”På bredden” av Vamp, og min forlover leste en tekst fra Bibelen. Presten holdt en flott tale, og vi tente ekteskapslys som vi skal tenne hvert år når vi har bryllupsdag. På gulvet i kapellet var det tent masse stearinlys og da jeg skulle bort for å signere ektepakten, tok jeg nesten fyr. Jeg holdt også på å snuble i kjolen, men ellers gikk det veldig bra.

Ungene var brudepike og brudesvenn, og vi var veldig spent på hvordan det ville gå, men de oppførte seg eksemplarisk. Storebror var så stolt der han gikk med de to små på hver side, og de gikk så fint opp kirkegulvet. Da vi skulle gå ut igjen sa Kristoffer: ”Mamma, skal vi gjøre det samme en gang til. ”

En annen kollega av meg stilte opp som barnevakt for tvillingene. De var med på vielsen og festen fram til vi kom tilbake fra fotograferinga, men så tok hun dem med seg hjem til oss og la dem til å sove der. Kristoffer var med under middagen. Han satt og skålte med tante Siv til han sovna på stolen. Midt under en tale ramlet han på gulvet, men han fortsatte å sove. Så bar vi han opp på vårt rom som var rett ved siden av der vi hadde kaffe. Da vi skulle legge oss, bar besteforeldrene han ned på sitt rom, så sov han videre der. Han har virkelig et godt sovehjerte.

Vi var så heldig at min kusine June er fotograf, og vi fikk brudebildene som en gave. Fordi Nils Magne jobber på Vest-Agder museet, fikk vi ta bildene inne på herregården Gimle Gård. Må si at det var litt tilfredsstillende å gå rett forbi en annen blåfrossen brud og brudgom som måtte nøye seg med å ta bildene utenfor og låse oss inn på museet. Vi er veldig fornøyd med bildene, og synes June har gjort en utrolig god jobb. Mannen Espen hjalp også godt til med en del praktiske ting i forkant og under selve vielsen.

Festen var veldig koselig, med mange fine taler og god mat. Jeg tror både vi og gjestene hadde det hyggelig. Vi fikk mye fint, men mange gavekort, i følge Nils Magnes forlover et tegn på at vi er vel etablert.

Søndagen etter vielsen reiste vi bare hjem med gavene og tøyet, så pakket vi og reiste til Danmark. Vi bodde på Sophiendal Godshotell som ligger like utenfor Århus. Det var utrolig deilig og avslappende, og for første gang på det jeg kan huske, som jeg en hel natt fra elleve til ni neste morgen. Det var godt å få et lite avbrekk før hverdagen slo inn for fullt igjen. Når dette skrives har vi vært gift i fem måneder, og hverdagen er i aller høyeste grad her. Likevel har vi et flott minne om en fantastisk dag å se tilbake på, og fortsatt får jeg tårer i øynene når jeg hører Gåtes bruremarsj.

Alle foto: June Witzøe

27. september 2009 23:03 av Elin Andreassen

10.10.09 gifter vi oss.

Vi har tenkt på det lenge, men det har planleggingen har blitt utsatt til det siste. Nå begynner en del å falle på plass, men det er fortsatt mye igjen. Vi har begge en tendens til ikke å få gjort ting før vi absolutt må, men prøver å ikke stresse for mye. Gift blir vi jo, for vi har både kirke, prest og festlokale.  

Vi skal gifte oss i Bryggekapellet til Kirkens Bymisjon i Kristiansand. Har begge veldig sans for Bymisjonens inkluderende og åpne idealer. Så er kapellet lite enkelt og litt røft, noe som passer oss bra.

Vi blir rundt 20 gjester, og skal ha middag og kaker på et hotell rett ved kapellet. Min framtidige mann har lagt ned veto mot dans og det er helt greit for meg.

Etter bryllupet reiser vi bort noen dager, men det er ikke helt planlagt enda. Blir nok en tur til en plass i Danmark. Skal uansett bli deilig med noen ekstra dager fri. Godt med et lite pusterom fra hverdagen.

27. september 2009 22:34 av Elin Andreassen

Så var høsten her for fullt. Her vil jeg skrive litt om vår sommerferie.

Selv om alle klagde over tidenes dårligste sommer på Sørlandet, hadde vi en fin ferie. Store deler av ferien ble tilbrakt her på Sørlandet, enten på hytta til svigermor og svigerfar i Lyngdal eller hjemme, men vi hadde også en ferietur til Oslo.  Det var deilig å ha tid sammen som en familie. Døgnrytmen til ungene ble snudd, de kunne sove til åtte. Kostholdet gikk også rett vest, men sånn er det å ha ferie.

Vi var i Oslo en hel uke, og hadde virkelig en fin tid der. Når vi kommer på besøk til mine foreldre, er det full ommøblering for å hindre at litt klåfingra unger skal ødelegge alt for mye. Mommo og moffa har som filosofi at de heller rydder bort enn å si nei hele tiden, og det passer oss godt. De må også flytte opp i leiligheten til min søster for at vi skal få plass. Likevel stiller de opp som barnevakt, og det benyttet vi oss selvfølgelig av. Det å spise et helt måltid uten å bli avbrutt av unger som kaster ting på gulvet, slår og klyper hverandre, maser på mer eller nekter å spise maten, er skikkelig luksus. Derfor ble vår voksentid for en stor del tilbrakt på restaurant. Vi var ute og spise middag tre kvelder og rakk også litt shopping for oss selv. Ellers var vi turister i Oslo hele familien; vi var blant annet på Operaen, i Frognerparken, Zoologisk museum, på Slottet og Akershus festning. Vi hadde en litt spesiell opplevelse da vi gikk nedover Karl Johan med tvillingene i vogn. En gjeng med japanske turister pekte og smilte og vi ble tatt bilde av og filmet tre ganger. Tydelig at det ikke er så vanlig med tvillinger i Asia. Jeg ble litt brydd, men mest stolt av de flotte barna våre. En morsom opplevelse

Her følger noen bilder fra vår sommer:

Ingeborg på stranda	Kristoffer og Benjamin i Dyreparken	Kristoffer på Kardemommebyforestilling i Dyreparken
2X2 hurra. Ingeborg og Erlend to år, 30.9.09	Bursdagsselskap for Ingeborg og Erlend	Bursdagsbarn
Ungene fikk trampoline i bursdagsgave av mormor og morfar. Den har vært i flittig bruk.	Regnværsdag i Oslo	Dinosaur
Mating av ender	Nils Magne og Kristoffer foran slottet	Kristoffer og mormor på t-banen
Hele familien på zoologisk museum	Ingeborg på lekeplassen	på akershus festning
Sommerferie i Oslo, Frognerparketn

28.9 ble Kristoffer fire år. Han har blitt stor gutt og endelig sluttet helt med bleie. Han har vært veldig sein med det, men nå går det fint. Vi merker at han blir større og kan gjøre flere ting selv, og det er deilig. Han er den store helten til Erlend som gjør det samme som storebror gjør. Ingeborg er mer selvstendig. Hverdagen vår er fortsatt hektisk, men du verden så gøy det er.

03. juli 2009 13:28 av Elin Andreassen

Er visst et halvt år siden jeg skrev noe sist, men vi er fortsatt i live. Nå er det sommerferie, noe som er helt vidunderlig.

Det har vært et hektisk år med nokså lange dager for ungene i barnehagen. Høydepunktet på dagen er å hente ungene i barnehagen. Særlig Ingeborg kommer løpende med et stort smil om munnen og roper mamma så høyt hun kan og strekker armene i været. Det er veldig koselig.

Lek på pappas fang

Forholdet mellom tvillingene
Som tittelen spiller på, er det en del forskjell på tvillingene. Erlend har maur i rumpa, mens Ingeborg er av den litt mer rolige typen. Likevel er hun ikke helt uskyldig og vet å få det som hun vil hvis det er noe hun virkelig vil ha. Erlend har et veldig temperament, noen ganger hvis det er noe han ikke får til eller noe han ikke får lov til, kan han bli så sinna at han hopper opp og ned. Men han er veldig kosete også, og er særlig glad i å sitte på fanget til bestemor og mormor. Han har virkelig lagt sin elsk på bestemor. Hver gang han ser henne, lyser han opp og strekker armene i været. Det er ingen andre han gjør det med. Hvis han slår seg, vil han heller til bestemor enn til mamma for trøst.

De krangler mye for tiden og da kan det gå hett for seg med både biting og kloring. Men de leker greit også og har et nokså jevnbyrdig maktforhold der begge to går av med seieren omtrent like mange ganger. Storebror er den store helten, særlig for Erlend som følger etter Kristoffer hele tiden og gjør akkurat det samme som han. Ikke alltid like populært hos Kristoffer når Erlend river ned noe som Kristoffer møysommelig har bygd opp og har en lang historie bak.

Erlend er den som ”leder” språklig sett nå. Han plukker stadig opp nye ord og har begynt å sette sammen setninger på mer enn to ord. Fortsatt sier han ofte bare det siste leddet av ordet (f. eks: stoffer (Kristoffer), siner (rosiner)), og det er mange ord bare mamma (og pappa) skjønner. Ingeborg har færre ord enn broren, men du merker at hun forstår nesten alt. Hun snakker mye, og det er ikke alltid så lett å skjønne hva hun mener. Da kan hun bli veldig frustrert og sinna. Hun er veldig til å styre og ordne, og når vi skal av gårde, henter hun skoene til alle sammen. Hun er også flink til å rydde, og i det siste har hun begynt å vaske både brødre og huset. Kristoffer har tydelig lagt merke til Ingeborgs organisatoriske evner, for her en dag han ikke fant noe, skulle han ha Ingeborg til å hente det for han. Vi må passe oss for at det ikke blir sånn at brødrene roter og søstera kommer og ordner opp. Hun kjefter stadig på Erlend hvis han gjør noe galt, og når vi hører at hun sier Erlend med et strengt tonefall, vet vi at det er i ferd med å skje et eller annet.

Storebror har en voldsom fantasi og er veldig flink til å leke med seg selv. Selv om det er bra med fantasi, blir det litt mye rollelek av og til. Dette har vi også fått tilbakemelding på fra barnehagen. I perioder har det nesten vært umulig å få kontakt med Kristoffer, han har bare vært Sabeltann, Brannmann Sam eller noe annet. Han er litt mer Kristoffer nå for tiden.

De som mener at forskjellen mellom kjønnene bare er påvirkning utenfra, er jeg sterk uenig med. Synes det er en tydelig forskjell på våre tvillinger i alle fall. Det er en veldig morsom tid nå, og gøy å se hvor forskjellige de er. De er veldig skjønne når de koser eller trøster hverandre.

Bleieslutt
Storebror er veldig sein med å slutte med bleier. Han har i perioder gått uten, og i det siste har han sagt fra et par ganger når han må tisse. Vi satser på at det kommer i løpet av sommeren. Vi har begynt litt pottetrening med tvillingene. De synes det er veldig gøy og krangler om å sitte på potta. Ofte kommer det noe, og Erlend har noen ganger sagt fra at han må tisse. 

Kristoffer har tegnet et skummelt monster.

er).

