03. mai 2013 23:35 av Unni Tveit

Jeg måtte bare begynne med dette bildet, selv om dere kanskje så det i forrige innlegg. Synes det er utrolig koselig, og bare viser litt hvordan hverdagen her er.

Storebror flyr høyt, de tre små dingler etter. Ingen tvil om at storebror er en helt, det er lett å se når han kommer hjem fra barnehagen og tre små kommer i krypende galopp for å ta imot han. Eventuelt når han går til barnehagen...Da står de og kikker igjennom vinduet på stuedøren og hyler og vil være med. Innimellom lar vi en av de få være med, og den får litt av en behandling av de to andre før vi kommer oss ut døren. De river og sliter i bilsetet og klærne til dagens heldige som får følge Theo. De vet definitivt hva de går glipp av. Innimellom tenker jeg at det kanskje hadde vært greit å sende de i barnehagen i august, men vi har fortsatt permisjon tilgode. Bjørn skal være hjemme noen måneder på høsten, mens jeg skal være hjemme med kontantstøtte frem til januar. Å vokse opp som trilling er nok litt annerledes enn å vokse opp alene, så jeg håper at det skal bli bra for de å få litt mer tid hjemme med mamma og pappa. For ikke å snakke om resten av familien som skal "administreres". En fotballkamp der, trening her, møter, lekser og alt som hører barn til, så jeg tror det kan komme godt med at noen er hjemme og holder litt orden på huset og har middagen klar før man skal løpe på dør igjen. Når det er sagt, så synes jeg at jeg er veldig heldig som får være hjemme med de små litt lenger. Permisjonen med Theo gikk alt for fort, og det er jo en nydelig tid som aldri kommer tilbake. Jeg skal nyte den i fulle drag!

Til tross for snøstorm utenfor vinduet i dag, har vi vært litt mer ute med Iben, Luca og Nora den siste tiden. Det letteste er selvfølgelig å bare leke på terrassen og trampolinen utenfor, men denne uken kom vi oss faktisk avgårde på Ihne sin fotballkamp med hele bøtteballetten. Det har jeg gledet meg veldig til, så å kle på alle og komme oss i bilen gikk smertefritt. Den første halvtimen på banen satt de fint og kikket i vognen sin. Ikke minst ble de kikket på! Mange nysgjerrige fjes som ville se på de tre de bare har hørt om. Da kampen omsider kom i gang, tok det bare noen minutter før de gikk, ikke lei, men kjempe lei! Det føltes nærmest som å sjonglere med unger. En opp, en ned, og en "on the loose". Og så Theo som suste frem og tilbake mellom oss og kiosken da. For ikke å glemme Ihne, som var på banen. De vant 15-0, jeg fikk med meg ett mål...Publikum kikket omtrent like mye på kampen, som på oss og kaoset rundt oss. Jaja, til tross for at jeg måtte skynde meg hjem like før full tid med to av trillingene og en Theo med toalett-krise, prøv å skynde dere med tre unger under 3 år og en uhåndterlig trillingvogn, var vi enige om at det hadde vært en fin stund. Har ikke tatt helt skrekken, vi forsøker nok igjen om ikke så lenge.

Theo har fått oppfylt sitt høyeste ønske. Politiet kom på besøk, med bare snille intensjoner. Det var likevel med skrekkblandet fryd og enorm respekt at både han og storesøstrene fikk være med ut å prøve politibilen. Jeg har en venninne som er politi, og hun var her på besøk, i sivil, for en stund siden. Da lovet hun Theo å komme innom dersom det passet inn på jobben dagen etter. Jeg tenkte at det har de nok sikkert ikke tid til, og forberedte Theo på at de antageligvis hadde veldig mange tyver å fange, så det var ikke sikkert at de dukket opp. Men politiet holder ord. Dagen etter stod det plutselig to helt ekte betjenter i full uniform på terrassen, og i oppkjørselen stod den kuleste politibilen man kan tenke seg. Theo ble litt skeptisk da de spøkte om at de kom for å hente han, men etterhvert lot han seg overtale til å sitte i bilen og prøve både radio, blinke-lys og sirene. Stor dag for en liten gutt. Hva naboene trodde, kan man jo bare lure på.

Som jeg nevnte startet dagen i dag med snøstorm. "Glade jul", sang Bjørn da han stod opp. "Kom mai du skjønne milde, gjør skogen atter grønn! Ikke hvit", sang Ihne. "Idiotiske snø!", var Mia sin kommentar. Theo bare myste trøtt ut på snøen med et smil: "Kult! Jeg går og legger meg igjen..." Det skal jo liksom bli litt vår og varme i mai, men dette ser ut som oppladningen til et typisk 17.mai vær her i traktene. Vi har drømt litt om å reise til sol og sommer i syden, men det blir nok Danmark på oss i sommer. Tror vi skal være fornøyd med å komme oss på tur i hele tatt. Vi er også så heldige å få med oss begge parene med besteforeldre, så vi reiser mannsterke til Øster Hurup, og håper å finne solen der. Så får vi bare fortsette å drømme om sørligere strøk, det kommer nok en tid for det også en gang.

Vi har vært så heldige å få teste ut litt klær for Vossatassar. Jeg har jo jobbet i sportsbransjen i mange år tidligere, og har alltid vært stor fan av både Bula, Kari Traa og Vossatassar, så jeg synes det er utrolig kjekt å få vise frem disse flotte produktene. Her er et lite utvalg:

Se flere bilder av Vossatassar produktene vi fikk her.

Nå er det duket for en relativt rolig helg med alle ungene på plass. Farmor kommer for å hjelpe i morgen, og farfar stiller med middag på søndag. Det er godt med gode hjelpere om man har ett eller seks barn. Vi er utrolig takknemlige for alle som stikker innom her hos oss.

Ønsker dere alle en flott helg!

Takker for hyggelige kommentarer etter 1.års dagen. Følg oss daglig på www.trillingpluss3.com. Kontakt: trillingpluss3@gmail.com .

10. april 2013 23:04 av Unni Tveit

Hurra hurra hurra for Iben, Luca og Nora! Slik feires en trippel 1-års dag! Jeg er skikkelig fornøyd med dagen, selv om vi bare har vært hjemme.

Trillingene hadde tydeligvis lyst til å begynne feiringen litt tidlig, for de var våkne alle tre i 03-tiden i natt. Jeg var litt bekymret da, men både Nora og Luca sovnet fort. Iben derimot lå å bablet både på innover og utover pust. Da klokken ble 04, fant jeg ut at jeg måtte gi henne en flaske melk og håpe at hun sovnet. Hun kom jo til å bli supertrøtt hele bursdagen sin om hun skulle rangle slik! Det funket bra, og klokken ble nærmere 06:30 før Bjørn stod opp med de. Jeg kunne jo ikke ligge der å sove i dag, jeg ville jo være med når bursdagssangen skulle synges og gavene overrekkes, så jeg stod opp like etterpå. Og Ihne, Mia og Theo hadde ikke tenkt å vente med det! De sang av full hals, på flere språk for sikkerhets skyld. Hver av de store hadde valgt ut en gave fra alle sammen. Nora fikk en dukke, Luca et ballspill med hammer (Det forklarer hvorfor Theo bekymret seg for at han skulle komme til å slå han i hodet med gaven sin i går...), og Iben fikk et prinsessetelt! Alt vil nok brukes av alle. Iben er den som har drasset mest på dukken i dag, Luca er den som har lekt mest i teltet og Theo er den som har lekt mest med hammeren...Ihne og Mia har også prøvd ut teltet, det endte med slagsmål... Det så ut som en biesverm som ikke kom seg ut der inne! Det løste seg heldigvis, bruker nå å gjøre det. Og i ettermiddag fikk Ihne gjøre lekser i teltet i fred. Stor suksess for store og små!

På en slik milepæl av en dag var til og med jeg noenlunde presentabel. Må jo foreviges med mine kjære små på en slik dag, så det ble min mor som fikk være papparazzi en god stund. De her fotoshootene har jeg egentlig gikk opp. Det er helt umulig å få alle til å følge med. Men nå er vi nå foreviget ihvartfall, både inne og ute.

Vi måtte jo finne på litt gøye ting for de små på bursdagen deres, så vi tok de med ut en times tid. Innimellom kravler og kryper de, så blir de plutselig sittende en lang stund å bare fundere. Det er nok et merkelig sted for de, så lite som de har vært ute å lekt. Vi skal gjøre mer av det fremover. Med stadig varmere vær og nye utedresser ligger alt godt til rette for kjekke timer utendørs. En stund på trampolinen ga også lattermusklene god trening, selv om storebror ikke helt klarte å tøyle energien sin. Han syntes det var stor stas at de små hadde bursdag, og det passet midt i blinken at han hadde fri i dag. Selv om han innrømte i kveld at "det var litt kjedelig at ikke jeg fikk noen presanger"...

Bjørns tante, Aslaug, og barnebarnet kom på bursdagsmiddag. Vanligvis lager jo hun middag til oss, men i dag var det Bjørn som disket opp med den fantastiske innbakte kyllingretten sin, mens Aslaug hadde med en nydelig oreokake. Nabo Marthe, som vel har vært den som har hjulpet oss aller oftest, var selvskreven gjest på selve dagen. Til både små og store sin fryd. Utrolig barnetekke! Etter at vi alle var så mette at vi nærmest trillet rundt i stuen, var det hovedpersonene sin tur. Aslaug trodde vi tok på de regnklær, men det var egentlig bare heldekkende smekke. Det må til når man skal spise sjokolademousse på egenhånd for første gang! De begynte forsiktig, men etterhvert ble det bare et eneste sjokoladebad. Vet ikke om de minte meg mest om Kasper, Jesper og Jonathan eller tre små griser der de satt med sjokoladeskjegg og griseri i nese, hår og ører. De koste seg sånn, og det gjorde også vi som satt og så på. De var absolutt ikke fornøyd da gildet var over, stolene ble tatt ut for å spyles og gulvet måtte vaskes. Var det verdt det? Ja!

Tror de fikk en ekstra boost av sjokoladen, var ingen som viste tegn på tretthet eller interesse for grøt ved vanlig kvelds-tid, så den ble utsatt drøye halvtimen. Da var de imidlertid veldig klare, og gikk inn for landing uten store protester litt senere. De aner selvfølgelig ikke at de har hatt bursdag, men jeg tror virkelig at de har hatt følelsen av å være i fokus. Det er jeg glad for, det er jo deres dag. Ikke minst tror jeg at sjokoladebadet gjorde sitt til å skille dagen ut fra andre. Det blir nok ingen vane det!

Det har vært en skikkelig herlig dag. Faktisk ikke med så alt for mye ettertanke. Sentimentaliteten gjorde jeg meg ferdig med i morges. Da jeg så at klokken ble 09:50, ble plutselig blikket uklart, og jeg måtte få en ordentlig god klem av Theo, som var den eneste våkne av barna der og da. Det var litt spesielt å tenke tilbake på det som skjedde i fjor klokken 09:52, 09:53 og 09:54...Det har virkelig satt veldig dype spor, hele den prosessen. Jeg kjenner fortsatt godt sjokkfølelsen fra første ultralyd da vi fikk vite at vi ventet tre, gleden da vi fikk beskjed om at det var to friske jenter og en frisk gutt, følelsen av at livet som jeg kjente det var over, da jeg ble behørig festet til operasjonsbenken om morgenen 10.04.12. Vi er enormt takknemlige for at det har gått så bra. Tenk at det er 1 år siden de flyttet inn i den lille barnesengen på Barneklinikken. Helt utrolig! Takket være mye god hjelp fra familie, venner og kommune har vi også klart å glede oss over tiden som har gått, selv om der har vært tøffe tak. Jeg har bare vært veldig glad i dag. Glad, takknemlig og stolt! Tenk at dette skulle skje oss, og tenk at vi har klart oss så bra. Jeg vet jo at der alltid vil ligge utfordringer på veien, men i dag bare feirer vi. Det fortjener fantastiske storesøsken og selvfølgelig mest av alt våre kjære, skjønne små.

Følg oss daglig på www.trillingpluss3.com . For kontakt: trillingpluss3@gmail.com .

22. mars 2013 22:08 av Unni Tveit

Siden sist har våre tre minste skjønninger blitt stadig mer aktive. Jeg har jo vært alene hjemme med de frem til nå, og de begynner nok å kjede seg litt. De er stadig på jakt etter action. Nye opplevelser og impulser, det er ikke så lett å finne de lenger innenfor husets fire vegger. Så jeg har måttet bruke fantasien litt. For å finne på noe spennende, og nyttig, bestemte jeg meg for å rydde lekegrinden. Tror ikke at de husker at det er en lekegrind en gang, selv om de tilbragte mye tid i den de første månedene. I det siste har den fungert som oppbevaringssted av rot, huff! Leker av interesse, ødelagte leker, Ihne, Mia og Theo sine leker ble sortert, og lekegrinden tømt litt etter litt. Det var helt, helt stille mens jeg ryddet. De var så fascinert av det som dukket fram av haugen av rot, at de glemte helt å bable eller sutre. Og det ble jo så lyst og fint! De kastet seg rundt der inne, og skinte som soler da vi var ferdige. Dette var tydeligvis gøy, både for de og meg. Kanskje de kommer til å like å rydde? Lov å håpe!

Likevel ble lekegrinden fort "yesterdays news", og vi måtte finne på nye ting. Skuffen med håndklær og kluter har de funnet for lenge siden, men det var ikke før i går at de skjønte at klutene kunne kastes utover gulvet...Gøy! Den siste timen før leggingen var de ganske trøtte og sutrete, så vi la ut på ekspedisjon til soverommet. Det er der det er gøyest å oppholde seg for tiden. Siste triks for å holde de våken og i noenlunde humør: hoppe i sengen. Det funket! De slengte seg rundt på madrassen, kniste og skrattet. Veldig morsomt. Jeg selv jobbet sidelengs langs sengekanten. Fikk meg til å tenke på forsvarstreningen fra håndballtreningen en gang for lenge siden. Jeg ble svett både da og nå! I løpet av dagen i går kastet de opp alle tre. Nora var sistemann ut, hun satt nybadet i stuen med Bjørn da jeg kom hjem fra trening i går. Jeg synes at det er så merkellig med slike små, de er liksom skikkelig uggen et øyeblikk, og så er de i toppslag det neste. Det klarer ikke jeg når jeg er dårlig...

I dag ble det ingen hopping i sengen... Der har nemlig jeg ligget, nesten hele dagen. Våknet midt på natten og fikk ikke sove igjen. Var så inderlig kvalm, og håpte at det var evigheter til vi måtte stå opp. Men Ibens vekkerklokke gikk ubønnhørlig av, riktignok nærmere kl 06, men i dag tror jeg alt ville vært tungt. Fikk kledt de og forberedt frokostmåltidet før svetten begynte å renne og også jeg kjente trang til å gulpe. Det var bare å kaste inn håndkle, vekke Bjørn og innta horisontalen.

Mens en pleier fra kommunen passet de små, kjørte Bjørn Ihne, Mia og Theo til skole og barnehage, og deretter gikk ferden videre til farmor. Hun rakk vel knapt å våkne før nødtelefonen ringte, og hun sporty hoppet i "arbeidsklærne" og gjorde seg klar til innsats. Takk og pris at hun har blitt pensjonist, hun har reddet oss så mange ganger de siste månedene. Lurer på om jeg er like sprek når jeg blir pensjonist...Hun har blitt tatt for å være Theo sin mor mer enn en gang når de to har vært på tur, så det sier vel sitt om at det er en fresh og sprek dame! Jeg karret meg opp av sengen lenge nok til å hjelpe med middagsmåltidet, og tørke opp etter Iben som tydeligvis ikke var klar for mat. Tror egentlig ikke at det var nødvendig, men det føles jo helt forferdelig å ligge her i sengen når jeg vet at det er ganske krevende arbeid. Etterpå holdt jeg sengen, mens trillingene sov. Da de våknet, var Bjørn tilbake fra jobb, så jeg hadde litt bedre samvittighet for å ligge der.

Noen som har sett Dagfinn Lyngbøs siste show "Stereo", om lydene i livet? Veldig morsomt, som alltid. Jeg begynte å tenke litt på det i dag som jeg ikke har sett så mye annet enn taket, og bare har hørt de andre fra stuen. "Deideideidei bababababa ææææææ", og så etter klokken 16: "Du er arrestert! I lovens navn!" Da var Theo kommet hjem...Han er helt klart inspirert av Kardemommeby, spesielt etter at han fikk se storesøster Ihne gjøre suksess som Kjøpmann Berg både i går. Det er vel ingen tvil om hvilke roller Iben, Luca og Nora får når det blir deres tur å spille i Kardemommeby...Jepp, Kasper, Jesper og Jonathan...

I dag har pleierne vært her for siste gang, vedtaket om avlastning i hjemmet fra kommunen utgår nå. Det er litt trist, vi kommer til å savne de, men det er jo også godt at vi har kommet så langt at vi nå skal klare oss selv. "Tror du det kommer til å gå bra med dere?", har flere av de spurt når de takker for seg. Det tror jeg ikke, det vet jeg. Man klarer det man må, og jeg er helt sikker på at det vil gå bra. Vi har levert en anke, fordi vi mener at behovet er uforandret på kveldstid, dvs til leggestellet. Når to skal ha leksehjelp eller hentes/kjøres til aktiviteter, en skal legge seg og tre skal mates og legge seg, da er det like hektisk her som det alltid har vært. Utrolig godt når noen kommer innom og hjelper med mating, legging, opprydning og forberedelse til morgendagen. Da kan kvelden begynne noen timer før. Jeg vet jo at det vil gå bra, men som foreldre trenger vi å vite at vi har gjort alt vi kan for at det skal gå så bra som mulig. Derfor er anken levert, og sendt videre til fylkesmannen. For 3-5 måneders behandlingstid...Når den tid kommer, vil jeg tro at behovet er endret, men de kan velge å midlertidig opprettholde vedtaket som utgår i dag. Det er jo det vi håper på, og svaret på det får vi i løpet av noen uker. I mellomtiden vil vi bare takke uendelig mye de flinke og hyggelige pleierne som har vært her og passet våre små, så vi kunne levere i barnehagen og på skolen, handle, rydde og slappe av litt. Nå er det Bjørn sin tur å være her med oss på dagtid, og det gleder han seg veldig til.

