Trillingene er ganske trege til å prate ordentelig. Det blir jo til at vi sammenlikner med storesøster.

De ligger ca 1 år etter når det gjelder ordforråd. Serine var veldig tidlig ute. Hun snakket ”flytene” hvis jeg kan si det, fra hun var 1 1/2år. Hun kunne si alle farger, hun ramset opp fra rosa, rød,grønn, brun og orange etc. Våre søte små kan hverken si rød eller blå. Serine sa alfabetet når hun var vel 2år, de små kan ikke si a - b – c engang.

Vi er ikke engstelige for at de er så trege. Vi vet jo at flerlinger har sitt eget språk og at alt er normalt. Vi har bare barn i hver sin ende av skalaen.

Men nå merker vi stadig endringer i språketi . De prater mer og mer. Tomine begynnte å si ”Sisis” til Serine for litt siden, nå sier begge gutta det samme. De setter sammen ord. ”Jeg sitte der”. ”Den er min” osv. De gjør deg mer og mer forståelig. Det er gøy.

Vi tror også at vi merker en mer tilfredshet hos Aksel. Han har i en periode vært den som har vært litt vanskelig. Vært mer sur enn de to andre. Vi tenker at det kan ha en sammenheng med å ikke få uttykt seg slik han vil. Han er nok ikke lite frustrert lenger. Han har sluttet med å velte stoler... Vi merker at barna nå forstår alt vi sier. De er flinke til å svare ”ja” eller ”nei”. Det blir ofte ”nei”.

Omsorg for hverandre

I barnehagen her om dagen var Emil fryktelig lei seg da en av ”tantene” gikk hjem. Han var utrøstelig, ingenting halp. Aksel var nok den eneste som visste råd. Han gav Emil den sykkelen som de begge stadig sloss om å ha. Emil strålte som en sol, og satte seg glad og fornøyd på sykkelen.

Tomine passer hele tiden på, hun liker å ha kontroll. Hun tar og gir smokker til den av gutta som trenger den mest.

Storesøster passer også på søsknene sine. Hun gir dem masse kos og stryker dem kjærlig på ryggen.

Det er herlig å betrakte disse små personlighetene.