Alenetid
Eldstemann får tid med oss etter at de har lagt seg, og han og faren er stadig på små turer. Det er sjelden at vi har tid sammen med tvillingene hver for seg, og jeg savner det å kunne ta meg av en av gangen av og til. Hver gang du har en av dem på fanget, så skal den andre opp også. Når den ene er lei seg er det ofte at den andre også blir det. Erlend er utrolig mammadalt for tiden, pappa får ikke slippe til. En vanskelig balansegang i hvor stor grad han skal få lov til å nekte pappa å gjøre noe. Han blir rasende noen ganger hvis han ikke får komme til meg. Ofte får han viljen sin, men vi prøver å la han være med pappa også. Siden jeg har hatt fri et par uker nå, mens ungen har vært i barnehagen har jeg benyttet anledningen til å ta tvillingene med en og en på tur. Ingeborg og jeg var i byen og på pappa sin jobb på museet og hilste på sauene. Det var gøy, men også litt skummelt. Erlend var på stranda og vasset og spiste is. Vi hadde det veldig koselig, og det er deilig å ha tid og overskudd til å være ordentlig til stede med bare en person.

Søvn
Tidligere har tvillingene til den siste måneden vært utrolig enkle å legge, vi har bare lagt de i senga, sagt god natt og gått ut. Den tid er forbi, i det siste har vi brukt en time på å få de til å sove, vi må sitte der inne, hvis ikke hopper de bare ut av senga. Særlig Erlend er helt vill, og han girer opp Ingeborg. En kveld ropte han: ”Opp, opp”, til Ingeborg som hoppet ut av senga. Det er altfor varmt og lyst (selv om de har rullgardiner). Det er deilig med sol og sommer, men for min del kunne det gjerne ha vært noen grader kaldere. Er utrolig varmt å sove om nettene. Vi og Kristoffer har soverom dere sola er helt til den går ned, og det er knallvarmt der. Han er helt svett stakkars. Nils Magne skrev på Facebook som en fleip et spørsmål om det var uetisk å gi sovetabletter til toåringer. Mange tok det seriøst og skrev svar om at vi virkelig måtte vurdere alt annet først. Han fikk heldigvis oppklart spøken. De siste nettene har pappa lagt de små, og da har de sovnet på ti minutter. Lurer på om han har noen magiske triks på lager, eller om det bare er tilfeldig.

Sommerferien
Foreløpig har jeg brukt ferien til å rydde og få unna en del ting som måtte gjøres. Ingeborg og Erlend sitt rom har fram til nå fungert mer som et lager enn et barnerom, men nå er det ryddet med plass til å leke.  Synes det er veldig vanskelig å slappe av hjemme, er alltid noe som skal gjøres. Men kveldene i det siste har vært helt fantastiske. Å sitte ute med et glass vin etter at ungene har lagt seg er nydelig.  I sommerferien skal vi reise på en del småturer. Vi har tenkt oss til Oslo noen dager, også skal vi være litt på hytta og kanskje ta en tur til Kongeparken. Regner med at vi får noe besøk også. Vi har også vurdert en tur til Danmark, men må si at jeg synes det virker litt slitsomt med tre unger som løper i hver sin retning på båten. Vi får se, vi tar det litt som det kommer.

Til høsten begynner ungene i barnehage og jeg på jobb igjen. Det blir spennende, men det er lenge til. Først venter en lang, varm og god sommerferie.

God sommer ønskes til dere alle!

25. januar 2009 06:56 av Elin Andreassen

Utrolig hvor mye tre barn kan rote. Ingeborg og Erlend fyker rundt i huset som en tornado og river ned det de finner på sin vei.

De klatrer opp på alt, og hvis du så mye som tenker på å reise deg fra stolen, er de der. Rett opp på stolen, videre opp på bordet, og jammen fant vi ikke et melkeglass vi kunne kaste i gulvet. De er fortsatt så små at de ikke kan leke på rommet, og har derfor mange leker i stua. På et minutt, har tornadoen fart over alt og spredd lekene for alle vinder. Skjønner egentlig ikke hvorfor de skal ha så mye leker, for de krangler jo alltid om den samme tingen uansett.

Alle kjøkkenstolene står for tiden på gangen når vi ikke spiser

Erlend bruker fortsatt biting som maktvåpen, men har i det siste utvidet våpenarsenalet med kloring. For tiden er alle utenom Erlend oppklort i ansiktet. Ingeborg er ikke helt uskyldig hun heller, hun dytter ofte tvillingbroren sin over ende, og har også begynt å bite.

Et nokså sjeldent øyeblikk av søskenkjærlighet og kos.

Storebror er ikke så flink til å dele lekene sine, men jeg skjønner veldig godt at han blir sint når de små hele tiden tar tingene fra han. Før har han ikke tatt igjen, men bare sutra og ropt på mamma eller pappa, men i det siste har han begynt å dytte eller slå. Har stor forståelse for at han gjør det, men det er jo likevel uakseptabel atferd.  

De strekker tålmodigheten til foreldrene sine om dagen. Når du har tatt de ned fra bordet for tiende gang, og trøsta Ingeborg like mange ganger etter at broren har bitt, blir det liksom bare nok. Jeg kan bli så irritert av og til særlig når jeg er sliten og trøtt. Da hjelper det ikke at storebror også slår seg vrang og nekter å ta på seg pysjen. Får av og til litt dårlig samvittighet, og vet at det ikke hjelper å bli irritert, men vi gjør så godt vi kan.

Tenker ofte at jeg gleder meg til de små blir litt større, så de kan leke litt selv. Men samtidig har enhver tid sin sjarm, det gjelder bare å kjenne litt etter av og til midt i alt rotet og travelheten.

Akkurat nå sover de små og Kristoffer er på tur med pappa. Utrolig hvor stille det er her. Tornadoen har snudd opp ned på hele huset, og skittentøyskurven flyter over, men jeg tror jammen jeg skal unne meg en halv time på sofaen. Det er en sjelden mulighet.

05. januar 2009 21:32 av Elin Andreassen

Så var jula over og nå har vi begynt å jobbe igjen. Er litt hardt å komme inn i rytmen igjen etter en lang deilig juleferie, men det går seg til når vi bare kommer i gang. Godt nytt år alle sammen. Håper dere har hatt en fin jul.

Vi har hatt det stille og rolig og kost oss sammen. Masse spising, litt besøk og noen turer ute i det fine været.

Som vanlig rakk vi ikke å gjøre alt vi hadde tenkt før jul, har fortsatt en pepperkakedeig i skapet. Men det ble jul likevel, og ingen av ungene har etterlyst det. Har tenkt en del på at det er viktig å skape gode juleminner for barna, og at vi nå skaper våre egne tradisjoner.

Før jul var Kristoffer (eldstemann) med meg på juleavslutning på jobb og en tur i byen for å se på juleutstillingene. Vi hadde på forhånd snakket om at vi skulle gi penger i gryta til Frelsesarmeen, og jeg forklarte at pengene går til folk som har det vanskelig. Så ser han helt alvorlig på meg og sier: ”Jeg har det vanskelig.” Da lo jeg godt, han ønsket seg nok noen penger han også. Utenfor domkirka i Kristiansand er det før jul en stall med et esel og en sau. Dette syntes Kristoffer var veldig gøy. Så gikk vi inn i kirka. Da så han en engel på et av vinduene og sa: ”Der er en engel, den sier ære være gud i det høyeste”.  Skjønner ikke helt hvor han har det fra, men det kan være fra barnehagen. Han sa også at han og ei av jentene i barnehagen skal gifte seg i den kirka.

Vi rakk å få oss ei langhelg i Danmark før jul. Mine foreldre var barnevakt. Selvfølgelig fikk Ingeborg 40 i feber samme dagen vi skulle dra, og en stund så det mørkt ut for turen. Men vi fikk tatt henne med til legen som sa at vi trygt kunne reise. Var ikke redd for henne, men tenkte mest på mine foreldre som allerede var litt nervøse for at de for første gang skulle ha alle ungene alene. Vi fikk stadig rapporter fra heimen, og lørdag kveld ringte jeg hjem. Mens jeg snakket med min mor, sa hun bare helt oppgitt: ”Nei, nå er han på bordet igjen. Nå står både Erlend og Kristoffer på bordet og danser, ja ja, de får bare stå der.” Da hadde hun tydeligvis gitt opp å ta ned Erlend som skal klatre opp på alt. Det gikk fint med ungene, men jeg tror nok mormor og morfar var litt slitne. Vi hadde det helt topp og fikk slappet av, shoppet litt og spist god mat. For en luksus å spise et helt måltid uten at noen avbryter.

Julaften ble feiret sammen med mine foreldre. Lite julepynt her i år, og ikke juletre på grunn av to klåfingra små. Etter at vi hadde spist, gikk Kristoffer og pappa opp på rommet for å leke. I mens la vi alle pakkene oppi lekegrinda. Så sa vi til han at julenissen hadde vært her og lagt igjen pakker, men at han ikke fikk med seg alle, så han kom tilbake litt senere. Julenissen kom, og Kristoffer var litt skeptisk akkurat i begynnelsen, men han tok i mot pakken og sa fint tusen takk. Dagen etter sa han: ”Pappa det var du som var julenissen”. Hadde ikke trodd at han skulle avsløre det så fort.

Ingeborg og Erlend er julepyntet og klar for nissen. Ingeborg var så fornøyd da hun fikk på seg fintøyet.

Kristoffer fikk "Den sorte dame" til jul, og det var selvfølgelig veldig populært, men høydepunktet var nesten at han fikk sabeltannkikkert og krok.

 De to små (Ingeborg og Erlend) skjønner ikke så mye av jula, men de synes det er gøy når det er litt liv rundt seg. Det er full fart med dem om dagen, som jeg har nevnt mange ganger nå, så klatrer de opp på alt. Vi er temmelig lei av å ta dem ned fra bordet. Når vi ikke spiser, står alle kjøkkenstolene i gangen. Vi har nesten ikke blomster nå, for etter at Erlend hadde revet ned den samme blomsten tre ganger, ga jeg opp. Selv om de har gulvet fullt av leker, skal de som regel ha den samme tingen. Erlend har funnet ut at hvis han biter, klorer eller klyper, slipper Kristoffer eller Ingeborg leken og han vinner kampen. Han er skikkelig slem med lillesøster nå om dagen, og vi må til stadighet gå i mellom. Han har også begynt å bite oss voksne hvis vi gjør noe han ikke vil. De sa i barnehagen at det er helt normalt i perioden før de utvikler språket. Han er veldig frustrert av og til, og blir møtt av mye nei. Men de er gode venner også. Hvis du sier at de skal gi hverandre en klem, så løper de bort til hverandre og koser.  Begge to er interessert i å ”lese” bøker, og det kommer stadig nye små ord. Mest dyrelyder og ”mer” det går i. Ingeborg prøver allerede å kle på og av seg selv, men det har ikke Erlend vist noe interesse for. Storebror trekker seg tilbake til rommet sitt når det blir for mye mas, og er veldig flink til å leke med seg selv.

Ellers har Nils Magne hogd en del trær i jula for å få litt mer kveldssol til sommeren. Vi gleder oss til å slippe og kle ungene med alt vintertøyet, og ser fram til lysere og varmere dager.