Plutselig er det påske, den kom litt brått på. Vi har ikke planene helt klare, og nå som vi ikke er helt i form, har vi bare utsatt planleggingen. Når det gjelder sommeren, har vi imidlertid begynt å drømme. Klarer vi å skrape sammen en reisekasse som kan få hele gjengen til Danmark? Det er jo ikke så dyrt, naturlig nok siden de ikke har palmer der... Men det er vel ferieland nr 1 for barn, og det er jo de det gjelder nå. Og så skal det jo være så herlig å være norsk i Danmark?! Vi håper å kunne ta båten ut fra Bergen og være en uke på et feriesenter eller en camping på øst-kysten. Har hørt at det er der solen er, og sol vil vi gjerne ha.

Nå har jeg knasket i meg to knekkebrød som har ligget på nattbordet siden i morges og blitt enda mer knekkete. Savner å være med gjengen. Doktor Theo har vært på besøk og slått fast at jeg har feber, og Iben, Luca og Nora har også krabbet inn hit til mammaen sin. Eller var det fordi håpet å få hoppe i sengen? Best å ikke spekulere på det...Har stablet meg nok sammen til å innta vertikalen og legge Theo nå, så formen er stigende. Resten av kvelden blir det sofaen. I morgen er jeg nok tilbake på dekk. Bjørn har kjørt en stakkars, uggen farmor hjem. Uff, ille å gi basilluskene videre til vår gode hjelper! Vi får bare håpe at ihvertfall Bjørn står over denne runden, eller så får jeg det veldig travelt her.

God helg og god påske til dere alle!

Er det noen som har gode tips til opphold i Danmark? Har dere påskeplanene klare?

Følg oss daglig på http://www.trillingpluss3.com/. For kontakt: trillingpluss3@gmail.com

11. mars 2013 13:20 av Unni Tveit

10.april 2012 er 11 mnd siden nå. Selve dagen husker jeg som om det var i går, faktisk bedre, he he…Men med alt som har skjedd siden, virker det nesten som et annet liv. I hvert fall har det skjedd mer disse siste 11 månedene i mitt liv enn det gjorde de 5 årene før det til sammen. Når jeg blir en gammel bestemor, til Gudene vet hvor mange barnebarn!, og sitter å tenker tilbake i gyngestolen, så spørs det hvor mye jeg faktisk vil huske fra tiden før barna. ”Wow, dette må jo være en life changer”, husker jeg en tvillingpappa sa til meg på barnaklinikken da han kikket ned på de tre små i vår seng. Så absolutt! Livet ble snudd på hodet den dagen disse tre kom til verden, og det vil selvfølgelig sette sitt preg på store deler av våre liv. På en positiv måte definitivt, men veldig overraskende. Dette kom jo fullstendig ut av det blå på oss, og det er veldig rart å vite noen måneder i forveien at snart blir livet ditt et helt annet. Som min mor sa til meg i dag: "Nå vil du føle at du lever, ikke bare eksisterer deg gjennom livet". Ja jeg skjønner hva hun mener. Til tross for at dagene ofte er ganske like her, føler jeg at jeg nesten hver dag opplever noe som "jeg aldri kommer til å glemme". Så det er absolutt en svært minneverdig tid.

Når vi treffer folk vet de ganske ofte hvem vi er, og det blir som regel litt snakk om de små. Jeg merker ofte at de helt åpenbart tror at det har vært for tøft til at vi har klart å glede oss. ”Om noen år, når det kommer litt på avstand, kommer dere sikkert til å tenke at det egentlig var en litt koselig tid også”, var det en som sa til meg i går. Jeg forstår at dette gjerne er hva de fleste automatisk tror om å få trillinger. Selvfølgelig er der dager da man er så sliten at man knapt deltar, bare utfører på autopilot, men det er der uansett i livet. De aller fleste dagene opplever jeg heldigvis mer som at jeg må klype meg i armen for å faktisk være sikker på at jeg er så heldig å få oppleve dette, at jeg ikke drømmer. Jeg vil si at jeg føler meg utrolig privilegert som ble både mamma, stemamma og trillingmamma. Om jeg noensinne virret rundt og lurte litt på hva det var jeg burde ta meg til her i livet, så vet jeg det nå. Jeg skal være så heldig å få følge alle disse barna gjennom barndommen og videre, og bare det er jo utrolig. Men å følge tre små som stadig flytter grenser og utvikler seg i forskjellige retninger, det er ganske surrealistinsk! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hver eneste dag har vært takknemlig for denne ”life changeren”. Om det kan være tungt og hektisk innimellom, så vet jeg at jeg er utrolig heldig. Og det er jeg kjempeglad for.

I dag har de små vist fremgang på flere måter. Noe overraskende ble det Luca som slapp seg først med begge hender. Han ble så begeistret over å se på Ihne, Mia og Theo som hoppet i sengen, at han begynte å klappe…stående! Det var ikke mange sekundene han stod, før han lente seg bakover og inn mot sengekanten, mens han fortsatte å klappe. Engasjert gutt, han blir en bra tilskuer på fotballbanen om noen måneder!

Dette er vel ikke akkurat revolusjonerende, men Nora har omsider knekt koden på hvordan man drikker av en tutekopp! Ja, jeg vet at det var på tide, men det var nå uansett noe nytt her. Etter å ha kommet i pysjen her i går kveld, har hun også vist oss hvordan en gåstol skal brukes. Hun fikk sikkert veldig godt feste uten sokker, og gikk på kryss og tvers i stuen med god fart. Veldig artig å se. Theo skjønte seg aldri på gåstoler, så det er første gang jeg ser her i huset. Hun falt ikke en eneste gang! Dagens stalltips må være at Nora kommer til å gå før hun runder året. Og det er jo neimen ikke lenge til, plutselig har de blitt så store!

Iben har vel ikke slått noen rekorder i dag, men med sitt strålende smil og sine lure miner får hun like masse oppmerksomhet som de to andre. Hun begynte feiringen av 11-måneders dagen kl 05.30 i går, blid som en lerke! Hun er den tøffeste på gulvet, men den mest engstelige når hun kommer opp på to. Hun nøler ikke med å knabbe smokker og leker, og kravler gjerne over Luca og Nora for å få tak i det hun vil. Litt mer interessert i mat har hun blitt de siste dagene, så hun blir nok ikke helt akterutseilt av de to andre likevel.

Jakten på 11-måneders bildet var ikke lett. Der var mange som engasjerte seg, så vi fikk nå til slutt fanget de på linsen. Ikke lett å få tre stykker til å smile samtidig, mulig de har helt forskjellig humor? Nora synes helt klart det er skrekkelig festlig når noen gjøgler og tøyser, mens Iben lurer på om hun bør være bekymret. Vi takker farmor, Ihne, Mia og Theo for den iherdige innsatsen som lokket frem noen smil til fotografen.

Frem til de fyller 1 år har liksom hver 10. vært en liten milepæl. Jeg blir alltid litt ettertenksom disse dagene, og i dag har jeg tenkt mye på hvor heldige vi er som har både de tre små og de tre store. Hver morgen er rene reunionen! De er så glade for å se hverandre, og ser ut til å synes det er topp at en ny dag har begynt. Jeg hadde aldri forventet at de små skulle bli så godt mottatt av sine eldre søsken. Jeg er både sjokkert og imponert, det kunne ikke gått bedre. Ihne og Mia er veldig beskyttende og omtenksomme både overfor de minste og Theo. Han er jo på en måte blitt ”dritten i midten”, men han henger med både de små og de store, og er helt åpenbart veldig glad i alle sine søsken. Vi har jo store dobbeltsenger på barna sine rom, men de ender i samme seng alle tre, hver eneste kveld. Veldig skjønt. Det blir spennende å se når de minste vokser fra sine sprinkelsenger, om alle seks ender i samme seng da! Vi må i hvert fall si oss veldig takknemlige, heldige og glade for den herlige gjengen vår. Jeg er sikker på at vi har mye å se frem til sammen, og jeg gleder meg stort!

28. februar 2013 23:16 av Unni Tveit

En blid frøken Nora synes det er gøy å skubbe en stol foran seg på kjøkkenet. Med vannkopp på tungen og 39,5 i feber spiste hun likevel godt gjennom sykdommen.

Da har det vært stille fra denne fronten en stund, lenger enn jeg hadde tenkt ihvertfall. Vi har hatt et maraton av sykdommer i hjemmet siden jeg blogget på Tvillingforeldreforeningen sine sider sist. Det er jo høysesong for både det ene og det andre, så de fleste småbarnsfamilier har vel en travel sykdomsperiode nå. For vår del begynte det med noen prikker på Theo, for noe som føles som et år siden. Egentlig er det vel fire uker…Vannkoppene gikk sin gang, og nøyaktig to uker etter at Theo fikk de, oppdaget vi prikker på Iben, Luca og Nora også. Det ble en hard tørn, men for så vidt var det vel like bra at de fikk det samtidig. Ingen av våre fire er blant de som bare fikk et par prikker og ikke ble spesielt preget. Jeg har aldri sett på maken! De var så fulle av kopper og klødde helt vannvittig. Når vi hadde lagt oss om kvelden, var det som å høre på fisk på land! De krafset og turnet som vaske-ekte russere i sengene sine, alt for å klare å klø seg mest mulig.

 

En slapp og sliten gutt endte noen timer i isolat på Haukeland Sykehus sammen med mamma.

Da dette begynte å gi seg, fikk de veldig høy feber. Det tok en stund før vi skjønte at dette ikke hadde noe med vannkoppene å gjøre. Nora begynte å bli tungpustet, og vi bestemte oss for å ta henne til legen. Med på lasset ble Luca, han har pustet tungt siden november, og har vært til legen mange ganger. Hver gang får vi bare beskjed om at det ikke er noe å gjøre. Denne gangen endte imidlertid jeg og Luca på isolat i «tårnet» på Barneklinikken på Haukeland Sykehus. Dette er antageligvis suiten på sykehuset. Her var det både utsikt, flatskjerm, playstation, og to senger som det faktisk så ut til å kunne sove i! Likevel slo det meg at det må være ufattelig tungt å bli innlagt her i flere dager. Vi slapp med tre timer, heldigvis.

Gjengen på fergen. De sitter stille som lys når de er ute på tur. Endelig skjer det noe! Spennende!

Det har jo nylig vært vinterferie, og min bror og ungene kom på besøk akkurat den dagen jeg var på sykehuset med Luca. I dagene etter dette ble alle som en av barna smittet, og vi omdøpte etterhvert soverommene i huset til Post1, Post2 og Post3. Da Bjørn falt i trappen, i et forsøk på å bære ned en slapp Ihne, og endte på legevakten og røntgen med nerveskader avlyste vi den planlagte vinterferien til venner i Vinje, og la hasteplaner for å reise hjem til mine foreldre sammen med familien til min bror. Vi er jo 8, en for mange til 7-seteren vår, og må kjøre i kø når alle skal være med på tur. Vi har spøkefullt snakket om å montere en isofix-base på taket, men enn så lenge kjører vi to biler eller, som denne gangen, haiker med min bror eller min far.

Godt at onkel holdt seg frisk sammen med Theo i første del av ferien. Han gikk ned for telling noen dager senere…

Vi forlot Askøy før vi fikk pasienter på gangen, og det var godt å komme hjem til mine foreldre og flere hjelpende hender. Min bror segnet om i en stol idet han gikk over dørstokken: «Jeg som trodde at vi hadde det hektisk når vi skal på tur…Dette har vært hinsides hektisk og enda litt til. Tusen takk for en uforglemmelig ferie, jeg ville ikke vært foruten denne erfaringen, men nå er jeg kaputt…» Han endte strykeflat i sengen i fire dager…Stakkar Super-onkel, han var nå en kjempestor hjelp da vi trengte det som mest.

Ordentlig vinterferievær!

Tre turer i akebakken i dag, bli aldri lei!

Iben koser seg med skive.

Selv om ungene har vært groggy et par dager her også, fikk vi noen kjempeflotte dager på tampen av ferien. Sol, snø og akebakke like utenfor døren, bedre kunne det ikke bli. Trillingene har også blitt mye bedre de siste dagene. Iben og Nora sover ute igjen, men Luca har vi holdt inne. Nå tror jeg at han også er klar for lur i vognen igjen en av de nærmeste dagene. De har vært veldig slitne og hatt ganske dårlig appetitt. I dag holdt de sine vanlige rutiner for første gang på to uker, og alle tre gomlet skiver med et smil. Det var veldig kjekt å se. Jeg har ligget på gulvet og lekt med de så og si hele dagen. De har faktisk gjort fremskritt også i sykdomsperioden. Både Iben og Luca har begynt å krabbe, og Luca har også lært seg å sitte. Nora er jo forlengst forbi det stadiet, hun er ivrig opptatt med å lære å gå. Det er mye som skjer nå, og utrolig fascinerende å få følge med på tre søte, små og en enorm utvikling. De har plutselig forlatt babystadiet helt, synes jeg. De babler og leker med både oss og hverandre, og setter synlig pris på at vi tuller og koser med de. Ingenting er vel som å bli trippelt overfalt av smilende søtnoser på gulvet. Selv om jeg snart er ribbet for alt av øredobber og hår er jeg utrolig takknemlig for å få oppleve dette. Innimellom må jeg nesten knipe meg i armen, det er jo egentlig litt uvirkelig. For godt til å være sant!

.Jeg tror ikke disse tre kommer til å være ensomme noensinne. Til og med bleieskiftarbeid er sosialt! Nå tror jeg faktisk at jeg nesten hadde syntes det var stusselig med bare en på stellematten. Man kan bli vandt til mye!

Siden sist har vi også vært i en forhandlingsperiode med kommunen. Det er en del av det som følger med når man er så heldige å få trillinger. Etter en temmelig beinhard kamp da de var nyfødt, har vi fått et godt tilbud frem til nå. Først fikk vi 10 timer pleiehjelp til de små i uken, og da Bjørn begynte på jobb fikk vi 20 timer i uken. Nå er dette tilbudet redusert til 12,5 timer i uken. Vi har også vært så heldige å få lov å bruke noen av timene på kveldstid. Theo fikk jo en leggetid som absolutt ikke passer for en 3-åring en stund. Så nå kommer hjemmehjelpen 3-4 kvelder i uken og hjelper med kveldsstellet av de små, slik at en av oss kan hjelpe storesøstrene med lekser og legge Theo. Det er vi utrolig takknemlig for.

Gjengen som var på besøk hos God Morgen Norge 11.januar.

Jeg vil tro at vi høres ganske bortskjemte ut for de som ikke har fått noen hjelp fra kommunene sine. Både for deres del, og for de som skal få trillinger i fremtiden, har vi forsøkt å sette fokus på forskjellsbehandlingen av trillingfamilier i ulike kommuner. Vi ble blant annet invitert til God Morgen Norge i januar sammen med leder i Jordmorforeningen. Se klippet her. Jeg vet ikke hvor langvarig en eventuell virkning av dette er, jeg ønsker å oppnå at et akseptabelt tilbud skal være lovfestet. Vi har vært så heldige å få tre friske barn og god hjelp, men der er de som har fått barn som trenger behandling og trening, og som ikke får hjelp. Det setter man i en fortvilet situasjon hvor man absolutt ikke strekker til. Det finnes vel ingenting værre enn å se på at man ikke klarer gi barna den oppfølgingen de trenger. Jeg har kjent på den følelsen noen dager helt i starten, og jeg unner ingen å ha det slik. Så jeg ønsker veldig å kunne bidra til forbedring på dette området. Uansett, så ser det ut til at vår hjelp avsluttes når Bjørn begynner på sin permisjon 25.mars. Selvfølgelig er jeg skuffet over at den ikke varer frem til trillingene har komt seg stødig på beina og spiser selv, slik vi har bedt om, men jeg er jo ikke i tvil om at det vil gå bra. Hektisk blir det, men vi har heldigvis både familie og nye og gamle venner som kommer innom. Annenhver uke har vi jo seks barn, hvor de to eldste skal følges opp i forhold til skole, venner og aktiviteter, Theo er fortsatt liten og trenger sin tid med mamma og pappa, og de tre minste trenger både kos, stell og tilsyn. Så det er snakk om big time multitasking, dere kjenner sikkert til det. Alt er relativt, har man et barn mestrer man det, og har man 10, så lærer man også å mestre det. Men vi er evig takknemlige for alle våre fantastiske støttespillere!

Vår gode hjelper og nabo, Marthe, tar ofte turen over gjerdet og hjelper både med de små og store. Her har hun vært på butikken og kjøpt lørdagsgodt med Theo.

I morgen er det 1.mars, da åpner vi våren! Hurra! Mindre sykdom og mer sol og varme! Vi tjuvstartet litt og heiste vimpelen forrige uke. Jeg vet ikke om det var derfor eller fordi det nærmer seg sesong, at et cruiseskip forvillet seg inn forbi stuevinduet vårt her en dag. Det var ihvertfall et herlig syn, jeg fikk umiddelbart lyst til å finne frem både solkrem og solstol! Om vi ikke kommer oss på et cruiseskip selv, så skal vi nå få sett flere enn de fleste i løpet av sommeren. Om noen har gode erfaringer og tips til ideell ferie med så mange barn, så tar vi imot råd med takk.