Er litt hardt å få storebror inn i døgnrytmen igjen. Leggetidene har sklidd litt ut i jula, så storebror skulle få mamma og pappa litt alene. Kunne godt hatt en uke ferie til, har vært godt å sove annenhver dag og sitte oppe litt lenger enn jeg gjør til vanelig. Ønsker dere som sagt alt de beste for det nye året, måtte det bringe mange gode stunder for dere og barna deres.

03. november 2008 21:24 av Elin Andreassen

Vi er her fortsatt, tar bare litt tid mellom hver blogg nå. Siden sist har storebror blitt tre år, noe som ble feiret med både familie og barnehagevenner. De to små utforsker stadig verden og finner på nye ting.

Særlig Erlend klatrer opp på alt som er. Han klatrer opp på tripp trapp stolen til storebror og videre opp på bordet der han tar tak i alt han finner i vinduskarmen og på bordet Vi tar han ned og han er rett opp igjen.

Stort sett er de to små gode venner, men de krangler ofte om leker eller andre ting og er av og til skikkelig stygge med hverandre. Ingeborg slår Erlend i hodet med leker, og Erlend dytter Ingeborg bort hvis han vil opp på en kasse. Ingeborg har mer tålmodighet til å sitte stille og leke med en ting av gangen, Erlend er på konstant vandring og utforskning. Han river ned alt han kommer over, og fjernkontrollen er fortsatt en favoritt. Hvis han ser at vi kommer og sier nei, løper han av gårde før han kaster fra seg beviset.

De to små er veldig vant til hverandre. En stund la vi Erlend først, han var da helt rolig, men sovnet ikke før Ingeborg kom inn på soverommet. For en tid tilbake hadde alle sammen vannkopper med to ukers mellomrom. Da var de hjemme alene med en av oss. Det var akkurat som de nøt å ha full oppmerksomhet fra oss, men Ingeborg likte ikke å være i barnehagen aleine. Hun var urolig, ville bare sitte på fanget og kose, og gikk rundt i barnehagen og leita etter og ropte på Erlend.

De snakker ikke så mye enda, men det kommer noen ord innimellom. Erlend har i det siste vist interesse for å lese bøker, og han sier pus og noe som ligner på hest. Ingeborg viser tydelig at hun forstår en del ting og sier pus, ”Ælen”, mamma og pappa. Det er veldig gøy når de sier nye ord og at man merker at de forstår ting.

Storbror (Kristoffer) er stort sett veldig snill med de små. De sier i barnehagen at de aldri har sett at han er slem med dem. Han passer på dem og leier de hvis de er ute sammen. Av og til blir han likevel veldig lei av dem og han kan bli veldig sint. Før hadde han et fristed i lenestolen mens han så på barnetv, men nå kommer Erlend opp til han hele tiden, og tar det hvis han har noe å spise eller drikke. Hvis han vil være i fred, går han opp på rommet sitt. Han er flink til å leke med seg selv, og veldig glad i å høre på musikk eller lydbok. Akkurat nå er den verste ”sabeltannperioden” over, og han er inne i en ”kardemommebyperiode”. Vi var på forestillingen på teateret i byen, og det var veldig stas. Jeg har vært så utrolig lei av Sabeltann at jeg vurderte å sette opp en skuddpremie på Terje Formoe. Det gikk ikke an å snakke med gutten uten at han svarte med hiv og hoi. Vi skulle være Pinky, Langemann eller hvem det nå var hele tiden, og hvis vi i det hele tatt prøvde å kalle han for Kristoffer, ble han rasende. Han fikk sverd og sabeltannflagg til bursdagen og sovnet med det i senga i hver kveld i to uker. Han var nemlig ikke Kristoffer, men selveste Kaptein Sabeltann. Akkurat nå er han som regel Kasper eller Tobias i tårnet, mamma er Tante Sofie og pappa er Jonatan. Han kan hele boka og alle sangene utenat. Han stiller seg ofte opp på en lekekasse eller stol og ser i en dorull som han bruker som kikkert for å se på været.

Vi har lenge prøvd å få storebror til å slutte med bleier, men det sitter langt inne. Han har tissa noen ganger, men viser ikke noe interesse for det. Vi lokker og lurer med klistremerker og premie og diverse, men det hjelper ikke. En dag tissa han på Sabeltann sin båt og fikk klistremerke. Andre dager kan vi spørre han om han vil ha klistremerke, men han vet hva som kommer, og sier bare at han ikke vil ha det. Han begynner nok å synes at det er litt ekkelt med ”store forretninger” i bleie, for han har begynt å plukke det ut selv. Skikkelig ekkelt, og vi må bare hive hele gutten i dusjen og sette på en vaskemaskin. Her en dag han hadde gjort det, sa pappa at det ikke var noen store gutter som gjorde sånn. Hvorpå han svarte: ”Jo, det er en som gjør det”. Da måtte vi bare le. Utrolig godt svart synes jeg. Jeg merker at det blir litt mas på han for å få han til å tisse på doen, og han har blitt litt lei av maset, så vi måtte bare ta en pause. Det kommer nok snart får vi håpe.

Det er rart å se at Kristoffer blir mer og mer selvstendig. Vi kan be han om å finne ting eller gi Ingeborg smokken for eksempel, og han synes det er gøy og gjør det hvis han er i humør til det. Han har nå vært alene på besøk hos en kamerat fra barnehagen. En merkelig følelse å sende han av gårde. Syntes liksom han var blitt så stor.

Jeg har nå sluttet å amme for omtrent en måned siden. Ingeborg var ikke noe særlig interessert i puppen på slutten, jeg nærmest ”tvang” henne til å drikke litt, fordi jeg synes det var så trist å slutte. Jeg ble skikkelig sentimental i forhold til det, fordi vi nok ikke skal ha flere barn (hvis ikke det skjer noe uhell). For meg har ammingen (når det ikke var så ofte i alle fall) vært en fristund der mamma ikke kunne gjøre noe annet enn å kose seg med en av de små. Det med at vi ikke skal ha flere barn er nokså opp og avgjort, men likevel blir jeg irritert når folk sier til oss at ”nå skal dere vel ikke ha flere”, eller ”stakkars dere hvis dere hadde fått flere, for dere har jo nok”. Det har jo ikke noen andre noe med enn oss. Det finnes jo mange som har fire barn, og hvis vi hadde fått en til, så hadde vi blitt like glad i alle sammen. Det å få barn har også gjort meg utrolig lettrørt. Jeg blir rørt av de minste ting, og særlig hvis det handler om barn. Jeg tåler ikke å høre om barn som har de vondt uten å begynne og hulke. Jeg relaterer alt til mine egne barn, og tenker at jeg er så glad i dem at det noen ganger gjør vondt i hjerte.

Jeg begynner på jobb kvart på åtte tre dager i uka, så da må vi ut av huset klokka syv og opp klokka seks. Alt er timet og tilrettelagt kvelden i forveien, og selv om det er hektisk går det nokså greit å komme seg av gårde. Ungene spiser frokost i barnehagen.

De siste nettene har alle ungene sovet til morgenen, men vi er ofte inne en gang og putter inn en smokk i Ingeborg eller trøster Erlend. Erlend er den som er vanskeligst å få til å sove igjen. Han vil helst at du sitter inne hos han og stryker han på ryggen til han sovner. Vi har nå bestemt oss for at han bare må skrike nå, sånn at han lærer seg å sovne av seg selv. De er heldigvis veldig enkle å legge alle tre og sovner veldig greit. Kristoffer har sluttet å sove på dagen i sommer, og har i en periode i høst vært utrolig gretten når vi har kommet hjem fra barnehagen. Nå virker det som om han har kommet inn i en bedre rytme og han er stort sett veldig grei å ha med og gjøre.

Jeg trives veldig godt på jobben. Vi har et utrolig godt miljø med hyggelige kolleger. Et annet liv enn å gå hjemme, men jeg synes det er deilig å få litt impulser.  

Er det ikke blitt for mye av i det siste, men for noen uker siden hadde vi noen dager med ungefri. Mannen skulle egentlig til Oslo for å fjerne mandlene, men det ble av ulike grunner ikke noe av. Vi hadde ordnet oss barnevakt og utnyttet virkelig tiden alene. Tur på IKEA og ost, kjeks og vin på kvelden. Men det deiligste av alt var å legge seg fredagskveld og vite at ingen ville vekke oss på lørdags morgen. Ikke så mye som skal til for å få et lite pustehull i en travel hverdag. Vi planlegger nå å ha barnevakt en hel helg og reise til Danmark bare oss. Vi får se hva det blir til.

Selv om hverdagen er hektisk, så er det i alle fall godt å se at alle ungene trives i barnehagen. Når vi leverer de små om morgenen, går de bare rett inn og har nesten ikke tid til å si ha det. Men når vi henter dem, blir de utrolig glade og kommer løpende med et stort smil om munnen mens de strekker armene i været. Da blir mor så varm og glad om hjertet.

18. august 2008 21:04 av Elin Andreassen

Så var sommeren over og tvillingene har blitt ett år allerede. Jeg kan bare ikke fatte at det er et år siden jeg lå på sykehuset og akkurat hadde fått våre to små knøtt. Nå er jeg i jobb igjen og tvillingene har begynt i barnehage.

Sommeren har stort sett gått med til maling av hus, men vi hadde et par fine dager på hytta, også har vi hatt besøk av venner og familie. Pappa har også laget et utrolig flott lekeapparat med hytte, husker og klatrevegg. Veldig populært, men han vil helst at vi skal være ute med han og spør hele tiden: ”Kan noen gi fart?” Tvillingene har begynt i barnehagen, og til nå har det gått veldig fint. De var litt forundret de første 10 minuttene, men så var det full fart med leking. De er vant til å krabbe mye rundt på gulvet hjemme, også tror jeg de syntes det var gøy med noen nye leker. I tillegg har de jo også tryggheten i hverandre. Det var veldig rart å levere tvillingene fra seg i barnehagen første gang, og da jeg kom hjem ble jeg litt sentimental. Tenk at mine småtasser har blitt så store at de har begynt i barnehagen. Men jeg synes det er godt å jobbe igjen, og jobber 80 %  med fri hver fredag, så jeg har mulighet til å hente tidlig innimellom.  

Utvikling og stimulering

Forskjeller mellom dem

Vannkopper

”Rampestreker” og gullkorn

1-år

 Kristoffer hjelper de små å pakke opp bursdagsgavene

13. juli 2008 22:14 av Elin Andreassen

Nå har tvillingene snart et år, og personligheten deres begynner å komme mer og mer fram. De er stort sett i godt humør og har begynt å ”leke” litt sammen.

 Lek på terrassen på hytta

 Storebror var veldig tidlig med den fysiske utviklingen, han gikk på denne tiden. Tvillingene er nokså normale eller kanskje litt seine tror.  Erlend har vært litst raskere enn Ingeborg. Han krabber på alle fire, reiser seg uten å holde i noe og har begynt å gå langs bordkanter og med gåvogn. Ingeborg var lenge fornøyd med å åle seg framover (det gikk veldig fort), men hun har også begynt å krabbe og reise seg og gå litt forsiktig. Erlend er litt mer nysgjerrig og ”klåfingra”. Han skal ta på alt og er utrolig kjapp. Ingeborg er liksom litt mer bedagelig. Begge to har mange ulike lyder, men hun er den som har vært tidligst med å ”prate”. De prater også med hverandre av og til. Her om dagen krabbet de mot hverandre til de ikke kom lenger, lo de begge to. Erlend har akkurat begynt å vise hvor stor han er, Ingeborg klapper, men ingen av dem gjør det på kommando. Ikke så mange ordene de har foreløbig, men Erlend sier hei og begge sier av og til mamma eller pappa.  De ligger helt nederst på vekstkurven, men legger på seg som de skal. Det er rart å se andre babyer som er yngre enn våre, men likevel mye større. Det er først da jeg tenker på at de er små, for ellers merker jeg ikke det.

Favoritt”lekene” er for tiden oppvaskmaskinen, mobiltelefon, fjernkontroll, datamaskinen, sko, ledninger, aviser og bøker. Ingeborg er synes det er kjempegodt å spise papir. Stort sett er alt  som ikke er lov det som er mest populært. De blir helt ville når de hører at man holder på å rydde inn eller ut av oppvaskmaskinene. Da er de der på et øyeblikk. De er overalt, og det er mye knall og fall nå. Jeg var alene med alle tre og skulle inn et øyeblikk i stua for å sette på barnetv til storebror. Da klarte Erlend å ramle ut av tripp trapp stolen. Det går stort sett bra og det nytter ikke å være helt hysterisk, litt skrubbsår og blåmerker må til. En må virkelig være årvåken på stellebordet nå, for de åler seg rundt og nekter å ligge stille. Helt håpløst å skifte på dem, og man bør ikke ha dårlig tid.

Begge to spiser godt. Hun er mer glad i brød enn henne og begge to er glad i grøt og youghurt. Middagsmåltidet skaper som regel ikke den helt store entusiasmen, og et middagsglass kan vare i to-tre dager. De får nå fire måltider om dagen i tillegg til at jeg fortsatt ammer tre ganger. Nå som det er så sjelden, koser vi oss veldig med ammingen, og for meg er det egentlig en ganske avslappende stund.

Som jeg har nevnt før, så er Erlend den som gråter minst. Jeg synes derfor det er mye verre når han gråter. Har liksom blitt litt ”herdet” av Ingeborg, siden hun har grått så mye. Erlend var også som en liten fugleunge da han var nyfødt og ikke ville spise, og tror den følelsen jeg hadde da sitter i enda. Tok meg selv i det en kveld. Hun hadde våkna tidlig på kvelden og skrek en del. Vi ville vente å se om de sovnet av seg selv. Plutselig hørte jeg at Erlend skrek også, og spratt opp for å gå opp og trøste. Fikk litt dårlig samvittighet da.

Når man har tvillinger sier det seg selv at man har mindre tid og overskudd til å stimulere hvert enkelt barn. Vi gjør så godt vi kan, og regner med at de begynner å prate uansett etter hvert. Tvillingene sitter nå i tripp trapp stoler, noe som har gjort det mye enklere å prate med dem. De er mye mer fornøyd når de kan være en del av fellesskapet ved matbordet. Problemet akkurat nå er at de ikke vil sitte rolig i stolen. Selv om tvillingene er mye mer aktive nå, er ting mye enklere. De krabber rundt på gulvet og kan leke lenge med seg selv. Nå har ting endelig bedret seg med søvn. Erlend har sovet rundt lenge, og nå har søstera endelig fulgt det eksempelet. Det hjalp når de fikk sove på eget rom. Hun har også plutselig funnet ut at det er greit med smokk. Den har ligget i senga deres hele tiden, og de har lekt litt med den, men nå har hun selv funnet ut hvordan den kan brukes. Nå er det jo nesten ikke vits i lenger, men hun får kose seg med den i senga.

Sommeren har til nå gått med til maling av hus. Mannen har holdt på og jeg har hatt ungene alene. Er litt slitsomt å være alene med ungene, og får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å ta meg godt nok av Kristoffer. Ikke det gøyeste mannen vet å male hus heller. Men det må gjøres og det nærmer seg slutten nå Hatt besøk av min mor en uke nå, og det hjelper. På mandag får vi besøk av noen venner som har med seg to gutter. Vi satser på at det blir noen fine dager i slutten av juli sånn at vi kan reise på hytta til svigermor og svigerfar og ellers reise på dagsutflukter.

I august begynner jeg å jobbe og tvillingene i barnehage. Jeg har fått jobb på en videregående skole i Kristiansand. Jeg gleder meg til å begynne å bruke hjernen litt igjen, føler at det er nokså dødt oppi der nå. Litt skummelt å sende tvillingene i barnehage, de er jo så små, men jeg vet jo at det går bra. Ønsker alle en riktig god sommer. Kos dere med familien og lykke til til alle gravide. Dere håper vel på en kjølig sommer tenker jeg. Jeg var vel den eneste som var fornøyd med sommeren i fjor da jeg gikk rundt med stor mage.  

08. juni 2008 22:34 av Elin Andreassen

Litt lenge siden det har blitt noe blogg her nå. Alle ungene har nemlig vært syke etter tur i over en måned. Hver gang den første var blitt frisk igjen, så ble nestemann syk. Til slutt ble jeg også syk. Har også brukt mye tid på å søke jobber. Så tiden har bare flydd av gårde, men nå er jeg her igjen. Frisk og uthvilt etter danmarkstur bare vi voksne.

Jeg har aldri vært borte fra tvillingene lenger enn fem timer (var på spa som jeg fikk i julepresang av mannen, veldig avslappende og deilig, men det er en annen historie) og for første gang var vi begge borte fra tvillingene over natten. Vi reiste til Skagen med en overnatting på hotell. Fantastisk med litt tid bare oss to. Det føles som luksus å kunne snakke en hel setning sammen uten at noen avbryter eller skal ha mat eller ny bleie. For ikke å snakke om å kunne spise et helt måltid i fred og ro. Vi reiste fra Kristiansand kl 8 og var tilbake i firetiden dagen etter. Ikke så lang tur, men greit med bare en overnatting første gang vi hadde barnevakt over natten. Vi fikk det litt travelt på morgenen, men er jo ikke noe problem å komme av gårde når man bare har seg selv å tenke på. Båtturen var rolig og fin, ikke en krusning på vannet og vi hadde en god frokost om bord. Litt handling ble det også tid til. Må liksom benytte anledningen til å prøve tøy når jeg er uten barn. Vel framme i Danmark tok vi oss en liten kjøretur og ruslet i Fredrikshavn der vi spiste lunsj. Jeg var selvfølgelig litt spent på hvordan det skulle gå hjemme, men jeg må si at det ikke var mye jeg tenkte på det. Bestemte meg for at det jammen var på tide at de fikk klare seg uten mamma en stund, og at vi hadde godt av å være borte fra dem.

30. mars 2008 22:47 av Elin Andreassen

Jeg har alltid sagt at jeg ønsket meg en gutt som har samme fantasi som Tommy i Tommy og Tigeren, og det tror jeg jammen jeg har fått. Kristoffer (toåringen) overrasker stadig Livet med tre barn i huset er aldri kjedelig…

En dag vi kom hjem fra barnehagen hadde jeg tatt Kristoffer og Ingeborg inn da jeg hører et klikk i døra. Kristoffer hadde låst meg ute, uten mobilen og i bare tøflene og en tynn genser. Jeg hørte at Kristoffer ropte litt på mamma, men det hørtes ikke ut som han var redd, og det ga seg fort. Ofte pleier det å ligge en nøkkel i bilen eller ute i skjulet, men det gjorde det selvfølgelig ikke nå. Rett før jeg gikk ut hadde jeg fått en sms fra mannen om at han var på vei hjem fra jobb, så da var det bare å sette seg i bilen med Erlend på fanget og vente og håpe på det beste. Må si at jeg ble litt stresset av at de to var alene inne, men etter ca 15 minutter kom mannen. Inne lå Ingeborg i bagen (med alt tøyet på) og Kristoffer satt ved siden av og pratet med henne.

Her om dagen var jeg i stua og ammet, mens Kristoffer var på kjøkkenet og lekte (trodde jeg). Når far kommer ned, har han tegnet over ”hele” kjøkkenbordet.  (Heldigvis har vi alltid en voksduk på, til sånne tilfeller) Så sier guttungen helt alvorlig mens han peker på tegningen: ”Det er en tiger som hopper fra kanten. Det er ikke lov”. Nytter jo ikke å bli sur på han da. Det er jo bare helt skjønt med en sånn fantasi. Hvis vi spør han nå hva det er, svarer han fortsatt det og peker på samme området av tegningen hver gang. Tror han har det fra barnehagen, der har de sunget en sang om en kylling som hoppet ned fra et tak, og det var ikke lov. Jeg var fornøyd når han sa at det ikke var lov, for jeg trodde han mente at det ikke var lov å tegne på bordet, men det var å hoppe fra kanten som ikke var lov.

Ellers er han inne i en ”jeg må helle ut alt vann jeg finner- periode”. Noe som kan være en prøvelse for tålmodigheten og av til trøtte og sultne foreldre. Han er så utrolig kjapp, og selv om du ser det kommer, rekker du ikke å redde koppen eller mugga.

Vi jobber med at han skal si unnskyld når han gjør noe galt med tvillingene (F. eks setter seg på dem eller tråkker på dem) eller ødelegger våre ting. Som regel gjør han det og gir dem en klem, uten at jeg tror at han har helt begrep om hva som ligger i et unnskyld. Tvillingene vifter med armene og sparker med beina, og av og til treffer de storebroren sin. Da mener han selvfølgelig at det bare er rett og rimelig at de også skal si unnskyld.

Hver gang jeg snakker med min mor i telefonen, spør hun: ”Har Kristoffer gjort noe mer rart” De elsker å høre historier om ting han sier og finner på. Det går ikke en dag uten at vi humrer av et eller annet han sier eller gjør, men det er rart hvor irritert man kan bli på det lille sjarmtrollet. Det mest provoserende er når han bare ler når vi blir sinte. Når han er i rette lunet, er det vanskelig å nå inn til ham, men som regel er han en veldig grei og blid gutt.

25. mars 2008 11:40 av Elin Andreassen

Har skrevet mye om at eldstemann er sjalu. Dette er nå blitt bedre, og de viser virkelig en gjensidig glede over hverandre. Det er gøy å se hvordan tvillingene kommuniserer med hverandre og med Kristoffer. De lyser opp når han kommer inn i rommet

Kristoffer hadde vært et par dager hos besteforeldrene sine i Lyngdal. Han trives veldig godt der, og når han i tillegg får treffe sin fetter Martin, er livet helt topp. Likevel var det veldig stas å treffe igjen både mamma og tvillingene. Han var hele tiden borte og klemte og koste med dem. Tvillingene lyser opp når de ser storebror, og i det siste har de begynt å kommunisere mye både med han og hverandre. Er utrolig søtt når han forteller dem hva han har gjort i barnehagen, eller låner vekk lekene sine. Han sa også her om dagen: ”Ingeborg skriker. Æ må trøste han (Han kaller alle for han). Så, så lille venn”. Av og til synger han også for dem. Tvillingene har begynt å ta etter hverandre og våre ansikter, og av og til tar de tak i Kristoffer. Det synes han er morsomt. Enda er de ikke så veldig mobile, men de ruller rundt begge veier, og har begynt å gjøre små forsøk på å krabbe. Erlend er den som er lettest å få til å le. Du kan bare si bø til han, så gapskratter han. Han har også en skikkelig lurt smil med et smilehull i hvert kinn. Ingeborg smiler mye, men latteren hennes sitter lenger inne. Han er lengst framme fysisk, mens hun kommuniserer mer og har flere lyder.