 

Nora har iherdig plukket på det hun når av blader på bestemors fikentre…

I dag har Bjørn reist tilbake til Askøy med Ihne, Mia og Theo. Til tross for at Ihne tilbydde seg å sitte på taket, valgte jeg å vente sammen med de små til min far skal på jobb i Bergen i morgen. Da satser vi på å få sitteplass inne i bilen alle sammen! Både vi og onkel er på beina igjen, trillingene har nærmest laget en palme av bestemor sitt fikentre, og ferien nærmer seg slutten, så det passer bra å sette kursen sydover igjen.

Følg oss gjerne daglig på www.trillingpluss3.com. I dag har jeg omtalt et veldig bra, kjemikaliefritt rengjøringssystem som heter Enjo, se omtale her. Med små barn som tilbringer mye tid på gulvet og relativt ny parkett, ser jeg store fordeler med det i forhold til tradisjonelle rengjøringsmetoder. I morgen har jeg fått lov å ha en liten konkurranse på bloggen hvor det er mulig å vinne Enjo produkt, så man kan få sjansen til å teste det ut og gjøre seg opp en mening i fred og ro hjemme. Jeg må også fortelle at jeg har fått en samarbeidspartner siden sist. Vi er så heldige å være blant de som skal få bake, smake og si hva vi synes om Møllerens sine nyheter på bloggen min. Det gleder vi oss til! Det er vel verdt å stikke innom! Om dere ønsker å kontakte meg, har jeg email trillingpluss3@gmail.com.

I morgen er det vår, dere! Jeg håper at den blir nydelig for dere alle. Vi snakkes snart. Ha en flott dag!

10. februar 2013 23:12 av Unni Tveit

10 måneders dag, fastelaven og var det noen som sa morsdag? I dag skjedde alt samtidig. Jeg vet ikke helt hvor dagen ble av, den har sust avgårde. Slik er det ofte i helgen. Det er så hektisk her at Bjørn og jeg bare klamrer oss fast i svingene og prøver å komme igjennom dagens aktiviteter før vi kan sette oss øre og fortumlet i sofaen, se rundt oss og lure på om vi har blitt truffet av en tornado.

Dagen startet altfor tidlig, Iben ville opp klokken 5...Jeg forsøkte en stund å få henne til å sove igjen, men hun var i storslag, så det var bare å innse at dagen skulle begynne. Jeg håper jo at hun skal legge av seg vanen igjen, men jeg antar at til eldre hun blir, til mer kan man se et mønster i sovingen hennes. Denne frøkenen trenger ikke så mye søvn. Hun sover faktisk ikke mer enn Theo. Men han er jo et sovedyr da...Ingen tvil om at unger er forskjellige. Theo er et B-menneske, Iben et A-menneske og Nora og Luca er noe midt imellom. Mens Bjørn er et Å-menneske...Han er nok glad at han ikke står opp med de mer enn en gang i uken. Likevel teller han ned ukene frem til permisjonen, så han sier nå at han gleder seg. Det gjør ihvertfall jeg!

Inntil trillingene har blitt et år er hver "månedsdag" en merkedag. Jeg vet ikke hvor mye vi kommer til å se på bildene senere, men jeg forsøker å line de tre opp den 10. hver måned. Dette er ikke lett for tiden, de er overalt! Til slutt ble løsningen å sette de i tripp trapp stolene. Det skjønte de ikke mye av. "Ingen mat på bordet?! Slipp oss løs!" Så det var glemmesak å få de til å smile samtidig. Iben er jo ikke glad i mat, så hun smiler ikke i det hele tatt ved bordet. Nora kunne spist dagen lang, så hun gjorde ikke annet enn å smile og håpe at noe skulle bli servert. Dette ble ihvertfall resultatet av dagens paparazzi-runde:

Tenk at de er blitt 10 mnd! Jeg merker enda mer enn før at det skjer mye kjapt nå. Tennene popper frem, vi måtte ha opptelling i dag etter at Luca bet meg hardt i fingeren: Iben og Luca har 4, Nora har 3. Siden 9 måneders bildet har Nora lært seg å sitte, reise seg, bable og ikke minst: Hun har fått hår! Ikke i samme klasse som Iben, men det kommer seg nå. Alle har begynt å spise mat med klumper, og alle kan spise brødskive selv, viss de vil, vel og merke. De kan nå begynne å tilvenne seg melkeprodukter og smake på mat som resten av familien spiser. På en måte virker det som jeg har levd et helt liv siden 10.april 2012, men når jeg ser på trillingene, så husker jeg det som i går at de lå der sammen, så skremmende små, i sin lille seng på sykehuset.

Det er nesten uvirkelig at det er de samme ungene. To av de er over gjennomsnittlig store for unger på 10 måneder, Iben er gjennomsnittlig. Det hadde jeg aldri trodd! Jeg føler det nesten som om vi har drevet et drivhus her, med babyer istedet for tomater! Til å begynne med var det ganske samlebåndaktig: bytt bleie, mate, sove, pumpe, rydde om og om igjen 24/7. Dette har selvfølgelig endret seg etterhvert som de har vokst og blitt sterkere. Nå ser man overraskende tydelig hvor ulike de er av utseende og personlighet. Det er veldig fascinerende. Måltidene har blitt litt mer en kosestund enn bare noe helt nødvendig nå som man ser hvordan de koser seg, noen med maten, andre med å sitte sammen ved bordet.

Selv om jeg vil ha fokus på trillingene i dag, så må det også nevnes at de jo bare utgjør halvparten av en fantastisk herlig barneflokk. Hadde jeg visst at jeg skulle bo og leve med 4-6 barn når jeg traff Bjørn, så hadde jeg nok tatt beina på nakken. Godt jeg ikke visste noe om det da! Dette ville jeg jo ikke gått glipp av for noe i verden! Man vet virkelig ingenting om hvilken retning livet skal ta, dette hadde verken jeg eller Bjørn i vår villeste fantasi kunnet tippe.

Vi er veldig heldige, jeg vet at jeg vil tenke tilbake på denne tiden som helt...unik og ekstrem. Jeg får garantert ikke oppleve noe lignende igjen, så det er bare å tvinge øynene opp selv om klokken er bare 5 og skru på sansene.

Fastelavens-søndag måtte vi markere litt også, så vi fikk etterhvert plass til en liten bakeseanse helt på tampen. Det er vel ikke meningen at vi skal spise fastelavensboller til kvelds, men vi hadde rett og slett ikke tid før...Ellers har farfar vært her på middag, og gitt Ihne ny piano-lekse. Bjørn har hatt med seg ungene på fotballbanen og til havnen hvor de har matet endene. Siden jeg hadde stått opp før resten av verden i dag, fikk jeg gå og legge meg mens gjengen var på tur og trillingene sov. Det var jo tross alt morsdag! "Er det morsdag på søndag", spurte Bjørn meg fredag kveld. "Helt sikkert ikke, det er alltid masse reklame for det i forkant," svarte jeg. Nok et eksempel på at jeg går rundt i en egen liten verden her hjemme, og ikke helt får med meg hva som skjer ellers. Jeg hadde selvfølgelig håpet at Bjørn skulle smelle sammen en aldri så liten kransekake eller noe, he he, men nå kan jeg altså takke meg selv for at dette ikke ble noe av i år heller.

Marthe har vært en reddende engel også i dag. Stas for de store ungene også når hun stikker innom, da skjer det liksom noe. Og ikke minst en stor hjelp for oss. Jeg vet ikke om hun luktet kaoset, eller kanskje hørte Theo sine hyl, da Theo og trillingene skulle dusje og bade. Ihvertfall satt hun plutselig i stuen og passet de små, mens jeg badet de i tur og orden og Bjørn kunne forberede kveldsmåltidet. Utrolig hvor stor forskjell et ekstra par hender utgjør!

Nå er alle ungene nybadet og klare for en ny uke. Theo orker ikke tanken på å være hjemme lenger, han skal i barnehagen i morgen. Det tror jeg blir godt for oss alle. Å tro at vi har en rolig uke i vente er vel å tro på Julenissen, men i forhold til denne, så kan vi vel håpe at vi ihvertfall skal innom hvilepuls fra tid til annen.

09. februar 2013 10:51 av Unni Tveit

Historien vår

Svangerskapet

Heldigvis fikk vi en herlig tur til Kreta før familien sprengte alle dimensjoner for hva reiseoperatører klarer å huse i varmere strøk.

Etter at Theo ble født i januar 2010, vurderte jeg litt frem og tilbake hvorvidt jeg mente at han trengte mindre søsken. Han storkoser seg med Ihne og Mia, men sorgen er enorm annenhver uke når de reiser til sin mor. Sommeren 2011 følte jeg at jeg hadde tenkt ferdig og overbeviste Bjørn om at det ville være sunt for Theo å vokse opp med et søsken som ikke var så langt fra han i alder, og som alltid ville være der. Vi hadde akkurat gjort unna en herlig ferie til Kreta med hele vår familie og mine søsken med deres familier.

Bjørn og Theo er ivrige tilskuere på Follese sine kamper, og sesongen ender til slutt med opprykk. Tror den grønne fargen forsvant fra fjeset mitt en stund i ren og skjær lettelse!

I oktober fant vi ut at en lillesøster eller lillebror var på vei. Må jo si at jeg hadde en mistanke ettersom jeg sovnet flere ganger i løpet av dagen, og stadig vekk følte meg helt grønn. Merkelig at ingen fikk det med seg, jeg var helt utbrent og var overhode ikke meg selv. Fotballtreneren min mente det var en skikkelig formsvikt, men at det sikkert ordnet seg på et par uker…Siste måneden var jeg fullstendig utslitt, telte ned hver eneste trening og kamp. Heldigvis sikret vi opprykket helt på tampen, følte meg utrolig lettet da, ettersom jeg knapt klarte å bidra med noe.

Utover høsten begynte jeg å føle meg ganske stor, synes fortsatt det er helt utrolig at ingen fattet mistanke. Ihne ønsket seg søsken til jul, og Bjørn synes det er en kanonidé å holde det hemmelig frem til julen. Problemet er jo bare at jeg da er 18 uker på vei, og jeg synes selv at det allerede har begynt å vise på 10 uker! Bjørn sine hettegensere tas i bruk for at jeg skal være sikker på at ikke jentene ser noe når de er hos oss. Jeg kjenner liv allerede fra 8 uker, men får beskjed om at det er annerledes både med hva man kjenner av liv og størrelse på magen ved andre graviditet.

I begynnelsen av november tar jeg en influensavaksine på jobb som gir meg ordentlig influensa. Plutselig kjenner jeg ikke liv mer, og bestemmer etterhvert at jeg får høre med legen om det er noe jeg må sjekke. De mener jeg bør komme inn så fort som mulig, men legen som undersøker meg slår fast at alt er i sin skjønneste orden. «Der er en hjertelyd i tillegg til din», sier han. Dermed tenker jeg ikke mer på at kanskje jeg er større fordi der er flere fostre. Godt å ha det avkreftet!

Mia elsker sin lillebror og deler gjerne til og med sin egen bursdag, selv om han har et par dager senere. Flere småsøsken var hun imidlertid meget skeptisk til.

Årsfesten for fotballen og flere andre tilstelninger går forbi uten at noen får mistanke. Forferdelig å gå rundt og komme med hvite løyner til vennene mine, så til slutt blir det til at jeg forteller det til de nærmeste, selv om julen er en måned unna. Bjørn ombestemmer seg og forteller det til foreldrene sine og Ihne, Mia og Theo to uker før jul. Ihne er fra seg av glede, Mia er bare fra seg. Krise! Hun som har vært vant til å være minst lenge, skal plutselig bli storesøster til flere enn Theo. Og ikke minst: «Hva med det nye rommet mitt?! Skal babyene bo der???». Etterhvert som hun går tom for tårer, finner hun heldigvis positive sider ved nyheten, og når hun senere ringer moren for å fortelle er hun ekstatisk. Phu, jeg må innrømme at jeg ble ganske nervøs. Ikke noe særlig å prakke på de flere småsøsken dersom de synes at det er pyton! Helgen før jul blir resten av familien informert, og heldigvis blir det ikke flere kriser!

Lillejulaften er dagen vi har ventet på. Vi er på juleferie på Vereide, og skal på ultralyd på Nordfjordeid Sentralsykehus. Vet ikke om dere har sett det på nyhetene, men det er altså der de sitter å strikker i arbeidstiden, siden flere og flere avdelinger blir nedlagt. Lovende! Theo får bli med, og koser seg stort på fergeturen til Nordfjordeid. Legen som roper oss inn er svensk. Han finner frem måleinstrumentet og ultralyden begynner. Det første han sier er «Du har to»…Jeg bare stirrer på han. «Skal ikke du snakke svensk? Hva betyr to på svensk?? EN???» Tusen tanker raser gjennom hodet mitt, og mens jeg nekter og forteller at jeg har blitt fortalt at der bare er en, peker han på armer, bein og hoder på skjermen…Jeg kjenner at synet blir uklart og blunker som en gal. Stakkar Theo, han lurer jo på hva som feiler mamma. Må prøve å holde masken…»Det er ihvertfall en jente, sannsynligvis to», forteller han…Igjen: Stakkar, stakkar Theo. Han som skulle få én lekekamerat. Han kommer jo til å bli fullstendig overkjørt!

Ultralyden varer og rekker, og jeg begynner å bli redd for at noe er galt. «Det er ikke tiden for å være sosial», legen beklager at han er så stille, «dette er konsentrasjonsarbeid». Jeg vil bare bli ferdig, trenger frisk luft! Jeg hadde jo gledet meg til dette, det skulle jo ikke bli sånn! Han dunker måleinstrumentet mot bordkanten og rister på det…Ikke akkurat betryggende. Langt om lenge kommer det: «Der er faktisk en til, der er tre». Det høres ut som en stemme langt, langt borte. Dette stemmer ikke, jeg drømmer! Jeg har nok ikke stått opp i dag, ikke tatt fergen over fjorden…Kanskje har jeg drømt at jeg er gravid også??? Jeg ser på Bjørn som merkelig nok sitter og smiler fra øre til øre. Stakkar mann, jeg har overtalt han til å bli seksbarnsfar! 7-seteren vi kjøpte i sommer er for liten, det samme er huset!!! Jeg lurer veldig på hva han tenker. Smilet er jo veldig betryggende, selv om jeg lurer litt på om det er en sjokkreaksjon. Min rullegardin har ihvertfall gått ned. Jeg forsøker å ta meg sammen for Theo, men det kommer elver fra øynene mine. Spol tilbake! Dette skjer ikke! Legen har visst også fått nok. «Dette har jeg ikke utstyr til å sjekke, dere må komme dere til Haukeland så fort som mulig. Jeg har vært borti dette før, men da var det faktisk fire. Reaksjonene der var akkurat de samme, mor strigråt, mens far satt og gledet seg til å kjøpe ny bil!»

16.desember sender jeg dette bildet til mine søsken…

Når vi kommer oss ut har jeg tusen tanker i hodet…»To hadde sikkert ikke vært så ille! Men tre!» I forfjamselsen glemte legen å sjekke sistemann, så Theo skal muligens få tre småsøstre, ihvertfall om teorien hans om at de er enegget stemmer. Theo som bare skulle få litt selskap….Snakk om at planen min slo feil! Bjørn er forbausende rolig, og virker allerede som om han gleder seg. «Nå må vi stå sammen. Der var armer og bein overalt på skjermen, jeg tror vi må være forberedt på

…og 23.desember sender jeg dette bildet.

at der er minst tre.» Jeg fatter ikke hvordan dette kunne skje. Vi vurderer å holde det hemmelig til etter Haukeland, men siden ingen av oss klarer å oppføre seg i nærheten av normalt, bestemmer vi oss for å fortelle det til de nærmeste.

Stuen er full av min familie som venter spent når vi kommer tilbake. «Nå? Er alt i orden? Jente eller gutt?» Theo prøver så godt han kan å fortelle: «Der var en, to tre!», sier han, men må gjenta i flere minutter før niesen min sier: «Jeg tror han sier at der er tre babyer i magen??» Vi bekrefter at det stemmer, og det blir helt, helt stille. Folk tar med seg sjokket sitt og fortsetter på juleforberedelsene, men med tankene et helt annet sted. Pappa tror det er en spøk, og nekter å la seg lure. Reaksjonene var mange, og de fleste negative. Mange gråt og var fra seg av bekymring. Noen innså vel kanskje ikke omfanget og syntes det var helt fantastisk. Man kan trygt si at både julen og den planlagte forlovelsen vår på julaften gikk litt i glemmeboken. Vi velger å si til Ihne og Mia og andre som spør at vi venter en jente ettersom det er det eneste vi vet 100% sikkert. Heldigvis er jeg av de som tror at det er en mening med det meste, så når jeg kjenner veldig godt etter, gjennom et tykt kaos av følelser, er jeg helt, helt innerst rolig.

Slik skal jeg aldri posere igjen! Og så stor mage skal jeg aldri få igjen! Dette er i begynnelsen av februar 2012.

Det blir ikke mye soving påfølgende uke, og det føles som år før 30.desember og undersøkelsen på Haukeland kommer. Alle som tar i mot oss synes det er stor stas, og helt utrolig at vi ikke hadde oppdaget det før. Må si at jeg følte meg litt dum. Flere jordmødre er tilstede ved ultralyden som blir utført av en meget betryggende seksjonsoverlege. «Her har vi en gutt», er det første hun sier. Denne gangen får jeg gledessjokk! Jeg har vært så bekymret av at Theo skal bli herjet med gjennom oppveksten av tre små søstre. Jeg jubler som om jeg var matchvinner i VM-finalen, og ultralyden må avbrytes ettersom tårene strømmer og jeg ikke klarer å ligge stille. Resten av undersøkelsen er stemningen utrolig god, og jeg føler meg så lettet. De finner to jenter og en gutt, alle friske og sunne og de er treegget, ikke enegget. Det er den mest uvanlige formen for trillinggraviditet og den med best prognoser. Det vil også si at det ikke er genetisk, bare et sammentreff. Ufattelig! Oddsen for å få trillinger er 1/6000 og av trillingfødsler er 4/5 assistert. Da er det ihvertfall bekreftet, og vi kan fortelle de uvirkelige nyhetene til resten av familien. Ikke minst får vi prøve å fordøye bekreftede fakta selv…

Jeg må tilbake på jobb, mens Bjørn reiser hjem, og nå har Ihne og Mia komt til oss for å feire nyttår. De er selvfølgelig nysgjerrige på hvordan denne ultralyden har gått. Bjørn legger frem nyhetene så skånsomt som mulig, og igjen blir det delte reaksjoner. Ihne blir tre ganger så glad som sist, mens Mia blir rasende. Det nye rommet ser hun nok forsvinne i horisonten, stakkar. Men når jeg kommer hjem to timer senere er hun smørblid og veldig opptatt av magen. For øvrige bekjente og kollegaer som det ikke påvirker, blir det en helt utrolig historie. Noen klasker seg på låret og skrattler, mens andre mener livene våre er over og synes forferdelig synd på oss. Jeg husker at jeg ble omtalt av ukjente i kantinen mens jeg stod bak de i køen. Ryktene gikk fort både på min og Bjørn sin arbeidsplass.

Barnas Hus kommer på besøk med mye flott utstyr, blant annet denne Babyjogger Summit XC Triple vognen. Har ikke jogget så mye med den, men den er i bruk hver dag.

Jeg er til kontroll hver uke: jordmor, ultralyd, lege, ultralyd. 20.januar blir jeg 100% sykemeldt til tross for at formen er bra. Det vanlige er å sykmelde trillinggravide i uke 20, jeg er nå i uke 23. Magen har vokst noe enormt, til tross for at vektøkningen uteblir. Fostrene er fortsatt små, jeg lurer på hva som må til for at de skal vokse seg så store som mulig til fødselen. Vi bestemmer oss for at jeg bare skal spise, spise og spise, det må jo hjelpe! Jeg går rundt og er konstant stappmett i en måned, utrolig ubehagelig!Skuffende nok gir det ikke resultater på påfølgende ultralyd, men heldigvis på den neste. Jeg bruker dagene til å kontakte

Mia og Theo er med å henter 6 måneders mat fra Nestlé. En liten palle bare…

produsenter som kan tenkes å ville hjelpe, og jeg kontakter en tidligere klassevenninne som har fått trillinger 2 år tidligere. Hun skal vise seg å være svært hjelpsom, og komme med mye nyttig informasjon. Ellers graver jeg opp fem andre familier som har trillinger, og innhenter mye råd og tips. Likevel tror jeg det er umulig å bli forberedt på en familieforøkelse på tre. Jeg kontakter også kommunen, og møter representanter fra pleie- og omsorg for å kartlegge hvilke behov vi vil få, og om de kan hjelpe oss. Vi får barnematavtaler med Nestlé, Småfolk og Hipp, og bleieavtale med Libero. I tillegg får jeg verdens beste telefon fra Barnas Hus: De stiller med barneutstyr til en verdi av 28.000 kr! Trillingvogn, vognposer, bilseter og tripp trapp stoler er i boks! Baby Shop stiller også med en del godt rabatterte produkter. Vi er godt på vei utstyrsmessig!

Formen holder seg ganske bra, men etterhvert blir det vanskelig å leke med barna og ikke minst å bøye seg. Jeg legger merke til at jeg mister mye, jeg får jo ikke tak i det igjen! 9.mars er vi på en skremmende omvisning på barneklinikken. Her skal vi tilbringe mye tid. Jeg tør knapt å titte oppi de små kuvøsene. Vi får vite at vårt keisersnitt er planlagt til 10.april, dagen etter påske. De siste ukene sover jeg lite, men hviler mye. Det er tungt å puste når jeg ligger, jeg får en følelse av klaustrofobi. Jeg er redd at jeg skal slutte å puste mens jeg sover uten at noen får det med seg. Bjørn har verdens beste sovehjerte, og ville garantert ikke merke noe. Min mor kommer noen dager da dette er som værst. Ene natten er jeg så sliten at jeg ender i hennes seng. Jeg tør ikke sovne, men klarer ikke å holde meg våken lenger. Så til slutt sovner jeg, mens hun sitter å følger med på at jeg puster.

14, mars 2012, 30 uker på vei.

Påsken kommer og Theo reiser på påskeferie med sin tante til min familie i Nordfjord. Jeg sørger over at tiden med min lille gutt er over. Når han kommer tilbake vil tilværelsen bli en helt annen, og mamma vil ikke ha så god tid til han lenger…Jeg er veldig sliten, og nervene begynner å bli litt frynsete. Jeg kvir meg til operasjonen, og til alt vi må venne oss til etterpå. Det er skummelt å vite at livet skal bli snudd på hodet om få dager. 3.april er jeg på journalopptak på sykehuset. Sitter på en trestol i 6 timer og venter på den ene legen etter den andre som skal fortelle meg deres rolle i operasjonen. Gjennom hele svangeskapet følte jeg meg aldri så skral som da jeg kom hjem denne dagen!

4.april er siste ultralyden før operasjonen. Alt ser veldig bra ut, to av babyene ser til og med ut til å passere 2 kg! Etterpå bestemmer vi oss for å fortelle jentene hvilke navn vi har bestemt oss for. Det henger lange lister på kjøleskapet, og nå har altså dommen falt. Vi blir vel ikke så overresket lenger…»Iben!? Skal hun hete Iben?! Jeg kjenner en sjefete jente som heter Iben! Henne kommer jeg ikke til å like! Hun kan ikke hete Iben!!!» Mia er helt fra seg og raserer omtrent loftet før hun besinner seg. Det tar lang tid før hun er fortolig med navnet, men heldigvis innser hun at det ikke er den stakkars babyen sin feil, så hun bestemmer seg for å være snill mot henne likevel.

Theo kommer oppspilt tilbake fra ferie, og jeg nyter å få legge han den siste kvelden før han skal bli storebror. Min lille gutt sovner tillitsfullt på mammas arm, uten å ane noe om at det blir lenge til neste gang.

 

Keisersnittet, 10.04.2012

Jeg og Kongen av Queens begynner etterhvert å få mye til felles…Dette er i begynnelsen av april 2012.

Så var dagen kommet. Jeg føler meg plutselig helt rolig. Det er jo ingen vei utenom, like greit å få det gjort. Ser frem til å ikke grue meg lenger, og ikke minst til å bli kvitt den enorme magen. Jeg sluttet å måle midjen i mars, da var den 108 cm…Jeg trenger kroppen min tilbake!

Etter ønske stiller en bekjent jordmor opp, Bente Bjørnås. Veldig betryggende siden ingen av oss er spesielt komfortable med sykehus. Hun tar imot oss halv åtte om morgenen, og gjør en kjempejobb med å informere og få oss til å føle oss i de beste hender. Vi kommer som planlagt inn på fødestuen først denne tirsdagen. Hele teamet som tar imot oss er i godt humør og forteller oppspilt om hva de har gjort i påskeferien. Jeg blir klargjort og får nåler med ulike funksjoner i hendene. Sitter ganske så fast der jeg ligger, og tenker at når jeg blir trillet ut herfra er jeg mest sannsynlig firebarnsmor og livet blir aldri det samme.

Bjørn kommer etterhvert iført grønne operasjonskler, i reneste Scrubs-stil. På operasjonssalen er det 40 grader, jeg lurer litt på hva folk har på seg under operasjonsklærne sine? Bjørn må i hvert fall ut å ta av seg litt og få i seg drikke før vi setter i gang. Veldig snilt av de å ha det så varmt og godt for min del, jeg liker jo det, rene peisestuen! Et forheng blir hengt opp foran ansiktet mitt så verken jeg eller Bjørn skal se noe.

Etterhvert fylles rommet av alle varianter av legen. En anestesilege står ved hodet mitt, hun har kun i oppgave å følge med på meg. En følger med på skjermene. To gynekologer gjør seg klar til å operere, og to andre leger observerer de som opererer. Og dette er bare de jeg kan se. Bjørn forteller senere at det står flere leger bak oss, i tillegg står det tre team klare til å ta imot barna på bakrommet. Hvert team består av en jordmor, en barnelege og en sykepleier.

De setter epiduralen, og en stund etterpå begynner de å knipe meg. Kjenner du dette? Jeg har lyst til å si ”ja”, men må etter en stund innrømme om jeg ikke aner om de har knepet meg eller bare later som. ”Da setter vi i gang”, hører jeg nede ved fotenden. Det er dette jeg har gruet meg mest til, jeg kniper igjen øynene og forventer å kjenne i hvert fall som om noen hardt tegner en strek på meg. Jeg kjenner absolutt ingenting, og legen ved siden av meg forteller meg hele tiden hva som skjer. ”Nå tar de vannet på trilling 1”, sier hun, og jeg hører et kjempeplask mot gulvet. ”Da er trilling 1 født, det er en jente”, sier hun. Bente tar imot henne og kommer bort til meg. ”Gratulerer, her er datteren din”, sier hun og holder henne frem mot ansiktet mitt. Det er Iben. Jeg ser på henne og kjenner at tårene renner. Uff, klarer ikke å si noe, tenker at det er best de bare tar henne til bakrommet, jeg er jo så bundet at jeg ikke kan tørke tårer en gang. Før jeg rekker å summe meg, hører jeg på nytt ”nå tar de vannet på trilling 2”. Dette går veldig fort, jordmoren som tar imot han haster forbi. Jeg lurer på om det tyder på at noe er galt, men rekker ikke å bekymre meg mer før de tar vannet på trilling 3. Denne gangen må de dra og presse. Flere skubber og herjer oppå magen min, og jeg kjenner en svak smerte gjennom bedøvelsen. Nora kommer til verden, og også henne blir båret rett forbi. Dette tok tre minutter, de er født 09.52, 09.53 og 09.54. Mens jeg blir sydd sammen fortsetter gynekologene ivrig å fortelle hva de har gjort på i påskeferien. Helt utrolig at de kan ha et så avslappet forhold til en slik jobb! ”Jeg var på besøk hos noen venner, og fikk den gode lammesteiken…”. Helt utrolig! Men også veldig beroligende.

Bjørn, som har kvidd seg til å se så små babyer, er plutselig veldig oppsatt på å få med seg det som skjer på bakrommet. Han blander seg med havet av leger og pleiere der bak, og stemningen er heldigvis meget god. De smiler og gratulerer mens de undersøker de små. Jentene er i god form og blir fraktet til barneklinikken ganske fort. Luca er sjokkerende liten syns Bjørn. Mørkerosa, nesten gjennomsiktig. En liten kylling som ligger der og hiver etter pusten. Legene bedyrer at han ikke er liten for å være trilling, men at han må tilkobles en oksygenmaske før de frakter han videre.

Imens ligger jeg fortsatt på operasjonsbordet. Legene er ferdige med å diskutere påsken, og har i stedet gått over til å fortelle meg alt som kan bli glemt inne i magen etter et keisersnitt. ”Dersom du blir stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen neste gang, kan det godt være at jeg har glemt denne”, sier den ene og holder opp en liten klemme. Jaja, jeg merker at jeg blir i godt humør av det, og tar all spøken som en bekreftelse på at alt har gått veldig bra. Da de tar vekk forhenget, kan jeg se føttene mine! Dét er lenge siden. Fjellet på midten er borte! Wow, det hadde jeg ikke forventet! Humøret stiger ytterligere. En time etter at jeg ble trillet inn, blir jeg trillet ut igjen. Alarmen går, folk ønsker meg lykke til, og sender meg i hui og hast ut av operasjonsavdelingen, før de stuper inn i nye scrubs og gjør seg klar til å ta imot en stakkar som må ta hastekeisersnitt. Ganske fascinerende, må si at alle jeg møtte her var utrolig dyktige!

Det første bildet som er tatt av Iben og Nora på barneklinikken.

Jeg føler meg utrolig sliten på oppvåkningen. Vil ikke lee en muskel, men er samtidig oppspilt av alt vi har gjennomgått. At jeg nå er firebarnsmor er helt uvirkelig, det synker overhode ikke inn. Jeg er full av medisiner og det går timer før jeg kjenner noe smerte. Bjørn tar turen ut og får informert familien, og tar de første bildene av de små i sengene sine på barneklinikken. De er så sterke at de slipper kuvøser fra første stund. Jentene ligger i en seng, og overvåkes på hver sin skjerm. Temperatur, oksygenopptak, puls… Luca ligger i egen seng med en maske over nesen. Han får 20% oksygentilførsel, ellers er også han i god form får vi beskjed om.

Jeg tror selv at jeg skal besøke de små i løpet av dagen. Alle jeg har snakket med som har tatt keisersnitt, har vært i relativt god form etterpå, og det har jeg også forventninger om å være. Dessverre er det her det begynner for min del. Jeg får ved en feil nesten ikke smertestillende de første seks timene på barselavdelingen. Jeg har forferdelig vondt, og alle håp om å besøke babyene må glemmes. Da feilen blir oppdaget ved midnatt, har jeg så store smerter at jeg har pusteproblemer og må holdes fast til de får medisinert meg. Deretter gir de meg en pillecocktail som skal få meg tilbake på et normalt smertenivå. Det resulterer i at jeg blir sendt på en reise ut i det ytre rom. Jeg hører min egen slepende stemme langt borte i tåka. Hodet er blytungt, orker ikke løfte det. Rommet snurrer rundt, jeg er ganske svimmel, best å bare lukke øynene… Jeg forsøker å sende en melding til en bekymret Bjørn, som har reist hjem til den nybakte storebroren, men jeg ser ikke tastene. Jeg klarer til slutt å få ringt og mumlet at det går bra, at jeg ikke har vondt, men at det vel har bikket litt langt andre veien.

De første to dagene har jeg veldig vondt og er helt utslitt. Veldig deprimerende. Folk kommer på besøk, og er nok litt sjokkert over å se meg så skral. Ikke minst er jeg en av de siste i familien som får sett de nyfødte. Ganske merkelig, jeg er jo moren!

Kommunen ringer meg på onsdagen. De gratulerer, men har besluttet å ikke hjelpe. Det vil si, de tilbyr oss å betale 252 kr timen for en time klesvask på mandag og en time flaskekoking på torsdagen. Dette må ha vært en utrolig flau telefon å ta, og vi gir selvfølgelig beskjed om at vi kommer til å anke.

Torsdags morgen ligger jeg fortsatt i sengen. Har tigget meg til å slippe å stå opp så langt. Kroppen vil ikke, jeg er forferdelig skuffet. Jeg ante ikke at det skulle bli slik. Før jeg har orket å lukke opp øynene hører jeg et lystig ”God morgen” og rommet blir så lyst at jeg lurer på om jeg har landet på solen! For en brutal morgen, denne pleieren er jo helt nazi! Jeg er jo i mitt livs dårligste form, og så kommer hun inn her og trekker gardinene fra vinduet omtrent før jeg har våknet! Merker at jeg blir litt sint, og det er vel kanskje det som må til. På en time har hun fått i meg frokost, fått meg ut av sykehusklærne og på beina. ”Få tak i mannen din, nå skal du på barneklinikken”, beordrer hun. Da kjenner jeg at humøret stiger.

Mitt første møte med Iben på barneklinikken. Et stort og uforglemmelig øyeblikk!

Jeg blir trillet i rullestol, og fra gangen passerer vi flere rom med slitne foreldre, kuvøser, små senger, et utall skjermer og pleiere som haster frem og tilbake. Dette er altså det som venter oss de neste ukene. ”Hit skal du”, sier portøren og plasserer meg midt på gulvet blant kuvøser og senger. Bjørn er veldig ivrig og, i sakte kino, hjelper han meg opp og bort til vårt hjørne. Jeg husker faktisk ikke så mye av dette. Jeg husker at jeg kikket opp i sengen og så de to minste babyene jeg noen gang hadde sett: Iben og Nora. Tårene renner og renner, og jeg føler sikkert så masse at jeg ikke vet hva. Sjokk, glede, overveldelse, bekymring… Gjennom strømmen ser jeg uklart Luca ligge i sin seng, med masken ved siden av seg. Han er enda mindre enn de to andre. Jeg får holde Iben, og det begynner å synke inn at dette faktisk var grunnen til keisersnittet. Jeg har vært så lenge for meg selv, at det nesten føles uvirkelig.

Deretter kommer jeg meg heldigvis fort. Jeg vil egentlig bare hjem. Syns det var noen utrolig tøffe dager alene på sykehuset, og at Theo prøver å få meg med hjem hver gang han er på besøk, gjør det helt uutholdelig. ”En, to, tre-bli med, mamma”, sier han og drar meg i armen når han skal gå. Vi savner hverandre noe enormt, og jeg lengter veldig etter hverdagen.