To gode venner

Kristoffer og tvillingene leker

Kristoffer finner fortsatt på litt ting med tvillingene, men jeg har ikke lenger hjertet i halsen om jeg forlater rommet med alle ungene. Det er lenge siden han har tråkket på dem nå, men her om dagen hørte jeg et hyl fra stua. Jeg kom inn i rommet og så at Kristoffer løp vekk fra tvillingene. Ingeborg skrek helt hysterisk, og jeg spurte Kristoffer om han hadde gjort noe. (Så på uttrykket i ansiktet hans at det hadde han nok.) Han satt i sofaen med babycallen i hånda og sa nokså troskyldig: ”Hun ville ha den i munnen.” Jeg sa at det ville hun nok ikke, og at han måtte si unnskyld. (Noe han gjorde) Er heller ikke rart at tvillingene har vært litt syke. Kristoffer er nesten konstant snørrete, og er stadig og kysser og koser på dem. Det kan man jo ikke hindre. Han strøk også nesa si på genserarmen til Erlend og sa: ”Han pusser min nese”.

Jeg går nesten hver dag med tvillingene i vogna for å hente Kristoffer i barnehagen. Som regel sover de ute mens jeg er inne og pakker sekken og kler Kristoffer, men det var en dag Ingeborg var våken og skreik sånn at jeg måtte ta henne inn fordi det tok så lang tid med Kristoffer. Stoltheten lyste lang vei. ”Det er min baby”, sa han. Det første han sa neste morgen var at Ingeborg hadde vært i barnehagen hans.

Hver morgen kommer han inn på soverommet for å hilse på tvillingene. Han kommer oppi senga til dem, og tuller og koser før vi må ”dra han inn” for å skifte bleie og ta morgenstellet.

I påsken var vi hjemme i tillegg til noen dagsturer på hytta. Været var veldig fint i begynnelsen, men de siste dagene var det et forferdelig uvær og det kom nesten en halv meter med snø. Koselig å være hele familien samlet noen dager, men jeg må innrømme at det er litt godt å få eldstemann i barnehagen også.

13. mars 2008 11:53 av Elin Andreassen

Tvillingene ble et halvt år før de ble døpt, men 10. februar skjedde det endelig. Det var en fin seremoni og en hyggelig dag.

Svigermor hadde lagd all maten til koldtbordet og bakt kaker. Min mor gikk til slutt med på strikke enda en dåpskjole, og vi hadde også hjelp av mine foreldre i forkant til pass av barn og vask av huset. Det er godt å ha gode hjelpere, og det setter vi veldig pris på.

Vi hadde lagt en klar plan kvelden i forveien for rekkefølge og organisering neste morgenen, og alt tøy var prøvd og lagt fram. Er alltid litt stress når tre barn skal stelles og pyntes i tillegg til at vi var fire voksne som skulle gjøre oss klare, men det gikk veldig greit. Vi kom oss til kirken i god tid før gudstjenesten begynte.

Det var fire barn som ble døpt denne dagen og vi var først ut. Da vi gikk opp midtgangen med et barn på hver vår arm gikk det liksom et gisp gjennom forsamlingen: ”Næ, se tvillinger, så skjønne”. Jeg følte meg så utrolig stolt og takknemlig for de fine barna våre, og det var ikke fritt for at det var en liten tåre i øyekroken.

Heldigvis er dåpen helt først i gudstjenesten, og det var en flott seremoni. Mine foreldre bar hvert sitt barn til dåpen, og svigermor, tanter og to venninner av meg var faddere (disse to var dessverre ikke tilstede). Barna oppførte seg eksemplarisk (alle tre). Det ga ikke fra seg en lyd, og når alt var ferdig, sovnet Erlend på morfar sitt fang. Etterpå var det dåpsfest hjemme med familie og venner. Alt i alt en veldig hyggelig dag, men det er godt når alt er over også.

Dette bildet av Ingeborg ble vist på storskjerm under dåpen Da dette bildet ble vist, lo hele menigheten.

Kristoffer var så stolt når han fikk pynte seg.

Men så var han jo fin også.

Her er tvillingene i hjemmestrikket dåpskjole fra mormor.

04. mars 2008 11:50 av Elin Andreassen

28.1.-2.2 var hele familien på tur til Oslo. Vet ikke hva det er med mormor og morfar, men våre barn har en tendens til å bli syke hver gang de er på besøk eller vi er hos dem. Denne gangen var det tvillingene som ble syke med feber og kraftig forkjølelse. Før det hadde vi noen fine dager med barnevakt og avslapning.

Dette var den første langturen etter at tvillingene ble født, og jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå. Toåringen ble hentet i barnehagen i totiden, og hadde ikke sovet noe på dagen. Han sloknet derfor fort, men våknet allerede etter 40 minutter og var veldig sinna. Vi måtte derfor stoppe tidlig, og brukte lang tid på å roe han ned. Etter diverse boller og godsnakking med pappa, var han klar for å kjøre videre. Da hadde tvillingene fått morsmelk og ny bleie. Så forløp turen seg nokså rolig en stund, før Erlend ble helt fra seg. Vi fikk stoppet og roet han ned, men med en gang vi kjørte igjen, ble det like ille. Til slutt måtte vi bare kjøre med to illskrikende små i baksetet. Hadde så vondt av Erlend. Han som er den tålmodige og rolige, så den ene gangen han virkelig er lei seg, blir han ikke tatt opp.

Det er koselig å treffe gamle venner og kjente, og hver gang jeg er i Oslo, er det fullt program. Var blant annet og spiste lunsj hos noen venner med alle ungene. Toåringen viste seg fra sin verste side og fant ut at han skulle kaste kattesand ut over gulvet og nedover hele trappa. I tillegg tok han fjernkontrollen og kastet i gulvet. Før vi fikk barn, hadde dette vært en sånn oppførsel vi hadde snakket om etterpå. Nå er dette liksom en del av hverdagen, selv om han stort sett er nokså grei. På kvelden var det temakveld i Tvillingforeldreforeningen om barn og språkutvikling. Et spennende tema, og hyggelig å treffe andre i samme situasjon. Tiden gikk så alt for fort.

Onsdag reiste mannen tilbake igjen for å jobbe, mens mor fikk seg en real shoppingrunde alene. Når jeg ikke har med tvillingvogna, hender det at jeg reagerer på at folk ikke smiler og kikker. Rart det der, barna er liksom en del av identiteten min, og jeg forventer at alle skal se at jeg er mamma til tvillinger. Er likevel veldig deilig å ha godt tid og slippe å ha med seg den store vogna. På kvelden ble tvillingene syke. Erlend hostet så han kastet opp. Får så vondt i mammahjertet når barna er syke. Skulle så gjerne vært syke for dem isteden. Morfar ble sendt ned til byen for å kjøpe paracet og hostesaft, mens jeg og mormor bysset og bar. Erlend og jeg sovnet halv fire på natta, Ingeborg sovnet på mormors fange, men våknet ved hver minste lille bevegelse. Dermed satt de i stolen nesten hele natten. Vi var rimelig trøtte alle sammen på torsdag, og jeg måtte avlyse en avtale jeg hadde med en venninne.

Hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle bruke mye tid på Kristoffer på turen for å se om det kunne hjelpe på sjalusien og sinnet hans. Vi skulle derfor på kafé sammen. Turen startet med at han høylytt ga uttrykk for at morfar og mormor skulle være med, men ikke mamma. Jeg ignorerte protestene og gikk av gårde. Vel inne på kafeen, koste vi oss en stund, helt til han ble rasende fordi jeg tok av papiret på muffinsen. Han mente også at nå var bollen ødelagt fordi det gikk av en smule. Jeg prøvde det meste for å få han til å roe seg og dyttet da smulen inn i igjen, men det ble også galt, for da ble det hull i den. Til slutt måtte jeg bare gi opp og kle på en rasende gutt. Jeg var glad for at det ikke var så mange folk inne, men fikk noen litt stygge blikk fra de som jobbet der. Ikke så lett å tvinge en toåring til å være sammen med mammaen sin når besteforeldre og tanter og onkler er mye kulere. Likevel er den verste sinte perioden hans over nå. Av og til kommer han til og med løpende og strekker armene i været når jeg henter i barnehagen. Det kan jeg leve lenge på.

Var litt morsomt å se reaksjonen på Kristoffer da vi traff en venninne som har en baby. Han ville liksom ikke helt godta at det bare var en baby i vogna. Han tror at det er to som er normalen.

Lørdag reiste vi sammen med mormor tilbake igjen med toget. Etter å ha ommøblert hele toget for å få plass til tvillingvogna, startet turen veldig greit. Tvillingene sovnet, og Kristoffer koste seg. Han syntes det var veldig spennende å kjøre tog, og dessuten fikk han bolle og kjeks og så på tegnefilm. Det gikk ikke så lang tid før idyllen ble brutt. To småsyke barn skrek seg nesten fra Drammen til Kristiansand. Ingeborg roet seg når vi så på tegnefilm, og Erlend ville helst bli båret. Følte at alle de andre barna bar helt rolige, og at foreldrene kikket på meg og tenkte: Stakkars. Det slo det meg at Kristoffer begynner å bli en selvstendig stor gutt. Han gikk alene fram i vogna for å se på tegnefilm, og var ikke redd for å sitte der uten mamma. Deilig at han klarer seg mer og mer selv. En time før vi var framme, sovnet Kristoffer i togsetet og ble båret av pappa inn i bilen og rett i seng. Det var godt å komme hjem igjen. Rart med det, er jo hverdagen som er best.

"Stille før stormen". Ingeborg og Erlend koser seg med hver sin leke på toget.

13. februar 2008 11:43 av Elin Andreassen

Har fått tilbakemeldinger fra omgivelsene om at jeg var litt slem med mannen i forrige blogg. Det var aldri meningen. (Selv har han taklet det greit og bruker det mot meg for alt det er verdt). Jeg må innrømme at jeg har overdrevet en smule og moret meg på hans bekostning. Derfor kommer noen presiseringer her.