Fredag orker jeg ikke mer, og jeg får lov både av sykehuset og Bjørn å reise hjem. Jeg er i himmelen når jeg legger Theo den kvelden. Det er heldigvis noe jeg klarer å gjøre. I det jeg sovner på puten hans, endelig med fred i kroppen, kvepper jeg til av en tanke som overrasker meg, og som jeg skjemmes over. ”Dette er det beste jeg har følt siden jeg la Theo mandag kveld…”. Siden den gang var jeg blitt mor til tre… Jeg kommer nok aldri til å glemme dette. Opplevelsen av å bli mor på denne måten og ved naturlig fødsel var for meg så vidt forskjellige. Til tross for at keisersnittet var ukomplisert, oppstod det så mye i ettertid at det overskygget gleden. Morsfølelsen er absolutt ikke tilstede for min del, og jeg synes det er rart å tenke på at jeg har tre barn til som ligger i små senger på barneklinikken, der de stelles av fremmede. Den fredfulle følelsen byttes ut av skam, og jeg synes synd i de tre små som ligger der oppe, og som har fått en mor som kan tenke slik.

 

Barneklinikken

Bjørn ved trillingene sin seng på barneklinikken.

Vi reiser frem og tilbake hver dag. Bjørn har fått pleiepenger og er også hjemme. Pleierne på barneklinikken er utrolig hyggelige og flinke, og det er trygt å ha barna sine der. I begynnelsen bare sover de. Vi holder de, gir de mat i sonder og bader de. Etter noen dager begynner jeg også å øve på ammingen. De ammes, veies og så får de resterende på flaske. Den første tiden blir det enormt mye pumping, og jeg har faktisk morsmelk til alle tre.

En stolt Theo får bare se lillebror gjennom en glassdør på klinikken.

Barn under skolealder får ikke komme inn, så Theo får bare se babyene gjennom en glassdør. Dette gjorde nok inntrykk for han snakker enda om da Luca var på sykehuset med slange i nesen. Øvrig familie kan komme på besøk mellom 17.30 og 18. Ikke lange tiden det, men uansett godt å se kjente fjes i noen minutter innimellom.

De vokser fort, og etter to uker spiser de bare av flaske og fra meg. Allerede da begynner sykehuset å snakke om å sende oss hjem. Vi tigger oss til å være der litt og litt lenger. Hverdagen hjemme med tre så små babyer og tre større barn er skremmende.

 

 

Theo og ordfører Siv Høgtun fant virkelig tonen. Her storkoser han seg med å vise lekene sine til en som virkelig viser interesse. Koselig!

Hver dag er jeg på klinikken, og hver kveld jobber jeg med anken. Jeg er veldig, veldig sliten. Etter noen uker kommer ordføreren og helsesøster på besøk. Det blir en utrolig koselig time, der vi får blomster og et gavekort på 10.000 kr. Ordføreren er noe sjokkert over behandlingen vi har fått av pleie-og omsorgsavdelingen, og sier at hun vil undersøke det nærmere.

Dagen for utreisesamtalen har kommet. Iben, Luca og Nora har lenge vært sterke nok til å reise hjem, og vi må bare innstille oss på at den nye hverdagen er like rundt hjørnet. Luca har også passer to kg, så det er ingen grunn til å vente. Da vi kommer til samtalen en fredags morgen har de plutselig bestemt seg for å sende oss rett hjem, ikke vente til mandagen slik som avtalt. Jeg får omtrent sammenbrudd. Vi har verken bilseter eller senger og hadde mye vi skulle stelle i stand i helgen. Heldigvis innser de at om babyene skal avgårde, må de kjøre de hjem til oss selv. Så vi får bli til mandag.

 

Den nye hverdagen

Pakket og klare for å reise hjem til familien etter 2 uker og 6 dager på barneklinikken. 30.april 2012.

Å vandre ut fra barneklinikken med tre babyer gir en utrolig blandet følelse. Jeg er svært lettet over at det er over, jeg håper vi ikke må tilbake og jeg er så spent på hvordan det blir å ha de hjemme. Anken er nesten klar. Sjokkerte jordmødre, helsesøstre, barnevern og brukerombud har alle skrevet støtteskriv til oss, så saken vår er veldig sterk. Behandlingstiden er dessverre flere uker, så vi må klare oss selv.

 

Det første bildet som ble tatt etter at vi kom hjem. Her prøver de den nye sengen sin – Theo sin gamle lekegrind!

De første dagene forsøker vi å følge rutinene fra klinikken, men det fungerer ikke for vår familie. Jeg ammer, pumper og gir flaske. Måltidene går nesten i ett, og vi har ikke tid til de tre andre. Jeg er utrolig nedfor og ser ikke hvordan dette skal gå, vi må jo ha tid til de andre barna også! Det er en stor lettelse når vi sammen med helsesøster bestemmer oss for å gå over til å gi flasker og pumpe. Etter dette blir dagene helt annerledes. Jeg føler meg gradvis bedre, og måltidene tar mindre enn en time. Dermed har vi to timer til de andre barna før neste måltid, mens babyene sover. Det er meget hektiske dager, men man venner seg til andre rutiner med så mange barn. De er nok roligere og mer vant til å ligge en stund uten at noen plukker de opp. Mange som besøker oss kommenterer at det er overraskende rolig i huset. «Skulle aldri tro at der er tre babyer her, jeg hadde forventet kaos!», har vi fått høre mange ganger.

Endelig kom du hjem til meg, Luca!

Ihne og Mia er til enorm hjelp. Jeg slipper knapt til, så jeg kan konsentrere meg om pumpingen og Theo. Storesøstrene skifter bleie, mater og bysser. Jeg er så utrolig imponert. De har doktorgrad i babyer i en alder av 8 og 11! Theo henter bleier og smokker, kaster bleier, holder flaske og koser med babyene. Ikke verst det heller for en 2-åring! Familien ellers trår kraftig til for å gjøre tiden lettere, og i ettertid kan jeg se at trillingene har virket svært samlende på både min og Bjørn sin familie. Vi har også noen eksepsjonelle venner som fullstendig har gitt ordet «venner» en ny dimensjon! Alle har stilt opp, alle har hjulpet til. Jeg er så imponert og vi er evig takknemlige!

Etter noen dager ringer kommunen. De har ombestemt seg og tilbyr 10 timer pleiehjelp i uken, vederlagsfritt. Det er en stor lettelse, og gjør at en av oss kan sove mens de hjelper med stellingen. Trillingene skal ha mat hver tredje time fra kl 8 om morgenen til kl 23, og så kl 03.30 om natten, så det er godt å få hjelp til to måltider.

Vi mater de om natten ved å støtte flaskene mot dynen og bygge opp med noen kluter. Utrolig effektivt, det går så fort at vi knapt trenger å våkne.

I starten står vi opp om natten og steller de, ser en episode av Californication, og legger oss igjen. Etter hvert blir vi så slitne at vi bare sitter som zombier og mater. Da får vi et tips om hvordan vi kan mate de i sengen, uten å ta de opp. Dette letter nattarbeidet mye, og det gjør det mulig for en av oss å gjøre unna all matingen på 30 minutter.

Trillingene vokser fort og er mer våkne. Det innebærer at de kjeder seg mer, og griner mer. Helt til de legger seg… Helsesøster kommer hjem til oss og veier de en gang i uken. Etter hvert må vi også komme innom helsestasjonen for å få vaksine. Effekten er fantastisk. De sovner kl 20! For første gang på måneder kan vi sette oss ned å snakke sammen, og faktisk høre hva den andre sier. Ja takk til vaksine hver dag! Dessverre er de tilbake i form dagen etter og hyler av full hals utover kvelden. I juli er vi på ferie hos min familie i Nordfjord. Det er en stor dag når min bestemor på 100 år får holde de, en etter en. Et veldig flott syn, den fine, gamle damen med de små babyene i armene, litt av en kontrast. Uroen på kvelden fortsetter, og når vi pakker siste dagen, vurderer vi faktisk å ”glemme” Nora. For en skrikerunge!

Theo tror nok at hyppig pumping er noe som foregår i de fleste hjem. Her tester han spent utstyret på seg selv.

Når vi kommer tilbake til Askøy begynner vi å legge de kl 21, godt å få litt kveld igjen! På 3,5 måneder begynner de å smake på grøt, og blir roligere. Bjørn begynner på jobb når de er 4 måneder, og jeg gir meg med pumpingen. Godt å ha nådd målsetningen, og godt å levere pumpen tilbake til apoteket. Den ser jeg aldri igjen! Kommunen stiller med hjelp 20 timer i uken, også på kvelden. Etter det vi får høre, er det et ettertraktet oppdrag blant pleierne, litt variasjon fra å stelle eldre.

Jeg begynte å trene igjen ganske tidlig. Pådro meg en liten infeksjon i såret, så jeg måtte ta en pause i styrketreningen. Nå er jeg bra igjen, har ikke smerter i såret lenger og trener når jeg har tid og orker. Forsøker å gå på fotballtrening en gang i uken igjen. Utrolig gøy, men jeg kan ikke huske at det var så travelt!?

Mellom bleiebytting og mating unner vi oss en tur med Hummeren. Theo elsker å sitte frempå og trille til butikken for å kjøpe is!

Trillingene nærmer seg nå 10 måneder, og førstemann, Nora er oppe på beina. De sover greit om natten, men står opp veldig tidlig. Etterhvert har jeg vent meg til at 4-5 timer søvn er greit. Midt på dagen sover babyene noen timer, så da har jeg mulighet til å legge meg nedpå om jeg er veldig trøtt. Innimellom har jeg tenkt at tiden står stille, så sent har det gått, men når jeg ser tilbake har utrolig mye skjedd. Dagene er hektiske, men det er koselig arbeid, og ingenting er vel bedre enn å få være sammen med barna. Morsinstinktet har heldigvis for lengst våknet. Utrolig fascinerende å se hvor ulike de små har blitt, både av utseende og personlighet. De smiler og pludrer og er så herlige. Theo er en veldig flink storebror, og har gjort min bekymring til

 

 

Barneflokken er doblet. Ihne, Mia og Theo har vært fantastiske hjelpere hele veien. Vi er så stolte av dere, alle seks!

skamme. Han koser seg med de små, steller de og leker med de. Jeg prøver å tenke på å nyte hvert sekund, lagre alle inntrykk på minnet. Vi er utrolig takknemlige for at det har gått så bra så langt, og for at vi skulle være så heldige å få oppleve dette. Ikke minst er vi stolte over hele den flotte barneflokken, og jeg tar av meg hatten for hvordan de store har tatt imot og taklet hverdagen med sine tre små søsken. Rikere enn dette tror jeg ikke man kan bli!

08. februar 2013 06:44 av Unni Tveit

Hei!  

Jeg er altså den heldige trillingmammaen som har fått overta Lena Bergersen sin tidligere trillingblogg, og skal her inne fortelle dere litt fra hverdagen vår. Jeg ble oppfordret til å blogge tidlig i svangerskapet, men det tok 6 måneder før jeg var såpass uthvilt at jeg bestemte meg for å ta utfordringen. Sidan da, 10.10.2012, har jeg blogget daglig på http://www.trillingpluss3.com/. Her finner dere for det meste innblikk i vår hverdag med tre små som nærmer seg 10 mnd nå, litt mattips, noen konkurranser et par anmeldelser. Dere finner meg der, om jeg ikke har blogget her inne, men alt det viktigeste vil jeg forsøke å få med begge steder.

Da tenkte jeg at det var på sin plass med en presentasjon av meg selv, før jeg setter ordentlig i gang.

Hjemmekamp for Follese Fotballklubb.

Jeg, Unni Tveit, er i utgangspunktet verken husmor eller supermamma, men nå har jeg måttet lære meg noen triks som får vår hverdag til å gå sånn ca rundt. Jeg er født i mars 1978, og var tidlig veldig aktiv med fotball, håndball og friidrett, kjedet meg ikke den gangen heller!Sportsinteressen har holdt seg hele livet, og jeg spiller fortsatt fotball, når jeg har tid, vel og merke.

Jeg har en bachelor i Økonomi, administrasjon og reiselivsledelse fra Høgskolen i Bergen, BI Bergen og University of Victoria, Canada. Selv om det føles som i et annet liv, siden jeg ikke har jobbet på en stund, er jeg fortsatt ansatt i merkedsavdelingen i DNB. Her jobber jeg med aksjelån, og trives godt med gode kollegaer.

Siste sommeren før Theo skulle bli født hadde vi en skikkelig rundtur i USA. Her fra New York.

Ellers er jeg glad i festlige serier. Californication, Seinfeld, Entourage, Klovn og Solsidan er noen av de vi har unnagjort. Jeg har visstnok en litt kreativ side, som viser seg sånn annethvert år ettersom fotball prioriteres over det meste her i huset. Har malt porselen, glass, akvareller og oljemaleri, og har faktisk solgt noen også en gang i tiden. Synes at fotografering er spennende og har som regel kamera i nærheten, noe som nok vil merkes på bloggen. Ellers liker jeg å få trene, alt fra fotball og squash til vekter på treningsstudio. Jeg har noen fantastiske venner som heldigvis er så greie å komme innom meg ofte nå som jeg ikke kommer meg ut så mye. Og når de ikke er innom så har jeg alltids min min kjære Bjørn, den beste av alle! En morsom, smart og glad superpappa, bedre mann kan ingen ha! Jeg elsker å reise og å oppleve ulike land og kulturer. Dette blir det antageligvis noe mindre av de nærmeste årene.

Her er jeg, faktisk ikke med en av mine egne babyer, men med mitt nydelige tantebarn.

Da mine litt eldre søsken stiftet familier og satte fem barn til verden på tre år, tok jeg på meg tanterollen for fullt. Men for min egen del fungerte vel alle bleiene, griningen og matingen som prevensjon. Mine foreldre trodde nok at jeg skulle være samboer med mine to katter og spille fotball til jeg var 100 år. Selv hadde jeg vel trodd at oddsen for det var større enn at jeg skulle bli firebarnsmor og stemor til to. Men nå som det har blitt slik, må jeg si at jeg anser meg som utrolig heldig og forsøker å nyte hvert minutt av hverdagen med Bjørn, Ihne, Mia, Theo, Iben, Luca og Nora.

07. februar 2013 11:18 av Kjersti Kildal

Unni Tveit overtar trillingbloggen!!

Det er noen år siden trillingmamma Lena Bergersen sluttet å skrive. Alle hennes innlegg er god lesing den dag i dag, så derfor er de blitt stående nedenfor her.

Følg med på nye blogg innlegg fra Trillingmamma Unni.

02. april 2009 21:32 av Lena Bergersen

Jeg husker påsken for 4 år siden. Den tilbrakte jeg på Risken. Jeg var i uke 35, formen var god til å ha trillinger i magen. Legen min skulle på ferie så han syntes det var tryggest at jeg fikk noen dager i ro på sykehuset. Terminen var satt til rett over påske slik at legen skulle være med på forløsningen.

Det var egentlig ganske hyggelig å være på Riksen. Hyggelige sykepleier som tok godt vare på meg. Fikk besøk av Lars og Serine da var 2 ½, familie og venner kom også innom. Jeg hadde enerom med utsikt til skogen. Innimellom målinger og besøk så slappet jeg av på rommet. Jeg hørte på Marekors av Jo Nesbø på lydbok. Spennende! Påsken rakk ikke å bli ferdig før trillingene kom ut. Lille Emil vokste ikke like bra som han skulle. Vi visste allerede da, at det var Emil han minste litt urolige som ble kalt trilling 3, skulle hete. Legen min var på ferie, men en annen dyktig lege og mange andre var tilstede. Totalt 15 personer var med under fødselen. Lars satt og passet på meg men legen snittet opp magen. Det var en spesiell følelse å høre gråten til førstemann som var Aksel, deretter var det Emil som kom, tilslutt Tomine. Hun skulle egentlig ha kommet som nr 2, men hun smatt inn og ”gjemte seg…”Alle var ute med 2 minutters mellomrom. 28. mars vil alltid være en lykkedag. 

De første dagene på sykehuset
Formen min var fin etter keisersnittet. Jeg kom meg opp av sengen samme dag. Aksel og Tomine fikk først være med meg på barsel. Emil måtte være på nyfødtavdeling pga lavt blodsukker. Det var litt trist at han ikke fikk være sammen med sine søsken, men han fikk spesialforpleining av flinke pleiere der oppe. Det var kanskje fint å få øve seg på å ha to i første omgang. Emil fikk lov å komme litt på besøk nede hos oss. Det var så godt å ha alle i samme seng. Etter et par dager på barsel ble også Tomine og Aksel flyttet opp til ”lillebror”. Alle fikk bilirubin – gulsott. De var slappe av gulsotten og ville ikke spise. Alle forsøkte seg på puppen, men sovnet som oftest. Jeg måtte pumpe. Barna fikk mat via sonde, kopp, pupp og etter hvert flaske. Det var ikke gøy å være å på rommet uten barna, tomt og rart. Jeg gråt litt da… Men det var også veldig godt å vite at alle tre fikk være sammen. Etter hvert var det bedre å ha dem samlet på nyfødt avd. Jeg hvilte og slappet mens jeg var på rommet.  Etter 12 dager fikk vi permisjon. Endelig hjem! Det gikk så bra hjemme. Alle la på seg i vekt. Mandag 11. april ble vi skrevet ut. Det var da livet med trillinger virkelig startet! 

Storesøster
Serine har vært en stolt storesøster fra dag en. Hun fordelte sine søsken raskt. Berten/(mormor) sa til henne første gang hun skulle møte barna; dette er dine babyer Serine. Nei, sa hun. Aksel erpappas, Emil er mammas og Tomine er min! Sånn var det med den saken. Serine er (nesten alltid) ei god og omsorgsfull storesøster.  

4år
Tenk at det er 4 år siden dette skjedde. Alt ”strevet” er glemt. Det er helt sant. Når jeg tenker tilbake var spedbarnstiden en fantastisk tid. Visst var det hektisk, med lite søvn og masse rutiner. Det var nok de gode rutinene som reddet oss. Pluss at barna som hele natten fra de var ca 4 måneder. Vi har vært veldig heldige. Barna har vært friske og raske. De finner på mye sprell og de skaper liv og røre i hjemmet vårt. Vi må ta vare på disse gode minnene. Det kan bli mye stress og mas i hverdagen. Fra vi står opp kl 6 til kl 2130, da segner vi om i sofaen og blir der til vi våkner på sofaen rundt midnatt. ;-) Det får bli en annen historie. Nå gleder vi oss til påskeferie. Det skal bli deilig å være sammen hele familien. Kunne sove til vi våkner, uten å måtte løpe til og fra barnehage/skole/tog/jobb…  :-)

I år blir det ”Hodejegerne” på lydbok som vi skal høre på i bilen mens barna sover… Vi kjører på kvelden/natta. Godt med litt spenning da. 

God påske alle sammen!

25. februar 2009 10:32 av Lena Bergersen

Oi som tiden flyr. Vi har allerede kommet langt ut i februar. Hvor har det blitt av de siste månedene? En liten oppdatering fra oss er på tide.

Milepel

Nintendo DS

Helsestasjonen

01. desember 2008 07:30 av Lena Bergersen

Det har vært en travel høst, preget av storesøsters skolestart. Det er gøy med skolejente, men det kan være utfordrende å strekke til for alle barna...

Serine er nok den som får mest oppmerksomhet av barna for tiden. Lekser skal følges opp og leselekser skal høres. Samtidig kan det være en annen som trenger å bli tørket etter et do besøk, eller en som bare vil ha oppmerksomhet.  Etter en av disse ”forstyrrelsene” så sa Serine til meg: ” Mamma, - du har ikke bare tre barn altså... Serine føler nok at hun er ”en” og trillingene er ”en”, hun skulle nok helst sett at vi brukte halvparten av tiden på henne. 

Som sagt er vi alle preget av skolestarten. Aksel sa her en dag; Mamma, når jeg går på skolen så mister jeg tennene mine, hvorfor det? Aksel spør og graver om alt for tiden. Han lurer på alt mulig, f.eks. hvor sover månen? Hvem er mamma’n og pappa’n til gresshoppa? Hvor blir det av bæsjen som spyles ned i do? Det er mange spørsmål som skal besvares. Vi merker at ordforådet til Aksel har blitt mye bedre i det siste. Alle spørsmålene hans har nok æren for det.

Emil og Tomine er ikke like undrende til livet. De lever i ”nuet” og er stort sett fornøyde. Tomine er en selvstendig og bestemt frøken. Hun skal klare alt selv. Vi får ikke lov til å kle på henne klærne lenger. Hvis vi spør om vi skal hjelpe så får vi et stregt ”nei, - jeg klarer selv” til svar. Det er jo veldig fint for oss. Hun har sine favoritt plagg som helst skal brukes om og om igjen... Emil er mer ”avhenging” av hjelp. Han er litt mer laidback og trenger noen påmindelser på hva som skal gjøres. Bl.a. å gå på do. Han kan stå og trippe, nærmest hoppe, men på do skal ha ikke. Noen ganger må vi bare bære han til do og sette han der. Emil og Tomine har stadig rollespill, de leker ”mamma og pappa”. Emil kjører rundt i lekebilen sin og later som det er en Saab. Så lenge Emil har pappa og en Saab eller to så er livet fantastisk for han. 

Ellers har vi det bra alle sammen. Lars er fortsatt frisk og vi gleder oss å gå inn i julemåneden...

05. august 2008 21:25 av Lena Bergersen

Ferien er over for i år. Vi har allerede rukket å jobbe i en uke. Det var ille å stå opp kl 6 igjen. Barna hadde et godt sovehjerte i ferien, vi alle sov til nærmere 9 hver morgen. Nå må vi virkelig jobbe med å få barna til å stå opp. Trillingene er tilbake i barnehagen. Det var gøy å komme tilbake dit igjen. Det har vært stor gjensynsglede med flere. Storesøster hadde sin første dag på SFO på mandag. Det var stas å begynne der. Så nå begynner ”den nye” hverdagen for fullt.

Bleiefri
Rett før ferien sluttet Aksel, Emil og Tomine med bleie. Det var Aksel som ledet an. Han sa han var stor gutt og ville ikke ha på bleie mer. Emil sluttet en drøy uke etter Aksel. Tomine holdt litt igjen. Hun hadde litt problemer med å bæsje i bleia. Å tisse gikk greit. Det ordnet hun med selv. Tomine har hatt litt hard mage, i ferien gav vi henne Biola isteden for melk. Det gjorde magen hennes bedre og dermed var det lettere å bæsje i do. Hun har ila. ferien også klart å slutte med bleie. Vi har også sluttet med nattbleie. Ingen av dem ville ha på bleie. Det har vært noen uhell, det må vi jo regne med. Tomine var ganske så søt når hun skulle ”tisse på busken” i ferien. Vi så henne stå med buksene på anklene – dessverre for henne, så er det ikke like lett for jenter som det er for gutter å stå og tisse. Buksa ble jo våt den. Aksel og Emil kan se på Tomine og si: ”Tomine” har ikke tiss hun”. Det har vært en del utover og innover snakk denne sommeren.

Aksel på potte

Ellers har vi vært endel på farten i ferien. Vi var først i Legoland. Det var gøy. Litt mye doflying, men ellers bra. Vi teltet i to dager på vei ned til Danmark. Selv med regn og torden så koste barna seg i teltet. Tilbake i Norge var vi først et par dager på hytta i Hallangen, før vi entret båten. Ungene elsker å være med på båten. Fiske krabber var en ny oppdagelse. Jolla, ”lille båten” er spesielt populær. Serine har lært seg å ro og kjører ganske bra med motor. Aksel var også lærevilling når det gjaldt roing. Emil blir øm i blikket så fort vi snakker om båten. Vi koste oss på holmer og skjær, vi kom oss ned til Tanumstrand i Sverige. Det var litt vind underveis men barna brydde seg ikke stort med det.Siste uka var vi på Nordvestlandet. Mens vi var der kom knallværet. Innerst i fjorden hvor vi holder til var det som å være i syden. Deilig sand og langgrunt gjorde at barna syntes det var kjempegøy å bade. Å bade i saltvann har ikke vært noen stor hit tidligere. 

krabbefiske

Lille båten

Bading i fjæra

På en Mc Donalds i Sverige møtte vi forresten en trilling familie. Jeg så en Oth trilling vogn og måtte bort å spørre... Der satt det to gutter og en jente på litt over ett år. Det var gøy.  Det har vært mye festlige kommentarer fra barna i sommer. Aksel lurer på alt mulig om dagen. Hvem er mammaen til månen? Hvor sover månen? Hvor bor gresshoppa? Hvor er sengen til gresshoppa? :-)

Det har vært en fin ferie hvor hele familien har kost seg sammen. Det er deilig å komme tilbake til hverdagen også. Det er godt å flytte ut av bagger og tilbake til skapet igjen!

14. juni 2008 08:27 av Lena Bergersen

Lenge siden sist. At dagene går i ett er nok en ting alle foreldre er enige i. Her kommer en ny artikkel fra meg bl.a. om det å være førstemann.

Førstemann
Hvorfor er det så viktig å være først? Enten det er inn i bilen, ut av bilen, inn i huset, inn porten i barnehagen etc... Jeg vil være først roper ungene i kor! Den som da ikke kommer seg først til et av nevnte steder blir dødelig fornærmet! Det er ikke noe gøy å være sist altså!Er dette en flerlinge ting? Vi har et vennepar med tvillinger, jeg husker de også var veldig fokusert på å være først når de var 3-4år... Storesøster bryr seg ikke, hun lar sine søsken komme først. Det er nok mest for å slippe sutringen i etterkant. Hun er flink til å spille med og ”later” som at søsknene får viljen sin.   

Bleieslutt
Aksel er førsteman som har sluttet med bleie. Han var helt bestemt på at bleie skal han ikke ha på. De varme dagene tidlig i juni gjorde det lettere å la barna gå uten bleie. Vi har laget et ”bleie-slutt” skjema.Hvor alle får et klistremerke ved hvert do-besøk. Aksel er den første som fikk fullt skjema. Som premie tilslutt fikk han en Mack fra Cars. Det var stor sats. Emil og Tomine har ikke like god kontroll. De går litt med og uten bleie. Emil er nok mest klar. Regner med vi har han tørr etter en ukes tid... Aksel har også klart å brekke armen. Han falt ned fra  trampolina. (han gikk rundt på kanten – som ikke er lov her hos oss!) Det var en liten brist i håndleddet. Gipsen skal sitte i 2 uker. Den er blå og fin! ;) 

Pappa er frisk!
Vi har fått gode nyheter fra sykehuset. Lars er kreftfri! Vi sier det iallefall – selv om sykehuset ikke erklærer han kreftfri før det har gått noen år...Lars og jeg feiret med jordbær og champagne.

16. april 2008 22:46 av Lena Bergersen

Barna her i huset er storfornøyde med at pappa ikke er på sykehuset mer. Jeg føler meg nesten som en statist her i huset, for det er stort sett pappa som skal gjøre alt. Spesielt av og påkledning. Det er godt å ha han tilbake hjemme!

Lars er endelig ferdig med behandlingene på sykehuset. Formen er etter forholdene bra. Den første uken etter siste behandling ble han fort sliten. Lars sa han følte seg som en 70åring, hvordan kan man vite hvordan en 70-åring føler seg..? ;-). Nå har det gått enda en uke og formen stiger for hver dag som går.

Lars er fremdeles sykemeldt, mens jeg er tilbake i normal arbeidstid. Det fungerer greit. Endelig svar fra sykehuset får vi ikke før i juni engang. I mellomtiden tenker vi bare gode tanker. Det er uansett ikke lett å tenke annet når en har mange barn i huset. Vi har jo hendene fulle fram til leggetid ca kl 20, deretter er det rydding fram til ca 2130. Så blir det litt apatisk tv-titting før vi enten sovner i sofaen eller klarer å komme oss i seng engang rundt midnatt.

3x3 år

Vi har hatt trippel bursdagsfeiring. Først hadde vi en liten feiring på sykehuset på selve dagen, så hadde vi familiebursdag dagen etter at Lars kom hjem. Barnebursdag hadde vi dagen etter det. Det var stor stas.

Det er litt rart, men jeg føler en viss forskjell på dem nå etter at de fylte 3 år. De har blitt så store og ”fornuftige”. I den grad en 3-åring kan være fornuftig. Tomine har blitt den jåla. Nå skal hun gå med kjole hver dag. Før var det bare bukser eller skjørt. Kjole fikk jeg neste ikke tatt på henne. Aksel sier selv han er stor gutt. Her om kvelden insisterte  han på å ha på seg den fine ”Cars” trusa som han fikk til bursdagen. Bleie skulle han ikke ha på. Det gikk som det måtte gå. Trusa var etter 15 min full av diverse saker. Trusa gikk rett i søpla... L Etter det har han ikke mast om å gå uten bleie. Vi venter til sommeren nå. Emil sier at han er liten og at pappa er STOOR.

Nå gleder vi oss over lysere kvelder. Selv om vi ikke kan si til barna at det er leggetid for nå er det mørkt ute...

Emil med krone

Vi fikk fine paraplyer Tomine med ny vest - klar for kakespising barnebursdag Nye tohjulsykler var gøy feminin "fotballkake"

11. mars 2008 10:15 av Lena Bergersen

Det går litt tid mellom bloggene mine for tiden. Det er noe hektisk på hjemmefronten. Jeg har vært litt fram og tilbake om hvorvidt jeg skulle skrive noe om grunnen her, men etter godkjenning fra Lars så gjør jeg det...

Min kjære holder på med cellegiftkurer på Ullevål for tiden. Han har en ”mild” kreftform som det er ganske greit å få kurert. Han er ferdig med tredje kur, og har nå en igjen. Prøvene halvveis viste gode resultater. Vi er ved godt mot og håper på det beste. 

Det blir litt unntakstilstand når sånt skjer. Det merkes godt når en som Lars ikke er helt tilstede, for han er en som stiller opp 100% hjemme. En kur består av 5 døgn på sykehuset. Deretter er det to uker hjemme før neste runde. For barna er det rart å ikke ha pappa’n sin hjemme. Vi besøker han nesten hver dag når han er på sykehuset. Det er stor stas å besøke pappa. Han har stort sett vært i kiosken og har alltid noe godt på lur. Det blir liv på stua/oppholdsromet når vi kommer. Barna tegner og leker når vi er der. Den første uka var nok tøffest for oss alle. Barna var litt utafor og ekstra såre ved levering i barnehagen. Spesielt pappagutten Emil. Jeg fikk beskjed om å gå hjem. "Pappa skal hente meg" sa han, med leppa på 3dje knappehull... Etter som ukene har gått så har de vent seg til situasjonen. Nå er det ”bare” storesøster som ikke er helt seg selv. Hun er mer lei seg enn vanlig. Jeg prøver å få henne !til å prate om hva som plager henne, men hun kan feks si at det er fordi hun ikke får brus (på en onsdag morgen). Jeg spurte om det var fordi pappa ikke var hjemme? Hun svarte at det var litt det også... Det er ikke så lett å få barn til å åpne seg. Vi voksne kan lett styre spørsmålene i retning av det svaret vi ønsker, eller hva vi tror grunnen er. 

Bursdagsfeiring på sykebesøk!

Serine bader og koser seg i et deilig oppvarmet basseng på hotellet...

Det er viktig for barna å gjøre familieting i sammen. Søndag var vi alle 6 på kino. Vi så "Alvin og gjengen". Det var gøy. Aksel lurte veldig på hvordan det skulle gå på kino, for Emil hadde jo ikke ski...

Nå gleder vi oss til påsketur med hele familien. :-)

24. januar 2008 23:56 av Lena Bergersen

Om to dager reiser storesøster og jeg til "syden". Vi gleder oss veldig.

Serine som er førskolejente skal få ha mammaen sin helt for seg selv i en hel uke. Pappaen har ikke vært helt frisk i det siste, men han kommer til å mestre oppgaven som husfar alene i en uke helt utmerket. Det er viktig å være strukturert når en er alene. De gangene jeg har vært alene så har jeg gjort klar matpakker kvelden før. Det hjelper å slippe den delen om morgenen.

Jeg har aldri vært borte mer enn 2 netter uten barna før så dette blir en ny opplevelse. Vi kommer til å savne pappa og alle "småbarna". (som Serine kommer til å kalle dem bestandig ;-)) Men vi ser virkelig fram til denne turen.

Nå burde jeg egentlig bare sove, men litt pakking må til først. Vi skal stå opp kl 3 lørdag morgen (noen vil kalle det fredag natt).
Det er grusomt tidlig! Så det er lurt å finne fram noen klær.

God natt.

08. januar 2008 23:25 av Lena Bergersen

Godt nytt år! Vi hadde en fin jul til tross for 3 uker med sykdom. Jeg klarte heldigvis å holde meg noenlunde frisk.

Jeg tenker 2008 kommer til å bli et begivenhetsrikt år.

Trillingene fyller snart 3år. Innen 2008 er ferdig har de nok sluttet med bleie og smokken vil være historie. De kommer til å skravle bare mer og mer. Ting blir litt enklere ved 3års alder. Gutta begynner også å vise interesse for å kle på seg selv. Tomine er staheten selv. Hun kler på seg ulldress, utedress og støvler selv. Her om dagen hjalp hun til og med storesøster på med uteklærne.

Storesøster Serine skal begynne på skolen til høsten, hun gleder seg til det. Det vil nok skje litt av hvert dette året...

Slutt på dagsoving ?

I julen ble det blitt lite med soving på dagen. Det hente at en av de sovnet i sofaen foran tv’n. Når vi var ute å kjørte bil sovnet de alle 3. Men ingen av dem ville legge seg i ute i vogna. Vi merket en liten bedring ved leggetid. De var så trøtte at de sovnet ganske så fort. Etter et par dager i barnehagen med soving merker vi at det har vært litt mer tull og lek før soving igjen. I dag tidlig kl 0530 ble vi vekket av latter utenfor soverommet vårt. Aksel og Emil satt på huk og lekte med katten (eller plaget han?). Når jeg gikk ut til dem så da de; ”mek og bane-tv”Det er da ingen vits i å stå opp i 5 – 6 tiden og ha et ønske om å drikke melk og se på barne-tv!?

Idag har vi gitt beskjed til barnehagen at det holder med en halvtimes soving på dagen. Tenker dette er starten på slutten.

Her er noen bilder fra desember:

Det er gøy å se båten kjører i balja.

Mamma på Lucia med Aksel, Emil og Serine. Tomine var syk...

Nissen har kommet, det er trygt i Pappas favn

24. desember 2007 01:22 av Lena Bergersen

Med 4 spente barn som gleder seg til julaften ønsker vi alle en fredfull jul et godt nyttår.

Nå er det bare timer igjen til nissen kommer og at pakkene skal åpnes. Vi har kommet i mål med pakker og alt annet som skulle ordnes.

Barna gleder seg, det gjør jeg og...

 God jul! =)

19. desember 2007 11:12 av Lena Bergersen

Noen som har savnet innlegg fra meg? Jeg har vært travelt opp tatt med syke barn og mann. Og alt annet som da ligger på vent...

Jeg som til stadighet har sagt at vi er så heldige, barna er jo aldri syke! Det skulle jeg ikke ha sagt for plutselig var den der; feberen! Alle har hatt høy feber, opp mot 40… Nå har vi snart hatt 2 uker med syke barn. Lars fikk lungebetennelse oppi det hele. I dag er første dagen på lenge at alle 4 er i barnehagen. *Hurra* Storesøster burde kanskje vært hjemme i dag. Første feberfrie dagen, men hun ville så gjerne være med på nissefest.