Jeg er fornøyd med og glad i mannen, og hvis noen skulle tro noe annet; jeg har ikke tenkt til å bytte han ut. Han er flink med ungene, og tar absolutt ansvar. Toåringen elsker å leke og herje med pappaen sin, og det er pappa som leverer i barnehagen hver dag, skifter på han og legger han. Mannen gjør også sin del av husarbeidet (jeg tar aldri oppvasken) og annet arbeid som skal gjøres ute og inne. Er bare det at jeg av og til blir lei av å tenke på alt som må ordnes og organiseres. Dette er nok litt min egen feil, fordi jeg hele tiden har gjort dette. Og noen ting vil jeg gjøre selv; aldri i verden om jeg hadde latt han pakke hvis vi skulle dratt på ferie. Ikke det at mannen akkurat maser om å få pakke sekken til barnehagen. Tror nok han synes det er greit at jeg gjør det, men jeg er sikker på at det hadde gått bra dersom jeg hadde reist vekk i noen uker. Kanskje hadde Kristoffer sine utedress vært skitten på mandag, men hva hadde vel det gjort?  Egentlig har jeg vel ingen grunn til å klage, men jeg gjør det av og til likevel. Vil bare ha fram at det er utrolig mye praktisk organisering i en familie, og jeg tror nok ikke jeg er alene om at dette ofte faller på kvinnen. Jeg har overhørt mødre i barnehagen stønne over at pappaen har glemt dressen hun hadde lagt foran døra eller at ungene har reist til barnehagen uten jakke og matboks. Det er ikke dermed sagt at menn ikke gjør noe. De gjør andre ting, og kanskje slipper vi dem ikke helt til alltid heller?

Selv om vi sliter litt med å få tvillingene til å sove og ting av og til er slitsomt og masete, så har vi det utrolig bra sammen. Og livet blir bare bedre og bedre.

Kommer tilbake snart med ny blogg om Oslotur og dåp.

25. januar 2008 12:15 av Elin Andreassen

Jeg har ikke tenkt til at mine blogger skal fungere som klageskrift over menns udugelighet. Stort sett er jeg fornøyd med mannen, men et lite hjertesukk kommer her likevel. Jeg føler meg av og til som logistikksjef i AS Familien. Jeg planlegger, pakker og gir instrukser.

Han er veldig flink med ungene, og gjør veldig mange andre ting hjemme. Vi har stort sett nokså grei arbeidsfordeling i hjemmet. Men praktisk sans i forhold til hva toåringen trenger i barnehagen, eier han ikke. Tror aldri han har ofret det en tanke om han har reint ullundertøy til mandag, eller om dressen og regntøyet trengs å vaskes. Ei heller er han spesielt god til å pakke det vi trenger hvis vi skal av gårde.

Vi er nokså ofte og spiser middag hos min svigermor og svigerfar i Lyngdal. Når vi skal av gårde, føles det av og til som vi skal reise på ekspedisjon til Nordpolen. Tvillingvogna tar hele bagasjerommet, bleier og skift, pledd og dyne må med, i tillegg til kanskje noen leker og kamera. Jeg har nok en liten tendens til å ta med litt mye. Man kan jo aldri vite hva vi finner på, kanskje vi vil ut å gå en tur og da må de jo ha dress, lue og votter. Når alle ungene er kledd og i bilen klager som regel mannen over at det er stress å komme seg av gårde, og jeg blir irritert fordi det eneste han har å tenke på er å kle på eldstemann og lempe alle ungene inn i bilen. Etterpå har vi som regel en times fredlig pusterom der vi kan snakke uten at noen forstyrrer eller noe annet gjøremål kaller. Det er i bilen at vi har den gode samtalen, enten det dreier seg om barneoppdragelse, politikk eller noe annet.

Hver kveld legger jeg fram tøy og pakker sekken med det Kristoffer skal ha med seg i barnehagen . (Det skal sies at mannen smører matpakke og leverer hver morgen) Og hvis han henter i barnehagen før helga, må det gis klare instrukser for hva som skal med hjem.

Tror nok at vi kvinner av og til syr puter under armene på mennene våre. De klarte seg jo godt den uka jeg var innlagt på sykehuset etter å ha født tvillingene, og er sikker på at de hadde klart seg hvis de hadde måttet. Er likevel vanskelig å slippe kontrollen. Vil jo ikke at guttungen skal fryse i barnehagen heller. Noen som kjenner seg igjen?

Toåringen er ikke alltid like fornøyd med mammaen sin om dagen. Når jeg henter vil han nesten aldri med hjem. En dag jeg kom, lekte han under bordet med ei jente. Jeg bøyde meg ned for å si hei, hvorpå toåringen svarer: ”Nei, du bor ikke her” Skjønner jo at det ikke er så gøy å avbryte en lek han er midt inni, men når faren henter, kommer han løpende fra andre siden av rommet og er veldig glad. Når jeg ser alle de andre barna som kommer løpende mot mammaen sin med et smil om munnen, trøster jeg meg med at det bare er en periode. Skjønner jo at han er sjalu på de små som tar så mye oppmerksomhet.

Til uka skal vi reise til Oslo alle sammen for å besøke min familie. Da har jeg tenkt til å bruke mye tid på Kristoffer, og i tillegg håper jeg at jeg skal få tatt med noen turer til byen uten barn. Jeg er litt spent på hvordan det går å reise med alle sammen. Vi skal kjøre bil inn, så reiser mannen tilbake onsdag. Jeg og ungene blir til lørdag. Da tar vi toget tilbake sammen med min mor. Tirsdag skal vi på temakvelden om tvillinger og språk. Kanskje vi sees?

11. januar 2008 11:28 av Elin Andreassen

Det å få barn (særlig gutt og jente på en gang) har gjort at jeg har blitt mer oppmerksom på hvor stor forskjell det er på gutter og jenters verden. Helt fra fødselen av blir skillet markert med blått og rosa. Da jeg kom på helestasjonen med tvillingene, traff jeg igjen hun som var helesøster for Kristoffer. Hun så bare Ingeborg først og sa: ”Gratulerer, neimen, så har du fått en rosa”. Jeg svarte: ”Ja, også en blå.”

Jeg regner meg ikke for å være mer enn gjennomsnittlig opptatt av likestilling, men jeg må si at det er noen ting jeg reagerer på. Før jul dumpet leketøyskatalogene ned i posten en etter en (vi har enda ikke fått reservert oss mot reklame, noe vi skal få gjort i løpet av det nye året tror jeg). Toåringen synes det er veldig spennende å sitte på fanget og lese i disse katalogene.  (Han kjenner igjen figurene, men har heldigvis ikke skjønt at det er ting vi kan kjøpe. )Vi har dermed fått studert disse brosjyrene nokså inngående, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor utrolig kjønnsdelt leketøysverden er. Det er rosa sider for jenter med kjøkkenutstyr, prinsesseting, dukker og i det hele tatt masse ubrukelig dill. Så har vi de blå sidene med biler, krigsleker og verktøy. G-sport har også sin egen serie med vintersportsutstyr for barn. Her er det konsekvent bare rosa til jenter og blått til gutter.

Pappaen har hele tiden sagt at Ingeborg ikke skal bli noen primadonna, han vil heller ha ei tøff friluftsjente han kan reise på telttur med. Han ga klar beskjed før de ble født om at hun ikke skulle ha rosa dillete tøy, men dette endret seg. Vi fikk masse rosa gaver likevel, og egentlig var det litt greit i begynnelsen, så var det enkelt å se hvem som var hvem. (Jeg husker en gang på sykehuset; jeg trodde det var Ingeborg jeg skulle skifte på, helt til jeg tok av bleia. ) Nå er det enkelt å se forskjell. (Selv bestefar ser det nå).

De signalene man sender ut med lekene er at jenter skal ta seg av barna og bli ved kjøkkenbenken, mens guttene skal ut og sloss. Ikke det at vi nødvendigvis skal presse guttungen til å leke med dukker hvis han ikke vil det selv, men kanskje kjøpe litt mer kjønnsnøytrale leker. Jeg tror likevel at det er noen medfødte forskjeller mellom gutter og jenter. Toåringen her i huset har lenge vært opptatt av biler, uten at jeg tror at vi har stimulert dette spesielt. Det sies jo likevel at man ubevisst behandler gutter og jenter forskjellig allerede fra fødselen av. Det blir spennende å følge de to minste framover og se forskjellene mellom dem. Håper i det lengste å unngå krigsleker til guttene og ballerinaskjørt til Ingeborg, men dere skal nok se at prinsippene forsvinner hvis maset blir for mye og alle andre har det. Man vil jo ikke at barna skal være utenfor heller.

03. januar 2008 21:43 av Elin Andreassen

Så var jula over. Godt nytt år alle sammen. Vi har hatt en fin jul. Elsdtemann, toåringen, Kristoffer har kost seg, og vi har faktisk fått litt tid sammen bare vi voksne. Julaften ble feiret hos mine svigerforeldre sammen med svoger, svigerinne og tantebarn.

Likevel er det godt med hverdag igjen. Ungene kommer litt ut av rytme når det er fri. Kristoffer elsker å treffe sin fetter Martin. Martin er fem år og den store helten. Alt Martin gjør, gjør Kristoffer også. De koser seg veldig sammen, men det blir litt vilt noen ganger. Julaften var ikke noe unntak i så måte. Gira på gaver og sukker tok de litt av på slutten av kvelden, men det er sånn det skal være når det er jul. Det er jo barnas høytid. Kristoffer syntes det var spennende med alle pakkene, men en stund ble det nesten litt for mye for han. Han ble bare sittende der apatisk i en haug med papir. Vi fikk også besøk av julenissen. Jeg holdt han når julenissen kom, han var litt skeptisk, men ikke redd, og tok i mot pakken sin. Tvillingene skjønte nok ikke så mye av det som foregikk, men de satt nokså rolig på fanget og fulgte med.

Kristoffer leker med fetteren sin Martin. Martin er hest.

Kristoffer i haugen med pakker. Vesten er kastet og knestrømpene er sklidd ned.

Mine foreldre kom 3. juledag, og det er veldig stas for toåringen når det kommer besøk fra Oslo. Han elsker å herje med morfaren sin. Vi benyttet anledningen til barnevakt og var ute og spiste middag. Utrolig deilig med litt tid for seg selv, selv om vi ikke var så lenge. Tre timer er nesten grensen før melkesprengen blir for ille. Det gikk greit, men da vi kom hjem, gikk mormor og morfar fram og tilbake med hver sitt lille gull på armen. De små var sultne og utålmodige.

Min mor pleide da vi var barn alltid å si at vi måtte komme oss ut og lufte oss litt om vi ble for masete. Skjønner hva hun mener med det nå. Kristoffer blir skikkelig hyperaktiv om det blir for mye inneliv, og han elsker å være ute. Derfor tok han og jeg oss en liten bytur for å bytte noen julegaver selv om det regnet både katter og hunder. Det var stor stas å få litt tid med mamma alene, og han satt fornøyd på kafé med en bolle i hver hånd.

Nyttårsaften tilbrakte vi hjemme bare oss. Vi skulle egentlig ha besøk, men vi avlyste det, for vi fant ut at det ville bli for hektisk. Var i grunnen litt glad for det siden Kristoffer slo seg helt vrang og kastet maten på gulvet. I tillegg våknet en av tvillingene og hylte.