Kalendergaver

Jeg lurte veldig på hvordan vi skulle løse dette med kalenderpakkene. 96 pakker blir litt i overkant synes jeg. Alternativene var om de skulle få pakke hver fjerdedag eller jentene en dag og guttene neste dage osv… Storesøster protesterte den dagen jeg nevnte annenhver dag løsning, myk som jeg var gav jeg etter. De får nå enten en liten gave hver, eller en felles. Felles gave funker fint, for da er det likt for alle. I går ble jeg ferdig med resten av kalenderen. De har fått alt fra små biler, spenner, leppepomade, cd, votter, nisseluer, små dyrefigurer, etc. I tillegg er sjokoladekalenderen veldig populær.

Det er masse som skal gjøres de neste dagene.Vi ligger litt etter på innkjøpssiden men med barnevakt en kveld eller to så er nok mye gjort.

Det blir nok jul i år også!   =)

16. november 2007 13:32 av Lena Bergersen

Lars og jeg har hatt en helg for oss selv på Island...

Takket være gode venner og familie som stilte velvillig opp lot dette seg gjøre. Barna hadde første natt hjemme med bestefar og hans kone. Lørdagen ble barna kjørt til noen venner. De har selv 2 barn, 4 barn til var ingen hindring. De syntes faktisk at det var lettere å ha alle fire enn å bare ha to som de har hatt tidligere. Sammen er nok barna trygge. De har hverandre, pluss at storesøster fungerte som en ekstra mamma. På søndagen overtok Bestemor og hennes mann stafettpinnen.

Island var et spennende land. Vi bodde flott på Hotell Nordica. Der var også en restaurant med navn ”Vox”, som var en av Islands beste. Vi prøvde maten der en kveld. Anbefales! Ellers slappet vi mye av. Vi var på Den blå lagune og badet i varme kilder, vi leide bil og fikk sett bl.a. Geysir og Gullfoss. Naturen er spektakulær. Ikke et tre å se! Jeg shoppet mens Lars var på hotellet og slappet av. Til min store glede fantes butikken ”Next” i Reykjavik. Jeg handlet til den store gullmedalje. Bl.a. masse fine barneklær.

Vi hadde en flott helg.  Det var godt å kunne sove så lenge vi bare ville. Men vi våknet begge rundt klokka 6 om morgenen. Det var luksus å kunne sove videre.

Det var deilig å komme hjem til barna. De sov når vi kom. Gleden var stor når vi var hjemme mandag morgen.

22. oktober 2007 13:55 av Lena Bergersen

Jeg er så lei av mine to smokke-gutter! Ikke guttene, men det at de bruker smokk.

De simpelthen elsker sine smokker over alt på jord. Det er masing fra ende til annen når vi inndrar smokkene. Vi prøver å få til at det ikke er lov å ha smokken under lek, men bare når de skal sove eller slappe av. Vi sier at det er babyer som bruker smokk… Dette gå ikke helt inn hos dem. Det må sies at den samme smokken har gjort livet vårt lettere mang en gang. Det er slitsomt å ha sutrete barn rundt seg og når de sutrete barna blir som engler bare de får ha smokken sin. Da har valget vært litt for enkelt i blant. 

Vi skal ikke gi opp kampen, det er nå den virkelig starter. Målet er å gi smokken til julenissen til jul. Mon tro om de husker hvem nissen er…?  

Lillesøsters helt

I helgen var det bare storesøster som gjaldt. Tomine gjorde alt det Serine sa. Det eneste jeg fikk lov til å gjøre var og skifte bleie. Ellers ordnet jentene opp, de fant fram klær ordnet med av og påledning selv. Det er noe jeg kan venne meg til  ;-) Det var bare et lite problem… Tomine bruker jo ikke smokk, tommelen er best for henne. Men… Jentene lekte at Tomine var baby, og en baby bruker jo smokk. (det sier vi jo til gutta). Tomine var baby nesten hele søndagen og jeg mistenker at hun likte den smokken litt for godt. For når jeg tok fra henne, så spurte hun etter den. ”Hvor er mokken, jeg åner av gutta?” I dag morges spurte hun jaggu igjen etter smokken…  

04. oktober 2007 00:54 av Lena Bergersen

Det går vel ikke en dag uten at det er litt småkrangling barna i mellom.

De krangler er mest om at de skal ha den samme leken, eller at en av de andre har lånt akkurat deres leke. "Den er MIN!" hører vi ofte, så dytter de hverandre. Det ender ofte opp med at en eller flere vil ha litt kos og trøst.

Det er ikke alltid like lett å være en god megler. Vi skal lære barna at det et viktig å dele med hverandre og andre, men det er også vikig for våre barn å ha noe som er sitt. De har jo delt på det meste så langt i livet.

Vi prøver å lære dem å si unnskyld hvis de har gjort noe galt. Som å slå en av sine søsken for eksempel... Nå ser det ut til at dette er noe som nå har gått inn. De gir i allefall kos til den som skal ha en unnskyldning. De skjønner godt når de har gjort noe galt.

Vi ser at er ungene er glade i hverandre. Her en morgen våknet Aksel litt senere, Tomine sa ingen ting til han, men strakk ut begge hender og sa; ”Akka min!” og gav han en god klem. De er ganske så skjønne når de på vei ut av barnehagen går og leier hverandre...

De trøster hverandre så godt de kan hvis det er noen som slår seg e.l. Hvis jeg eller pappaen deres er sinte på en av dem, så blir de andre morske og dytter oss bort. ”Nei, Mamma”!

De er også flinke til å hente smokk eller koseklut til den som trenger det.

Det er ingen tvil om at de har varme følelser for hverandre i allefall.

17. september 2007 09:18 av Lena Bergersen

Forrige helg var vi på trillingtreff. Det var veldig kjekt å møte andre trillingforeldre.

Vi traff mange hyggelige mennesker. Det er også gøy å møte andre trillinger.

Det var endel storesøsken som også var med på treffet, totalt var det 38 barn i alderen 7 mnd til 15år. 

Søndag var avreise dag. Vi pakket oss ut før frokosten, men idet vi skulle gå ut hadde Tomine låst seg inne på do. Etter mye om og men fikk vi henne ut. Det tok ca en halv time. Hun var veldig glad for å komme ut da.

Hverdagen ellers
Hjemme går alt som normalt. Barna trives i barnehagen. Det har gått veldig fint å ha dem forskjellige avdeligner. Gutta koser seg ”alene” uten sjefssøsteren. Tomine har det fint med storesøster. De møtes jo ute og kan få være sammen når de vil.

Det er mye skravling om dagen. Det går i ett. De har blitt flinke til å prate. Pappaen og jeg skjønner i allefall alt...

Vi forsøkte med litt do/pottetrening i sommer, men det var nok en bommert. De skjønner nok ikke helt det at de skal si ifra FØR de skal på do, men de elsker å kle av seg og gå nakne. De kan finne på å kle av seg 3 –4 ganger iløpet av en morgen. Det kan være litt slitsomt. Nå venter vi med do/pottetrening til de er litt mer klare.

16. august 2007 09:18 av Lena Bergersen

Nå er ferien vel overstått. Vi var tilbake i jobb og barnehage i forrige uke.

Ferien har vært bra. Det har blitt en del mil i den gamle Saaben. Barna elsker å kjøre den. Vi har vært masse ute i ferien selv om solen ikke vært framme hele tiden. Vi hadde masse besøk mens vi var på hytta (på 45kvm) i Romsdalen. Det var koselig. Vi fikk også med oss litt Jazz i Molde. Musikk er gøy.

Vestlandsturen vår ble avsluttet med et lite Saab treff på Hunderfossen. Hunderfossen var et supert sted for barna og Lars fikk hygget seg med likesinnede. Jeg hadde det også bra! ;-)

Uken etter dro vi på båttur. Det er sikkert litt av et syn for andre når vi ankommer en havn; og det ”tyter” opp unger med oransje vester. Det er ikke noe problem å ha på vester, de har akseptert at det ikke er lov til å gå på dekk uten vest. Tomine var litt sjøsyk på turen. Det var litt vind og sjø. Den første dagen kastet hun opp utover det hele. Seg selv, meg, et par bagger etc... Da var det bare å vaske! Den lukta sitter godt i...  Dagen etter fulgte vi nøye med når vi var ute i litt store bølger. Hun klarte gudskjelov å kaste opp i en bøtte da. Etter det gikk det veldig bra. Vi tok noen forhåndsregler; som å ikke gå ut i åpen sjø rett etter å ha spist, i tillegg holdt vi oss mest innaskjærs. Tomine klarte også å ramle ut i vannet på brygga ved Hankø. Etter å ha sittet rolig i båten en stund var det godt å løpe litt på brygga. Og vips så lå Tomine i vannet. Det hele gikk veldig rolig for seg. Jeg dro henne opp i vesten og hun så bare litt forfjamset ut og sa: ”Mine i vannet” Hun er tøff og veldig glad i vannet. Det måtte jo skje før eller siden...

Leggingen ombord er et kapittel for seg. De holder det gående og erter opp hverandre. Alle 4 lå framme i forpiggen. Hvis en først sover - så klarer en annen å vekke den som sov. osv. Men stort sett så sov alle mellom kl 22 og 23. Slik at det ble litt kveld på Lars og meg alene. Da båtturen var ferdig og vi skulle gå fra båten - gråt Emil og sa; ”båten mim”! Bare de ser sjøen så roper de i kor; ”Vann – Båt”!

Det ble også noen rolige dager på hytta til min pappa ved Drøbak. Rolig og rolig... Vi kan jo ikke si at det er rolig hos oss. De minste, spesielt gutta er høyt og lavt. Ellers er den store hobbyen til barna blitt å kle av seg. De elsker å gå nakne. De vil gjerne gå på do eller potte, men som regel blir det masse uhell. Både på badegulvet og rundt omkring i huset. Det fine er at de selv kommer og ber om papir for å tørke opp. Vi kler på ungene hele tiden, og de kler av seg. De er nok ikke helt klare til å slutte med bleien ennå, men med litt øving så får vi det til før eller senere.

Jeg skal prøve å legge inn litt flere bilder siden... 

Barnehagestart

Denne uken er barnehagen tilbake i det normale. Barna er tilbake på sine avdelinger. Aksel og Emil skal gå sammen, mens Tomine skal gå sammen med Serine. Det blir spennende å se hvordan det går. Hittil har det gått veldig bra. I går når jeg hentet, hentet jeg gutta først, gikk så inn til Tomine og Serine. Gutta koste veldig på Tomine da... ”Søtt”. J

Det er gjerne en eller to som gråter litt og vil ha oss der, men så lenge de får vinke "hadet" i vinduet så går gråten raskt over.

13. juli 2007 08:33 av Lena Bergersen

Endelig ferie...

Vi starter ferien vår med en uke på Nordvestlandet. Vi skal bruke vår gamle Saab på vei opp. Hengeren blir full. Trilingvognen tar jo plass. Pluss all bagasje vi har med. Jeg har helt sikkert pakket med for mye klær. I tilfelle ditt og tilfelle datt... På vei hjem skal vi på Saab-treff på Hunderfossen. Noe for både far og barna... Ja, jeg skal nok finne meg til rette der jeg og. ;-)

Deretter blir en uke på hytta ved Drøbak og båttur på svenskekysten. Vi håper at solen og varmen har kommet til Østlandet da.

Det blir mye å passe på i ferien i år. Ungene flyr jo hit og dit. Det er nok endel som må sikres i forhold til bilveien og sjøen. Det gjelder å ha øyne på enhver finger.

Helsestasjon besøk.

Vi har nettopp vært på 2 års kontroll. (Litt forsinket) Helsesøster og lege var fornøyde med barna. Aksel var 13,4 kg og 85,5cm. Emil var 12,5kg og 83cm. Tomine ”mini” var 10,4kg og 81cm. Vi har ingen kjemper, men de følger alle sin kurve.

God sommer til dere alle!

28. juni 2007 23:46 av Lena Bergersen

Trillingene er ganske trege til å prate ordentelig. Det blir jo til at vi sammenlikner med storesøster.

De ligger ca 1 år etter når det gjelder ordforråd. Serine var veldig tidlig ute. Hun snakket ”flytene” hvis jeg kan si det, fra hun var 1 1/2år. Hun kunne si alle farger, hun ramset opp fra rosa, rød,grønn, brun og orange etc. Våre søte små kan hverken si rød eller blå. Serine sa alfabetet når hun var vel 2år, de små kan ikke si a - b – c engang.

Vi er ikke engstelige for at de er så trege. Vi vet jo at flerlinger har sitt eget språk og at alt er normalt. Vi har bare barn i hver sin ende av skalaen.

Men nå merker vi stadig endringer i språketi . De prater mer og mer. Tomine begynnte å si ”Sisis” til Serine for litt siden, nå sier begge gutta det samme. De setter sammen ord. ”Jeg sitte der”. ”Den er min” osv. De gjør deg mer og mer forståelig. Det er gøy.

Vi tror også at vi merker en mer tilfredshet hos Aksel. Han har i en periode vært den som har vært litt vanskelig. Vært mer sur enn de to andre. Vi tenker at det kan ha en sammenheng med å ikke få uttykt seg slik han vil. Han er nok ikke lite frustrert lenger. Han har sluttet med å velte stoler... Vi merker at barna nå forstår alt vi sier. De er flinke til å svare ”ja” eller ”nei”. Det blir ofte ”nei”.

Omsorg for hverandre

I barnehagen her om dagen var Emil fryktelig lei seg da en av ”tantene” gikk hjem. Han var utrøstelig, ingenting halp. Aksel var nok den eneste som visste råd. Han gav Emil den sykkelen som de begge stadig sloss om å ha. Emil strålte som en sol, og satte seg glad og fornøyd på sykkelen.

Tomine passer hele tiden på, hun liker å ha kontroll. Hun tar og gir smokker til den av gutta som trenger den mest.

Storesøster passer også på søsknene sine. Hun gir dem masse kos og stryker dem kjærlig på ryggen.

Det er herlig å betrakte disse små personlighetene.

18. juni 2007 19:23 av Lena Bergersen

Vi hadde en kjekk tur til Trollhättan i Sverige. Hele familien koste seg på tur i varmen.

Barna ”sloss” om å få sitte bakerst i bilen. Er det ikke der ”rampen” pleier å sitte?!

Vi var ca 10 gamle Saaber i følge til Sverige. Vi kjørte småveiene via Dalslands Kanal. Det er utrolig vakkert der. Mange idylliske små hus og hager.

I løpet av helgen så vi mange hundre Saaber. Ungene syntes det var stas. Lars gikk rundt og smilte hele helgen. Tenk å være sammen med så mange likesinnede! J Vi hadde med to tvillingvogner. Må si det var lite oppmerksomhet i forhold til å ha trillingvognen....

Vi bodde på et vandrarhem, Gula Villan. Vi hadde 4-manns rom med køyesenger. Hadde med 2 reisesenger i tillegg. Jeg vet ikke om det var varmen eller litt sen leggetid, men ungene brukte nok litt lenger tid på å sovne der enn ellers. De sov hele natten i gjennom og våknet ikke før ca 0700. Ikke verst det. Barna lekte fint utenfor huset. Vi skapte litt liv under frokosten. Ungene har ikke de peneste manerene ennå, men det kommer seg.

Det ble også tid til litt bading. Det gjorde godt for liten og stor. Med 30 grader ute var det helt på sin plass. Det var ingen barn som ville hjem derfra.

Søndags ettermiddag dro vi hjem. Det var litt i varmeste laget. Etter en del stopp kom vi hjem. Vi sitter igjen med gode minner etter en fin ”Saabhelg”.

07. juni 2007 07:39 av Lena Bergersen

Jeg lurer litt på hva jeg har sagt ja til å være med på?

Denne helgen skal hele familien på tur til Sverige. 

Lars er en stor Saab-entusiast. Ikke nye biler. Nei, bilene bør helst være over 30år! Vi skal på Saabfestival i Saabens fødeby; Trollhättan. Anledningen er at Saab fyller 60 år og det skal feires... Det kommer biler/personer fra hele verden til treffet. Vi skal bo på et Vandrarhem, i en gammel villa midt i sentrum av ”byen”.

Agendaen er stort sett alt som har med Saab å gjøre. Lørdan skal vi se på et billøp på en bane. Det skal gå fint å ha picknik inne på omerådet der vi skal være Det kan jo være kos.. Tenker billøpet er noe barna vil like. Om det blir ”for mye bil”, så har jeg har funnet ut at det er muligheter for shopping i denne byen og at det finnes et badeannlegg i rett ved. Jeg håper det blir litt tid til det også. Lars minner meg på at det faktisk er et biltreff vi skal på...

Fredag morgen reiser vi av sted i familiens eldste bil. Det er en 7seter Saab 95 stasjonsvogn. Ikke mindre enn 43år. Det er en 2-takter. (for de som skjønner hva det er). Bilen bråker og vekker oppsikt. Det er ingen radio eller cd spiller i bilen, det er ingen vits å montere det. Vi hadde ikke hørt noe likevel...

Lars har vasket og polert vidunderet. Ellers har han montert sikkerhetsbelter i baksetene slik at vi får satt inn bilstolene til barna. 2 stk skal sitte i baksetet, og  to skal sitte i ”bagasjerommet”, bakovervendt. Ungene elsker denne bilen. Så det skal bli spennende å se om kjærligheten til bilen er like stor etter turen. Vi må ha med henger for å få med bagasjen. Bilen blir ganske full med 4 barn og 2 voksne.

Det blir ikke mye komfort i denne bilen. Varmen vi har hatt de siste dagene kan og bli en utfordring. Jeg tenker at turen nok blir en opplevelse litt utenom det vanlige allefall.

Rapport fra turen følger neste

31. mai 2007 06:22 av Lena Bergersen

Hvorfor skal grensene tøyes hele tiden? Hvorfor er det så enormt gøy å klå på alt mulig? Hvorfor er guttene mer rampete enn jentene? Hvorfor skal de leke med den samme leken?

Oppmerksomhet er vel kanskje svaret?! Jeg tror også at flerlinger tør å gjøre mer pøbelstreker

enn enlinger. ”Sammen er de dynamitt!”

Noen ganger hyler jeg ut: ”NEI”. Andre ganger prøver jeg den mer riktige(?) metoden, ”nei, vennen min, sånnt må du ikke gjøre osv...”. Jeg vet ikke hva som virker best. Det gjør godt å hyle litt iblandt. Men hvorfor får jeg alltid dårlig samvittighet av det?

Jeg tror alt blir så mye bedre når språket er på plass. Jeg tror at de kan være litt frustrerte over å ikke kunne utrykke seg. De forstår jo alt vi sier. Er det ikke herlig når man får ”jaa” og et smil til svar!?

Emil har igjen besvist å være seg sitt navn verdig. Vi var på hytta i helgen. Lørdag klarte Emil å sette fast hodet sitt i porten. Lars fikk han løs før jeg fikk tatt bilde. Det kunne vært et blinkskudd. På hytta deler gutta rom med oss, mens jentene har et eget. Da jeg gikk for å legge meg ble jeg møtt av et utrolig syn. Begge gutta lå ”strødd” i vår seng. Sammen med min sminkepung. Det var pudder over hele sengeteppet. Emil hadde maskara i hele fjeset. Aksel lå med perlekjede på seg, han hadde bare litt maskara i fjeset. Det var nok et par gutter som hadde hatt det gøy før de sovnet. Heldig for dem at de sov når jeg kom inn på rommet. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det var gutta som skulle utprøve min sminke først...

I går var jeg hjemme pga planleggingsdag i barnehagen. Ikke lenge etter at Emil var ferdig skiftet, fant jeg han sittende i vasken med en rennende vann. Deretter ville han vaske doen, hjelpsom som han er... Det blir bare litt søl og vått når disse små skal gjøre denslags ting.

Serine hadde besøk, jentene skulle pynte seg med rosa neglelakk. Emil fikk tak i flasken og ristet den lekre knall rosa fargen utover min fine arveduk etter oldemor... Jeg ble litt matt og lei meg.  Etter et par timers jobb med duken, med aceton, klor og 3 ganger i vaskemaskinen så gikk heldigvis fargen bort!
Tomine liker ikke å ha bæsj i bleia. Hvis hun ikke blir skiftet på rimelig raskt så prøver hun å ordne opp selv. I går fant jeg henne på badet i bare ”løs”body, Da hadde hun kledd av seg bukse og bleie med innhold... Det godt å se at de prøver seg selv, men det det er visse ting vi foreldre bør få gjøre en stund til.

Aksel har igrunn vært grei i det siste. Han har noe for seg han og da. Nå har han funnet ut at han skal sove med solbriller! Det er jo så lyst ute for tiden.

Selv om vi som foreldre kan være sinte og oppgitte over disse barna våre, så fremkaller de mest smil og glede. Det er herlig å se ungene vokse og utvikle seg. Det er stadig noe nytt.

Det skal bli spennende å se hva morgendagen bringer. Jeg skal være alene med barna denne helgen, det kan bli en utfordring. Kjedelig blir det iallefall ikke.

Den som sover synder ikke!

21. mai 2007 22:37 av Lena Bergersen

Hurra for 17-mai! En helt alminnelig uke i mai for familien kos og kaos.

17-mai startet rolig med besteforeldre, kl 1030. Vi hadde en litt sen frokost fordi skolen ”vår” gikk i byen og hadde ikke noe særlig arrangement før kl 13.”Rolig og rolig”. Vet ikke helt om besteforeldrene så slikt på det. Aksel hadde bestemt seg for at han skulle være litt vrang den dagen. Det var ingen stoler som var bra nok å sitte på under frokosten. Vi prøvde å gjøre han til lags så godt vi kunne, slik at besteforeldrene skulle få litt matro, men neida. Ikke noe var bra nok. Han hylte og bar seg. Det pleier å hjelpe på humøret å få i dem litt mat, men når det ikke blir fortært noe så måtte vi stå ut med hylingen. 
 

Etterhvert gikk vi opp til skolen. Spiste is og pølser. Aksel synes å tro at det er best å spare på isen, slik at han kan den lengst mulig. Det han ikke tenker på er at isen faktisk smelter...  Da de andre barna hadde spist opp sin is, så hadde Aksel bare så vidt smakt litt på toppen. Vi mått tilslutt ta fra Aksel isen for den rant nedover, da kan dere tro det ble hyl! Musikken satte i gang og spille. Toget skulle gå en runde og vi fulgte på. Aksel hylte lenge og vel. Det var ingen ting som hjalp før han fikk i seg en pølse når toget var ferdig... På ettermiddagen hadde vi åpent hus i hagen. 10 familier fra nabolaget var innom, alle hadde med seg en matrett hver. Det var veldig koselig. Heldige med været var vi og. Barna koste seg. Det var totalt 28 unger hos oss i alderen 1 år til 10år. Det var faktisk roligere her da enn ved frokostbordet. ;-) 

Fredagen måtte vi ringe til legen. Ingen av oss var i form. Feber og vond hals. Legen fikk påvist streptokokker fra liten til stor. Så nå går vi alle på antibiotika. Det gjør susen... Hele forrige uke var det alltid to barn borte fra barnehagen. Skulle gjerne hatt en og en hjemme for det blir ikke så mye ro når de er to eller flere syke hjemme samtidig. På en annen side er det godt å bli ferdig med sykdommen på en gang slik at vi slipper å være så mye borte fra jobb.

Is
Hva er det med is og barn? Vi sier at vi skal ha ris til middag. Alle de 3 minste roper i munn på hverandre med et smil om munnen ”IS”?? Andre ord som oppfattes som is er: Medisin - Hvis – fisk etc. 

Tanna til storesøster
Den andre tanna som var løs måtte trekkes idag...Serine var flink hos tannlegen. Denne gang var vi hos en barnetannlege. Må si at han var flink. Serine satt på fanget mitt, imot meg med bena rundt livet mitt. Hun hadde hodet sitt i fanget til tannlegen. Jeg syntes det var en utmerket måte for henne å sitte på. Hun fikk min fulle oppmerksomhet. Jeg holdt henne godt i hendene mens tannlegen stakk og dro i munnene hennes. Når hun etter et par timer kom til barnehagen var hun faktisk litt stolt over å ha ”mistet” begge fortennene. Det er jo bare de litt store som gjør det...     

14. mai 2007 12:20 av Lena Bergersen

Forrige helg hadde vi sjøsetting av båten. Vi har en 33 fot plast snekke som var ”ny” for oss i fjor. Den gamle trebåten ble for liten gitt. Lars har stått på med båtpuss i de siste ukene. Han har ikke fått mye hjelp av meg med båtpuss i de siste par årene. Men jeg tenker Lars synes det er godt å koble av med litt båtpuss helt alene.

Vi dro ut lørdag ettermiddag. Vi fant oss en fin plass for natten. Ungene var så fornøyde med å være i båten igjen. Sovingen var en positiv opplevelse i forhold til hvordan vi hadde det i fjor sommer. De sovnet etter ca ½ time med tulling... Foreløpig må alle barn og jeg ligge framme i forpiggen. Så der var det et virvar av ben og armer. Lars sover i en enkelseng som han planlegger å bygge om til dobbel. J  Søndag morgen startet tidlig. Klokka 6 var det ikke lenger mulig å ligge nyte søvnen. Etter frokost fikk barna på vester og gikk en tur på dekk. Gutta var elleville. De ville ikke inn i båten igjen. I hvertfall ikke ta av vesten. Båten har en rekke med nett rundt hele båten. Den er veldig trygg og god med tanke på å ha barna ombord. Vi kjørte i ca 2 – 3 timer før vi var framme ved båtplassen vår. Ungene sov i ca 1 ½ time mens vi kjørte. Jeg lurte meg til en god ½ time jeg og. Det er ikke noe som er så godt som å sovne i en båt som kjører... Vi gleder oss til flere båtturer utover sommeren.  

Storesøster har slått ut ei tann!
På fredag klarte storesøster det utroligste. Hun snublet i terskelen når hun skulle løpe ut fra kjøkkenet. Hun lå rett ut – med tenna i parketten! Det så ut som et vanlig fall, men hun blødde litt fra munnen. Det sluttet ikke å blø og plutselig datt den ene fortanna ut... Jeg tok med meg Serine til tannlegevakta mens Lars ble igjen hjemme med de minste.  Serine måtte sy et sting og fikk bedøvelse. Jeg har aldri hørt hun gråte sånn før, den bedøvelsen gjorde visst fryktelig vondt. Hun prøvde å si til oss at det gikk bra som det var og at det var hennes munn! Jeg måtte holde henne fast mens tannlegen holdt på. Jeg hadde så vondt av henne. Det gjorde virkelig vondt i magen min. Mamma-hjerte hadde det ikke så godt da...Den andre fortanna var og litt løs, vi håper at den fester seg igjen. Etter tannlege besøket gikk vi en tur i lekebutikken... Tannlegen gav Serine en fin liten skattekiste til tanna som hadde falt ut. Tannfeen kom på besøk i natt, det var stor stas.  

Små syke gutter
Idag er jeg hjemme med 2 gutter. Vi trodde at det bare var en som skulle være hjemme idag. Aksel var ikke helt i form igår, han hadde litt feber. I dag våknet også Emil med feber. Jeg tror nok de begge hadde hatt godt av å være alene hjemme med meg, for sammen er det full fart og ingen ro.De har allerede hatt ”fest” på badet. Aksel klarer å skru på vannet, dermed har de det veldig gøy med tannbørster og tannglass som fylles og tømmes ut på. Både i vasken og på seg selv... Snart skal de få sove litt, da skal jeg rydde litt. Lars kommer hjem til lunsj, da skal jeg dra på jobb. Vi synes det er en grei ordning å ta en halv dag hver når barna er syke. 

Ønsker alle en fin 17 mai!

30. april 2007 10:58 av Lena Bergersen

… har skjedd denne uka. Vi er masse ute om dagen. Det er deilig. Det er spesielt godt at barna kan leke i hagen etter barnehagen. Da vi kan lage middag (nesten) uforstyrret. Jeg skriver ”vi”, men det er stort sett Lars som har æren av middagene hjemme hos oss. Jeg er bortskjemt der. ;-) Jeg ser også at vi må finne fram solkremen. Solen har satt sitt preg på små barneansikt denne uka…

Ellers har Emil har tisset og bæsja i potta!! Flere ganger denne uka. Vi prøver litt hver morgen og kveld. Vi har tenkt å gjøre et forsøk med å få ungene tørre i løpet av sommeren. Det første året skiftet vi nok til sammen over 5500 bleier. En blir jo en dreven bleieskifter med flerlinger, men det vil være en drøm den dagen barna er bleiefrie. 

Tøffelheltene
Glemte å skrive en ting om gutta våre sist uke. Aksel og Emil er ”Knoll og Tott”, høyt og lavt, men når natta kommer er dem ikke så tøffe og ”store” lenger. For de sovner aller best side om side. Etter at vi byttet ut sprinkelsengene til lave senger, så har de funnet ut at det er veldig enkelt å krabbe opp i sengen til hverandre... De har i tillegg så og si sluttet å komme inn på soverommet vårt. De har jo hverandre! 

Sjefen
Tomine er sjefen. Hun styrer og steller. Hun passer på brødrene sine. Ingen har et mer bestemt ”nei” en henne. Hvis hun søler på gulvet under en middag så sier hun ”æsj” vil tørke opp men en gang.. Slik er i grunn gutta også. Mon tro om dette er en taktikk for å slippe å spise? For noen storspisere er de ikke. Tomine er en morgenfugl. Til vår fortvilelse... I ukedagene er det jo greit, men i helgene kunne det være fint å få sove ut littegrann. Hvis hun våkner kl 6, må mamma eller pappa vær så god å stå opp. Hun river av oss dyna om så er nødvendig. Det ser ut til at resten av gjengen blir noen sovegriser.  

Storesøster

Søskenkjærligheten er stor. Det har ikke vært noe sjalusi dem i mellom. Serine har fra dag en vært ei flink og god storesøster. Hun er spesielt opptatt av lillesøster da. Tomine har alltid vært hennes. Men hun koser og leker godt med alle 3. I blant trenger Serine å være i fred. Hun har fått en krok til døra på rommet sitt. Den bruker hun når søsknene maser litt mye. Hun kan gjerne pusle lenge med sitt. Hun elsker å tegne og perle. Serine har litt alenetid med meg på lørdager. Da er det barnedans med ballettdrakt og rosa tyllskjørt som gjelder. Etter dansen blir det noen ganger et lite kafé besøk. Serine er veldig sosial, hun vil ha med seg venner hjem fra barnehagen stadig vekk. Vi synes det er viktig å gi henne litt rom for seg selv og la henne få være med å bestemme litt. Det er nok ikke bare bare å få 3 søsken på engang. Noen ganger tar vi oss selv i å gi henne for mye ”ansvar”. Det er lett å si til henne at hun burde passet bedre på når de minste gjør noe ugang. Hun er jo bare 4 1/2år og ikke så veldig stor. Selv om hun selv synes hun er det!

22. april 2007 21:02 av Lena Bergersen

Dagene går, og nå står en ny uke for døren. Vi har igjen fått bevist at disse gutta våre er gutter med stor G!.

 Her en morgen stod jeg på badet og hørte Tomine kjefte på Emil, som var på vårt soverom. ”Nei-nei” sa hun strengt. Tilslutt kom hun og hentet meg. Jeg måtte pent være med. Da viste det seg at Emil hadde klatret ut av vinduet og opp på taket på et tilbygg vi har. Han stod pent, noen meter fra kanten, smilte og pekte på Pappas bil og sa ”tut – tut”. Jeg fikk litt hjertebank da. En halv time senere hadde både Aksel og Emil hentet seg hver sin tannbørste og krem. Jeg fant de i storesøster sin seng, hvor lakenet var fint dekorert med tannkrem. Da var det bare å sette igang en vask. Dagen etter klarte Aksel å rive ned tv’n. Han fikk tv’n over bena, og klarte ikke komme seg løs uten hjelp. Det gikk heldigvis bra med gutten. Tv’n også, dessverre... Vi har veldig lyst på en ny med flatskjerm som vi kan henge på veggenl. Men det er litt for ille å bytte ut en 4år gammel tv.

Alle 3 begynner å bli flinke til å kle av seg, litt for flinke fant vi ut i går morres. Aksel og Emil hadde begge fått av seg pysjen. Emil hadde også tatt av seg bleia med bæsj, mens Aksel prøvde... Det var bare å putte dem i dusjen. For bæsjen var ikke bare der den helst skal være. Tomine vil gjerne kle på seg også. Et ord hun bruker ofte er ”JEG”! Hun skal gjøre alt selv. Vi synes hun er litt for lita til å pusse tenner selv da. Hun er sta som et esel, og vet hva hun vil.

 

18. april 2007 19:07 av Lena Bergersen

Jeg heter Lena, er 36 år og bor i Oslo. Jeg er mamma til trillingene Aksel, Emil og Tomine som er 2 år. Jeg er også mamma til Serine på 4 1/2 år. Jeg jobber på kontor, 80% med fri en dag i uken. Jeg er gift med Lars. Vi er stolte av den fine gjengen vår. Det er masse kos og kaos i hjemmet vårt. ”Min historie” fra fødsel til 2år kan du lese om under trillinger.

Dagene hjemme hos oss går unna. Dagen starter stort sett kl 0600. I allefall vekkerklokka... Lars tar seg som regel av kjøkkenskriveriene, rydder ut av oppvaskmaskinen og lager matpakker etc. Ca 20 brødskiver skal smøres. Jeg tar meg da av stell og påkledning av barn. Det kan ta sin tid. Vi ønsker å ha barna klare til å gå ut døren ca 0730. Det glipper stadig vekk. Vi har alle barna i samme barnehage. Vi er veldig fornøyde med det. Vi bytter på å levere og hente. Bortsett fra mandagsmorgen. Da har vi med en Ikea bag full av klær...  Det er greit å være to iblandt. J

Men nå er våren her og ting er blitt mye enklere. Det er himmelsk å slippe å ha på dresser! Vi merker at barna har blitt større. De går nå selv fra bilen og opp til barnehagen. Å sitte i vogn er så kjedelig. Vi har pleid å bruke en tvillingvogn. Ofte har storesøster en gutt på fanget, pluss en til i vogna, mens vi har Tomine liggene på toppen. Det har vært litt av et lass...

Etter levering i barnehagen løper jeg for å rekke toget. Barnehagen ligger 4min unna, så det er perfekt.

Ungene trives godt i barnehagen. Det blir bare bedre og bedre. Etter påsken var dem så glade for å være tilbake, de løp inn og hadde nesten ikke tid til å si ”hadet”. Eller ”erten” som Tomine sier. Erten betyr så mangt: hadet, ferdig, borte. Det rare er at storesøster brukte det samme ordet når hun var lita. Men det ordet hadde hun sluttet å bruke lenge før Tomine begynte å bruke det... Rare greier.

Dette er en liten start. Så får vi se hva slags skriverier det blir til etterhvert.

Vi ”sees”!