Kristoffer er inne i en liten trassperiode nå og finner på mye rart. Her om dagen kom han til meg og sa: ”Mamma, jeg sølte blomsten”. Da jeg kom inn i stua oppdaget jeg at han hadde revet ned en orkidé som faren akkurat hadde gitt vann. Det var vann og jord på gulvet og på stereoanlegget, men heldigvis ble det ikke ødelagt. Første nyttårsdag var mine svigerforeldre her og spiste lunsj. Jeg hadde satt en åpnet melkekartong på gulvet, fordi det var helt fullt på bordet. Det skulle jeg ikke ha gjort…

Før vi rakk å rydde vekk, tømte gutten melka ut på gulvet mens han lo. Han er ikke alltid like snill med tvillingene heller. Hvis de ligger på gulvet eller i vippestolene, kan han godt finne på å tråkke på dem eller slå dem med lekehammeren sin. Er vel ikke alltid like greit å være liten og måtte konkurrere om oppmerksomheten med to til. Men det skal absolutt sies at han er glad i og god mot dem. Hvis det er noe han har opplevd eller skal, så vil han gjerne fortelle det til dem. Tvillingene elsker det når Kristoffer prater til dem. Han leker også ofte at bamser er babyer som har bæsja og trenger ny bleie. De smiler og ler av han. Ellers har tvillingene begynt å sove litt bedre om nettene nå. Har begynt å legge de samtidig med eldstemann. Det tar veldig lang tid før de sovner, men vi får litt tid for oss selv før vi legger oss. De går bedre og bedre med grøten, og de er roligere på kveldene. De utvikler seg hele tiden, og selv den bedagelige Ingeborg har nå begynt å snu seg. 

Den eneste gangen toåringen er stille i løpet av en dag er når han ser på barne-tv og hvis vi kjører bil (da sovner han som regel). Siden jeg er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i språk, er det spennende å følge den språklige utviklingen hans. Han kan for eksempel si: ”Nå baller jeg” når han kaster ball, og dette er jo helt logisk. Likevel blir vi litt øre i hodet av og til og kanskje vi ikke alltid hører helt etter. Da har det hendt at han har holdt fast ansiktet sitt og sagt: ”Hør nå på mæ”. Dette pleier jeg av og til å gjøre hvis han blir for umulius. I det hele tatt kan man ikke si noen ting uten at han får det med seg, og han hører også ting på radioen som han plukker opp og begynner å synge på. Etter hvert blir det to til som skal konkurrere om mammas og pappas oppmerksomhet når de skal fortelle noe. Det skal bli noe. Vi gleder oss…

20. desember 2007 12:25 av Elin Andreassen

Nå har julestemningen senket seg over heimen. Svigermor har vært her med kaker og vasket ned hele huset, mens svigerfar ryddet i garasjen.

Tiden flyr av sted og nå er tvillingene snart blitt fem måneder. I det siste har de begynt å våkne to timer etter at de endelig har sovnet for kvelden og da virker de veldig sultne. Så nå har vi begynt litt forsiktig med grøt uten at det har gitt de helt store resultatene enda. Storebror skjønte ikke at han måtte svelge, grøten bare lå der i halsen før det kom opp igjen. Heldigvis er det enklere å gi tvillingene mat. Det virker som de nyter matestunden veldig og grøten går ned, men like sultne er de etter to timer.

Her er for engangs skyld begge to i godt humør.

Savner virkelig å ha litt voksentid for oss selv. Tvillingene legger seg samtidig med oss nå og på kvelden er de nokså urolige, så man får ikke gjort noen ting. Har to timer midt på dagen når de sover, og da skal man jo helst slappe av litt også. Må bare sette på en vaskemaskin og brette noe tøy først og vips så var det en som var våken. De sover to ganger om dagen, men gang nummer to er når jeg henter storebror i barnehagen, og når han er hjemme vil jeg vie all min oppmerksomhet til han. (I tillegg til å lage middag selvfølgelig) Den eneste måten jeg får tvillingene til å sove samtidig på, er å legge de ut i vogna. Der sover de veldig godt, som regel så lenge at jeg må vekke dem. Litt stress å kle de to ganger om dagen, men det er verdt det for å få de til å sove samtidig. Dessuten tror jeg at de har veldig godt av å sove ute.

Skal ikke klage for mye. Synes fortsatt at vi er fantastisk heldige og jeg koser meg hjemme med de små. Men når jeg får for lite søvn blir jeg et udyr og ikke så lett å leve med tror jeg. (Prøver å ta meg sammen så godt jeg kan.) Jeg vet at dette heldigvis bare er en kort periode og håper vi kommer til å se tilbake på denne tiden og le.

Storebror er veldig opptatt av julenissen om dagen. Han synes at han er veldig spennende, men er nok også litt skremt. Han prøver derfor å overbevise seg selv om at han ikke er farlig. ”Ulenissen er nill, sier han. Det samme sier han om Kaptein Sabeltann, troll og spøkelser også. I går var det nissefest i barnehagen og de har øvd på sangene i lang tid. Her om dagen gikk han og sang for seg selv: ”Et barn er født i Betlehem, Sabeltann er født i Betlehem”.  Det siste nå er visst at julenissen også er født i Betlehem. I morgen skal vi til byen alle sammen for å se på juleutstillingene og handle de siste julegavene. Så er vi klare for høytiden. (Det vil si; tviler på at far har handlet noe til mor enda. Er vel lillejulaften det skjer tenker jeg)

Kristoffer med nissefar og nissekona. Julemesse på museet der faren jobber.  

Som sagt har svigermor og svigerfar vært her og vasket og ryddet. Utrolig deilig (og nødvendig) å få litt hjelp i blant). Hvis ikke kan jeg love dere at det ikke hadde blitt vasket noe grundig her. Vi hadde bare pusset litt på overflaten og feid det verste under teppet.

Julaften skal vi til svigermor og svigerfar i Lyngdal, så kommer mine foreldre ned i jula. Da har jeg tenkt at de skal få prøvd seg litt som barnevakt, så kanskje mor og far kan få snakket sammen over en bedre middag på restaurant (uten at noen hyler i bakgrunnen). 

God jul til dere alle sammen! Kos dere med ungene og hverandre!

Hilsen Elin

03. desember 2007 13:41 av Elin Andreassen

Det å ha to babyer på en gang har gjort at vi legger mye mer merke til forskjellene på dem. Rart at de allerede har en personlighet.

En typisk situasjon: Han smiler og hun gråter

Erlend er den lille filosofen vår som kan ligge lenge å titte på verden rundt seg. Han har et skikkelig lurt smil og store smilehull. Han er veldig tålmodig og hans gråt er ikke så skjærende som søsteren sin. Han roper nærmest på oss hvis han er misfornøyd med noe. Jeg har ofte dårlig samvittighet fordi han nesten alltid må vente. (Den som skriker høyest blir tatt først) Hvis han er urolig, blir han fornøyd bare han får komme opp på fanget.

Ingeborg er derimot av den mer krevende sorten, og hun er også litt ”lat”. Mens broren kan ligge lenge på magen og løfter hodet som bare det, begynner frøkna å sutre nesten med en gang. Faren påstår at dette er typiske trekk for kjønnet (kravstor og bedagelig). De siste kveldene har hun holdt mamma og pappa i ånde ved å skrike så høyt hun bare kan hvis vi ikke går rundt med henne. Da smiler hun fra øret til øre. Så fort vi setter oss ned eller slutter å gå, begynner konserten igjen. Dette har naturlig nok vært litt slitsomt og ikke mange vettuge ord som har blitt vekslet mellom oss voksne. Det har derfor vært godt å ha mine foreldre på besøk noen dager. (Tussete besteforeldre bærer så gjerne, og ungene blir kost med og tatt opp ved minste lille klynk.) Ingeborg er heldigvis lettere å få til å sove en Erlend, og hun vil også ha smokken av og til (noe Erlend nekter helt).

Begge to har nå begynt å le, og jeg kan ikke tenke meg noe mer fantastisk lyd enn barnelatter. Det er tydelig at de liker det når storebror snakker til dem selv om han av og til blir litt voldsom.

Det er rart hvor lite jeg husker fra førstemann, selv om det ikke er lenge siden. Når man har to på en gang legger man mer merke til forskjellene mellom dem og det har nok lett for å bli sånn at de hele tiden blir sammenlignet. Det skal bli spennende å følge utviklingen framover og se om disse forskjellene varer.  

Til slutt vil jeg si at jeg nok ikke klarer å blogge hver uke, men at jeg skriver så ofte jeg har tid og overskudd. Har bestemt meg for at bloggingen ikke skal bli noe stress og at perfeksjonisten i meg skal få hvile her. (Dere må bare leve med trykkleifer og rare formuleringer).

20. november 2007 12:38 av Elin Andreassen

Denne gangen vil jeg skrive litt om travelhet og hvordan folk ser på det å ha tvillinger. Jeg har nemlig så utrolig lei av å snakke om at vi har mye å gjøre. Standardreaksjonen når jeg fortalte at jeg skulle ha to var: ”Da får du nok å gjøre.” Enda mer måpende ble folk når jeg sa at vi har en gutt på to år også.

Den verste kommentaren jeg hørte var mens jeg enda var på sykehuset. Tvillingene var noen dager gamle og stolt trillet jeg de i gangen på vei til tv-stua for å finne ut om det hadde skjedd noe nytt i verden. Der møter jeg ei som har blitt bestemor Hun sier til datteren sin: ”Se, tvillinger. Det kan du være glad for at du ikke har fått.” Akkurat som om det er en straff å få to velskapte flotte barn på en gang. Jeg var rasende og det var rett før jeg ble voldelig. Som den høflig oppdratte personen sa jeg likevel ingenting, noe jeg angrer på den dag i dag. Heldigvis er det ikke alle som ser på det på denne måten. På sykehuset var det flere med utenlandsk bakgrunn., og de var helt over seg av begeistring og synes at jeg var verdens heldigste som hadde fått to.

En annen kommentar kom fra en kollega da jeg fortalte han at jeg var gravid med tvillinger. Hans eneste reaksjon var: ”Er du klar over hvor mye arbeid det er?” Han har nemlig en søster som har tvillinger og hun gjorde ikke annet enn å amme den første tiden og var helt utslitt av alt arbeidet. Jeg hadde lyst til å spørre han om han mente at jeg skulle adoptere dem bort, men svarte bare litt mutt at jo vi regnet nok med at det kom til å bli litt hektisk.  En gravid mor fra barnehagen sa også at hun var glad for at hun ikke ventet tvillinger.

Det skal sies at vi også har fått mange positive kommentarer, og man får mye oppmerksomhet. Ofte kommer folk bort og vil se på tvillingene og dette er bare hyggelig.Selvfølgelig er det travelt å få tre barn på under to år, og egne behov kommer i siste rekke. Men jeg er så lei av alle som hele tiden skal minne oss på at vi har det hektisk. Jeg vil heller snakke om at; Erlend lo for første gang i dag, hvor skjønne de er når begge to smiler på en gang, hvor fint det er å amme de begge to på en gang (selv om man i følge stylisten Jan Thomas får hengepupper og heller bør klemme ut melka og gi flaske), hvor forskjellige de er i” lynne” og hvor spennende det blir å følge de to framover. Følte at det var mye større omveltning å gå fra å være bare oss to til å få en liten til i hus enn å gå fra en til tre. Livet blir snudd på hodet når man får barn uansett.Dessuten synes jeg at det går mye bedre enn jeg trodde på forhånd. Får ikke gjort så mye hjemme, men sånn er det bare. Svigermor kommer og vasker av og til, og når hybelkaninene er i ferd med å bli elefanter, tar vi en runde med støvsugeren.

Hvis noen har et godt svar jeg kan gi til alle dem som snakker om hvor travelt det er med tvillinger og som nærmest synes synd på oss, så tar jeg det i mot med takk.

12. november 2007 12:45 av Elin Andreassen

Vi har hele tiden tenkt at vi skulle få flere enn ett barn, og vi bestemte oss nokså raskt for at vi ville ”sette i gang igjen”. Tenkte at det ville være fint å få barn nokså tett, sånn at de kunne leke greit sammen. Gleden var derfor stor da jeg like før jul 2006 oppdaget at jeg var gravid.

Her er jeg gravid fire dager før fødselen

Vi syntes tidlig at jeg ble mye større enn med første mann, men slo oss til ro med at dette var vanlig, det var tross alt ikke så lenge siden forrige svangerskap. Da vi skulle på ultralyd med førstemann, var vi veldig spente og litt urolige. Denne gangen hadde ingen av oss tenkt noe særlig på det, og vi bestemte oss ikke før rett før vi kom inn for at vi ville vite kjønnet. Dette var siste dagen før påske.

Jeg la meg så ned på benken fortsatt helt rolig helt til jordmor sier: ”Her er det to”. Ikke noe utenomsnakk, men rett på sak. Kommer aldri til å glemme uttrykket til mannen. Trodde egentlig det bare var en myte at det gikk an å bli grå i ansiktet, men det er det ikke. Har så ut som et spøkelse.  Jeg derimot ble helt rød fra halsen og opp, noe jeg har en tendens til å bli om jeg blir stresset. Så kom spørsmålet er alt bra med dem? Det skal vi se etter nå, svarte jordmor som tok den vanlige sjekken og kunne konstatere at det var en av hvert kjønn og at alt så fint ut.  På vei ut fra sykehuset lo jeg hysterisk. Mannen var fortsatt grå og jeg rød som en tomat. Vi lignet i grunnen veldig på paret i den Prix reklamen (”Natta til deg og deg og deg”) Jeg kunne ikke huske hvor jeg hadde parkert bilen og ble gående rundt på parkeringsplassen en god stund før jeg fant den igjen. Da jeg skulle til å sette meg inn i bilen, ringte svigermor. Jeg måtte bare legge på, var ikke klar for å fortelle den store nyheten før jeg hadde fått fordøyd det selv.

I samtale med jordmor etter ultralyden, kom det fram at jeg kom til å bli sykemeldt om 14 dager til. Selv om jeg nok syntes at det begynte å bli litt tungt, hadde jeg nærmest lovet elevene mine at jeg skulle jobbe helt ut. Dette var min første bekymring, og jeg husker at jeg lå våken og tenkte på hvordan jeg skulle klare å avslutte ting på jobb. Så begynte vi å tenke på alt de praktiske; vi har alt for lite kjøkken, og hvordan skal vi rekke å pusse opp badet før fødselen. Mannen mente vi måtte ha ny bil, og vi som hadde kjøpt bil for et halvt år siden. Rare ting man fokuserer på gitt. Panikken var i ferd med å ta oss. Hvordan i all verden skal vi klare å ta oss av to til? I løpet av påsken fikk vi den normale ansiktsfargen tilbake igjen, og vi begynte etter hvert å venne oss til tanken på at det var to inni magen.

Så var det å ringe rundt til familie og venner og fortelle den fantastiske nyheten. Telefonsamtalen med min mamma forløp omtrent som dette: Jeg: ”Alt er bare fint, vil du vite kjønnet? ”. Mormor:” Ja selvfølgelig”.  Jeg: ”Det er en gutt” Mormor prøver å skjule den lille skuffelsen siden vi har en gutt fra før. ”Ja, men det er fint. Det viktigste er jo at barnet blir velskapt.” Jeg: ”Ja også er det ei jente”. Mormor hørte ikke helt hva jeg sa, eller skjønte det kanskje ikke helt. Det tok i alle fall litt tid før jeg fikk noe svar.

Badet ble pusset opp, men siden det er så lite, laget vi et stellerom med vask i naborommet. (Her har vi alt tøyet til tvillingene og kan stelle begge to samtidig. Dette fungerer veldig bra. )Kjøkkenet er fortsatt lite og bilen den samme, men tror ikke at tvillingene bryr seg så mye om det.

Der mange kvinner som har barn samles, kommer det nesten alltid skrekkhistorier om svangerskap og fødsel. Den ene historien mer forferdelig enn den andre. Jeg hadde derimot et fint svangerskap, uten noen store plager.  (Det var selvfølgelig tungt på slutten) Det var en fantastisk følelse å se at magen vokste og kjenne liv fra to små krabater. Jeg var en av de få som syntes at sommeren på Sørlandet var helt topp i år. (Det var kjølig og regnet nesten hele tiden.)

Jeg ble fulgt veldig godt opp av sykehuset med etter hvert ukentlige kontroller. Det var på en av disse kontrollene at jeg nevnte for jordmor at jeg lurte på om det kunne lekke litt fostervann. Det viste det seg at det gjorde og jeg ble lagt inn samme dag. Dette var i uke 36 +2 . Det var bare å ringe mannen som var hjemme med eldstemann, og organisere barnevakt for han (ikke mannen men sønnen altså). Svigermor og svigerfar kastet seg i bilen og tok han med til Lyngdal.

Nå viste det seg jo at det ikke hadde sånn hast, for gikk tre dager før fødselen ble satt i gang. Våknet den morgenen av ei som hylte helt forferdelig rett borti gangen. Husker at jeg tenkte; snart er det meg. Jeg var naturlig nok veldig spent, og det var spesielt å bare vente på at de skulle komme rier. Vi hadde en veldig flink jordmor, og etter hvert kom det et helt kompani av folk inn som skulle hjelpe til under fødselen.

Begge barna lå i hodeleie, men Ingeborg snudde seg etter at Erlend var kommet ut. Når han var ute ble han lagt på brystet mitt litt, før det nestemann var på vei. Ingeborg trengte litt hjelp, fordi hjerterytmen begynte å bli litt lav (Det var ikke dramatisk) Hun ble derfor dratt ut i foten. Synes at det var en fantastisk fødsel. Alt var så rolig og trygt, og på grunn av epiduralen, kjente jeg nesten ikke smerter i det hele tatt. Begge barna var friske og ingen av dem trengte å bli lagt på nyfødtintensiven. Etter å ha vært på sykehuset nesten en uke, kom vi hjem som trebarnsforeldre.

Vi har tre fantastiske barn, og det går ikke en dag uten at jeg ser på dem og tenker på hvor utrolig heldig vi er som har fått dem og at alt har gått så bra som det bare kunne.

08. november 2007 09:24 av Elin Andreassen

Tenkte jeg skulle starte denne første bloggen med å si litt om meg selv og min familie. Jeg heter Elin Andreassen, er 32 år og kommer opprinnelig fra Oslo. Har bodd i Kristiansandsdistriktet i seks år, og har samboer og tre barn.

Tenkte jeg skulle starte denne første bloggen med å si litt om meg selv og min familie. Jeg heter Elin Andreassen, er 32 år og kommer opprinnelig fra Oslo. Har bodd i Kristiansandsdistriktet i seks år, og har samboer og tre barn. Mange tror at grunnen til at jeg flyttet er fordi jeg fant en mann som kom herfra, men sannheten er at jeg flyttet fordi jeg trengte litt miljøforandring og valgte å ta deler av utdannelsen min her. Årsaken til at jeg blir boende her, har nok denne mannen en stor del av æren for. (I tillegg til at jeg trives godt.) Mannen heter Nils Magne (42), museumshåndverker og uhelbredelig startfan (lettere deprimert om dagen etter at laget rykket ned fra Tippeligaen). Han har alltid ment at lærere har det alt for godt med mye ferie og en enkel jobb. Men det var før han traff meg, nå har han endret mening (selv om han ikke vil innrømme det selv). Jeg er nemlig lærer på videregående (for tiden i permisjon, uten fast jobb) og har av og til en tendens til å ta med meg litt mye jobb hjem.

Så til årsaken til at jeg i det hele tatt er medlem i denne foreningen; 30. juni i år ble Ingeborg og Erlend født. De er to fantastiske små krabater som krever mye, men som gir mye igjen. Erlend var størst når han ble født (han veide 2770 g, hun veide 2450 g), men han var utrolig slapp og vanskelig å få til å spise, så søsteren hans gikk forbi han i vekt. Han sov hele tiden, og vi måtte nærmest tvangsfore han. Vi fikk god hjelp og oppfølging fra Sørlandet Sykehus, og etter hvert kom det seg. Nå er bildet snudd helt. Ved sist kontroll hadde han tatt henne igjen, og han er også den som er sterkest. Hun er litt mer bedagelig. Tar livet med ro, og trives aller best hvis noen bærer og bysser henne. (Noe som nesten bare skjer når besteforeldre er på besøk. )

Eldstemann heter Kristoffer og fylte to år 28. September. For tiden er det Kaptein Sabeltann (kan man unngå det når man bor på Sørlandet?), Brannmann Sam og Bygmester Bob han er opptatt av i tillegg til alt som har hjul og sier brom. Han var veldig sint på meg da jeg gikk gravid, da var det bare pappa som gjaldt. Tror han merket at jeg var annerledes og ikke orket å leke og herje så mye med han som jeg pleide. Nå bytter han litt på hvem som er favoritten.

Hans første reaksjon da han så de nyfødte på sykehuset var: "Æ lier babyer". Når han skulle gå, sa han: "Baby og mamma være med". Han utbrøt også med stor forskrekkelse når jeg ammet: "Han spiser magen til mamma" Som regel vil han bare være god med babyene, og han bøyer seg ofte ned og gir de en snørrete klem og vil trøste hvis de griner. Han skjønner ikke helt at ikke de kan leke med traktoren hans eller drikke Biola fra tåteflaske som han selv er så glad i. Noen ganger synes han nok det blir litt mye av de babyene som skriker og opptar mamma og pappa hele tiden. Når jeg ammer kommer han av og til og klatrer på meg, eller finner på noe han vet han ikke får lov til for å få oppmerksomhet. På dagen er Kristoffer i barnehagen, og der trives han veldig godt. Til pappas store engstelse har han begynt å leke med dokker i barnehagen. Han leker at de er baby og vil gi dem smokken. Det gjør han hjemme også med de "ordentlige babyene", ikke så nøye om den står på tvers i munnen, eller at de overhodet ikke vil ha smokken akkurat da.

Dette var litt kort om meg og mine. Grunnen til at jeg har lyst til å skrive blogg er at jeg liker å skrive, synes det virker spennende. I tillegg vil jeg på denne måten tvinge meg selv til å sette av tid til å skrive ned ting fra denne hektiske men spennende perioden i livet som ellers ville gått i glemmeboken. Jeg håper å skrive omtrent en gang i uka på mandager (iallefall nå til å begynne med), men kan ikke garantere at jeg alltid klarer det. Dere vet jo hvordan det er å være tvillingforeldre….